Sandinistenes andre liv

«Jeg kommer ikke til å overgi meg. Jeg venter på dere her. Valget mitt står mellom et fritt land eller døden.» César Augusto Sandinos svar på et brev fra en amerikansk offiser som truet med å jage ham uten stans hvis han ikke la ned våpnene, mangler ikke bravur. Allerede på Sandinos tid hadde Nicaragua vært utsatt for flere amerikanske invasjoner (første gang i 1854–1856), og Storbritannia hadde også forsøkt å ta kontroll over landets atlanterhavskyst. For de to stormaktene var Nicaragua av avgjørende betydning for byggingen av en framtidig kanal mellom Atlanterhavet og Stillehavet – en kanal som til syvende og sist ble realisert i Panama i 1914.

Under påskudd av å ville hjelpe til med å fjerne de politiske og militære spenningene mellom liberale og konservative i landet, sendte USA, representert ved utenriksminister Philander C. Knox, på ny tropper til Nicaragua i 1909. De dro ikke sin vei før i 1925. Året etter invaderte mer enn 5000 marinesoldater landet. Og de ble der helt fram til 1933. Denne gangen var målet å hindre «meksikanske bolsjevikagenter» i å ta kontroll over Nicaragua.

Sandino var en av disse «agentene». Selv om han etter eget utsagn var liberal, grep han til våpen i 1927 for å bekjempe ikke bare den utenlandske okkupanten – som han kalte «imperialistene» eller «kokainbanden» – men også landets liberale og konservative eliter, som han mente var undertrykkende, utbyttende, rasistiske og rede til å selge fedrelandet. Sosiologen Orlando Nu--ez forteller at «Sandino overtok de meksikanske anarko-syndikalistenes ideer og røde flagg, samt salvadoraneren Farabundo Martís klasseanalyse.¹ I skriftene sine går han inn for en latinamerikansk integrasjon, som var Simón Bolivars drøm, og for integrering av indianerne i de politiske konfliktene. Samtidig utelukket han ikke allianser med nasjonalistiske grupperinger i kampen mot den amerikanske imperialismen.»

UTSATT FOR STADIGE småangrep fra Sandinos («de frie menns general») beskjedne geriljastyrker, og under økonomisk press på grunn av den hjemlige depresjonen, ble invasjonsstyrkene trukket tilbake i 1933, rett og slett fordi det var for dyrt å beholde dem i Nicaragua. De etterlot seg imidlertid en nasjonalgarde som ble ledet av en amerikanskutdannet hærfører: Anastasio Somoza. Sandino gikk med på å innlede forhandlinger med den nasjonale regjeringen, men ble myrdet 21. februar 1934 da han kom ut fra en mottakelse organisert av president Juan Bautista. Noen år senere vedgikk Somoza at ordren om å likvidere Sandino ble gitt av USAs ambassadør, Arthur Bliss Lane.

Somoza-familien (Anastasio – 1936–1956, Luis -– 1956–1963, Anastasio Jr. – 1967–1979) etablerte deretter sitt diktaturregime med god hjelp fra Washington, og ble sittende ved makten i over fire tiår. Fortidens kamper hadde imidlertid ikke vært forgjeves.

Inspirerte av Sandinos ideer og oppildnet av den triumferende cubanske revolusjonen, grunnla Carlos Fonseca Amador, Tomas Borge og andre intellektuelle Den sandinistiske frigjøringsfront (FSLN) i 1960. I mange år hadde denne geriljaen begrenset suksess på grunn av manglende erfaring med hvordan man skulle forholde seg til befolkningen på landsbygda. Det USA-kontrollerte Somoza-dynastiets maktkonsentrasjon og maktmisbruk endret imidlertid situasjonen, og førte til misnøye i deler av borgerskapet.

Sistnevnte var av den oppfatning at en allianse med FSLN ville gjøre det mulig å bli kvitt diktatoren og ta tilbake det politiske rommet de ble holdt borte fra. FSLN på sin side så en slik allianse som en mulighet til å nå målene sine raskere. Samarbeidet med de kristne – tilhengere av frigjøringsteologien, «de fattiges kirke» – ble avgjørende. Mens maktmisbruket bare økte, førte FSLNs spektakulære militæroperasjoner i 1978 til en sympatibølge verden over. Selv ikke USAs regjering, med Jimmy Carter i spissen (1977–1981), kunne fortsette å støtte Somoza. Det væpnede opprøret endte i seier 19. juli 1979.

Sandinist-revolusjonen vakte internasjonal oppsikt, og engasjerte regjeringer verden over, særlig de europeiske sosialdemokratene. Nærværet av unge mennesker fra det øverste borgerskapet i de viktigste delene av statsapparatet beroliget europeerne med tanke på hva slags politisk system Nicaragua ville få. Blant den niaraguanske befolkningen var det imidlertid de revolusjonære, antikapitalister fra vanlige kår, som ble mest verdsatt. Carlos Fonseca, sønn av en av FSLNs grunnleggere minnes denne tiden: «Revolusjonen brakte med seg en voldsom iver og et stort engasjement, og derfor merket den livet til nesten en hel generasjon oppvoksende nicaraguanere. Vi kunne drømme og se optimistisk på framtiden.»

På under ti år fikk det nasjonale alfabetiseringskorstoget som den unge Daniel Ortegas regjering satte i gang, analfabetismen til å falle fra 54 til 12 prosent. De fattige delene av befolkningen fikk endelig tilgang på høyere studier. Legehjelp var ikke lenger et privilegium forbeholdt en minoritet. En landbruksreform bedret livet på landsbygda. Strategiske ressurser ble nasjonalisert, arbeidere ble oppfordret til å organisere seg i fagorganiseringer, små og mellomstore produsenter ble oppfordret til å danne kooperativer. Ifølge Nu--ez var det snakk om «en prosess der den sosiale justis kom til sin rett og der folket kunne organisere seg direkte, en prosess uten like i Nicaraguas og Latin-Amerikas historie, med unntak av Cuba».

