Klokken tolv om formiddagen 25. februar 2008 hadde 75 journalister samlet seg ved Asiana Airlines gate på den internasjonale flyplassen i Beijing. Korrespondenter var kommet fra hele verden i håp om å få fly til det forbudte bestemmelsesstedet som lyste mot dem fra store flatskjermer: Pyongyang. De fleste hadde aldri vært der, noen hadde prøvd seg flere ganger uten å lykkes. Brått hørtes det kameraknipsing idet de 110 medlemmene i New York filharmoniske orkester nærmet seg. Sammen med musikerne kom 25 rike mesener som hver hadde betalt 50 000 dollar for å følge orkester inn i Den demokratiske folkerepublikken Korea.
I nesten én uke hadde jeg fulgt orkesteret på Asia-turneen. Før vi dro fra New York lot PR-ansvarlig for New York-filharmonien, Eric Latzky, meg få vite at «det du har fått, er et privilegium». Men privilegiet innebar tydeligvis ikke muligheten til å snakke fritt med noen av musikerne, heller ikke de åtte av koreansk opprinnelse. Det gjorde Latzky klart da han innstendig ba meg om ikke å henvende meg til musikerne uten hans tillatelse samtidig som han forsikret meg om at han ville legge til rette for intervjuer. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