FOR Å SETTE i verk disse tiltakene måtte imidlertid det politiske og økonomiske systemet omstruktureres, og grunnleggende uenigheter i hjertet av maktalliansen kom raskt for en dag. De borgerlige som hadde slått seg sammen med FSLN ville styrte diktaturet, men ikke under noen omstendighet endre selve statsstrukturene: Det ville de bare tape på. De revolusjonære så på sin side de borgerlige alliansepartnerne som et middel for å få internasjonal -anerkjennelse, og dermed unngå blokader og aggresjoner. «Revolusjonen måtte vise at den var demokratisk og katolsk, det vil si: ikke en trussel mot USAs og Europas interesser,» fortsetter Nu--ez.

JACÍNTO SUÁREZ, TIDLIGERE FRONTKJEMPER, FSLN

Det var en dårlig vurdering av situasjonen. Allerede på president Carters tid hjalp USA gamle nasjonalgardister fra Somoza-regimet i å danne kontrarevolusjonære grupper. Og forholdene forverret seg raskt: Da Ronald Reagan ble valgt til president i januar 1981, erklærte han at Nicaragua var det «største problemet» for USAs nasjonale sikkerhet. Noen måneder tidligere, i april 1980, hadde nærmest alle oligarkene trukket seg ut av FSLN. Oligarkiet forente seg med den somozistiske eliten, og støttet Washingtons destabiliseringsplaner. I Honduras, El Salvador og Costa Rica drev amerikanske og kubansk-amerikanske² militære og leiesoldater med opptrening av kontrarevolusjonære styrker, de såkalte «contras». Fra grenseområdene til nabolandene organiserte contras dødelige streiftog. «Min generasjon ble tvunget ut i krigen. Jeg var knapt 15 år da jeg ble sendt ut i kamp, som flere tusen andre nicaraguanere. På grunn av USA og det nasjonale oligarkiet,» forteller Fonseca jr.

«Hedninger», «krigshissere», «kommunister», «totalitærregime som eksporterer revolusjon», «narkosmuglere» – det er ikke bare kuler som kan skade en sak. En internasjonal svertekampanje ble satt i gang med dagsavisen La Prensa og andre nicaraguanske medier som kilder. Og propagandaen ville i tillegg ha det til at det ikke fantes ytringsfrihet i Nicaragua.

De store økonomiske utgiftene til i forbindelse med krigen førte til matmangel, forsinkelser i programmene for sosial utvikling, og følgelig en forverring i levekårene for store deler av befolkningen. Sandinistene må imidlertid også ta på seg en del av skylden for contras’ framgang. En del av bondestanden tok nemlig de kontrarevolusjonæres parti. De var misfornøyde med sandinistenes nasjonalisering av landbruket, og så på støtten til kooperativene som konkurransevridende. De var også motstandere av angrepene på det frie marked, samt statlig regulering av priser og handel. I tillegg ble militærtjenesten gjort obligatorisk i september 1983, på grunn av den permanente trusselen utenfra. Jacínto Suárez, en tidligere frontkjemper som nå representerer FSLN i det sentralamerikanske parlamentet, innrømmer at dette var et feilsteg: «Vi klarte ikke å få et godt forhold til landsbygda, og når vi i dag snakker med tidligere contras-ledere, forstår vi at vi gjorde flere grove feil. Vi gikk til regelrett angrep på områder med bønder og indianere.³ Enkelte blant oss trodde at våpnene våre ga oss rett til å påtvinge andre vår vilje.»

TIL TROSS FOR konfliktens voldsomme herjinger (alt i alt 29 000 mennesker mistet livet), ble kontrarevolusjonen et militært nederlag, og den begrenset seg til et lite område på landsbygda, «contras-korridoren». Sandinistene vant en overveldende seier i valgene på president og nasjonalforsamling i 1984. Og Washington, som fremdeles la et knallhardt press på Nicaragua, gikk fra den ene skandalen til den andre: Avsløringen i 1986 av våpensalg til Iran (Irangate) og institusjonalisert kokaintrafikk organisert av CIA fra Colombia for å finansiere contras-styrkene; domfellelsen av USA i den internasjonale domstolen i Haag i 1987 for å ha minelagt flere havner i Nicaragua. På dette tidspunktet var imidlertid Managua økonomisk og menneskelig utslitt, og derfor kom det etter hvert til forhandlinger mellom sandinistene og contras, og deretter nye valg.

Violeta Chamorro og koalisjonspartiet Samlet Nasjonal Opposisjon (UNO) gikk av med seieren 25. februar 1990. Washington-vennlige Chamorro representerte nærmest samtlige anti-sandinistiske partier. Midt i valgkampen hadde sandinistene ifølge meningsmålingene fremdeles støtte av 53 prosent av befolkningen. Suárez mener det var den dårlige håndteringen av en uventet hendelse som snudde alt på hodet: «På grunn av forhandlingene med contras, hadde krigen dabbet av, og følgelig sank antallet døde. Endelig så vi lyset i enden av tunnelen. Men da USA invaderte Panama,⁴ ble den amerikanske ambassaden i Managua omringet av stridsvogner. Væpnede sandinister inntok gatene som et tegn på solidaritet med Panama. To dager senere viste meningsmålingene at vi hadde falt til 34 prosent oppslutning. Dermed var det gjort. Tanken på en ny krig skremte bort velgerne.» (…)