Sveitsisk smøremiddel

Ærverdige Schweizer-isches Landesmuseum i Zürich har ryddet plass blant arkeologiske utgravinger, gamle våpen og overklasseklær til et overflødighetshorn av humor kalt «Witzerland». Nasjonalmuseets aktuelle temautstilling, som vises fram til medio september,¹ tar for seg hva sveitserne ler av og hvordan Sveits framtrer i satirisk sammenheng. Stemmer det at sveitserne mangler humor – og finnes det en spesifikk sveitsisk humor eller vits? Det er de to hovedproblemstillingene utstillingen forsøker å finne svar på.

«Sveitserne oppfattes ikke vanligvis som særlig kjappe i replikken, og enda mindre som vittige,» skriver arrangørene i reklamen.² Utstillingen omfatter blant annet tegneserier, karikaturtegninger, vitser, tv-programmer og radio-opptak. Mange av tegneseriene og illustrasjonene er hentet fra bladet Nebelspalter, som i sin 135. årgang er verdens eldste eksisterende satiremagasin. Omfanget av humorutstillingen er ganske så unikt. Spesielt er det også at den vises ved en slik sentral kulturinstitusjon.

ARENAEN ER LIKEVEL mer naturlig enn man skulle tro. Mange har kritisert den struttende, eventyrslottaktige museumsbygningen som ligger like ved hovedbanestasjonen i Zürich sentrum, for å være en dårlig vits. Middelalderkitsch fra slutten av 1800-tallet er kanskje ikke briljant arkitektur, men det overdådige bygget passer ypperlig til den nasjonale mentalitetshistorien «Witzerland» avtegner. Historiske karikaturer og tegneserier brettes ut i gigantformat, staselige vegger er tapetsert med et mylder av moderne tegninger og i et eget rom er det leseplasser for spesiallagde vitsebøker – sirlig utlagt som enestående gamle skrifter.

De nyere satiretegningene tar særlig for seg debatten og paradoksene omkring Sveits’ sentrale plassering i Europa og utenfor EU. Finanskrisen er et annet gjennomgangsmotiv. Flere av tegningene handler dessuten om kulturell egenart – både kantonene i mellom og i forhold til innvandrere og integrering.
Latterens domene er ikke uproblematisk for sveitserne. Etter utstillingen sitter man igjen med en følelse av at de blir vel så mye ledd av som at de ler selv. Det er som om de for evig og alltid er stemplet som forstokket, pengegriske og ufrivillig komiske, slik Jean-Jacques Rousseau, selv født i Genève, på midten av 1700-tallet skildret sveitserne i Deux Lettres à M. le Maréchal Duc de Luxembourg (To brev til Marskalken Hertug av Luxemburg).

I utstillingens fyldige katalog³ hevder filosofen Ursula Pia Jauch at det finnes en type «helvetisk selvhat»⁴, et mindreverdighetskompleks som har lagt seg i genene og kommer til syne i humoren. Derfor er ikke humor moro for en sveitser, men anstrengt og en form for selvkritikk, argumenterer Jauch.

Sjefredaktør Marco Ratschiller i satiremagasinet Nebelspalter er bekymret for at den politiske satiren i Sveits har mistet mye av sin mening og betydning.⁵ Utviklingen, mener han, faller sammen med at de politiske frontene i samfunnet har blitt mykere og oppløsningen av tradisjonelle normer og tabuer. Han peker også på at tidligere meningsbærende aviser og magasiner har blitt pluralistiske og konturløse åpne fora.

Ratschiller sammenligner effektiv satire med en trojansk hest: Satiren framkaller sterke følelser som glede, overlegenhet, sinne eller frykt. Mens vi lar oss underholde av iscenesettelsen og formen, gjør satirikeren oss mer mottakelig for det politiske budskapet. Han frykter at sveitsisk satire har blitt en trojansk hest uten noe egentlig innhold. Sjefredaktørens oppskrift for fornyelse er en frikobling fra aksene høyre-venstre og over-under. For å bidra i direktedemokratiet må satirikeren gå til angrep på all maktmisbruk, argumenterer Ratschiller, også i de lokale og minste enhetene i samfunnet.

EN AV RATSCHILLERS faste bidragsytere i Nebelspalter, Andreas Thiel, ser mer positivt på satirens rolle i demokratiet. Hovedtesen er at humor for sveitserne tjener som konsensusbasert smøremiddel for samfunnsdebatten. «Den sveitsiske humoren bidrar til nedtrapping av hverdagssituasjoner før de overhodet kan eskalere,» skriver Thiel.⁶ Derfor er sveitsisk humor sjelden sterk i poengene, viktigere er hva som skjer underveis i situasjonen. Anekdoten står sterkere enn vitsen. Diminutiv og konjunktiv er den sveitiske humorens form, ikke groteske overdrivelser. Sveitserne humrer mer enn ler høyt.

«Ikke skadefryd, men pinligheter er særtrekk ved den sveitsiske humoren,» utdyper Thiel. Etter å ha vandret opp og ned to store etasjer av «Witzerland» er det lett å gi ham rett. I den grad vi kan trekke ut et samlende ideologisk trekk for humoren og satiretegningen, er det å bidra til et forsonende samfunnsliv og særlig sammenføyningen av kantonenes ulike kultur og tradisjoner.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Utstillingen har også egen nettside med en del eksempler: www.witzerland.ch.

2 Folderen A Guide to Swiss Humour. Swiss National Museum. 2009.

3 Walter Keller (red.), Witzerland, Schweizerisches Landesmuseum, Zürich, 2009.

4 «Oh Schweiz, Don Quijote der V...lker!», Witzerland, se over, s. 36–44.

5 «Trojanische Pferde auf Leerfahrt», Witzerland, se over, s. 72-74.

6 «Ein ernster Beitrag über Humor», Nebelspalter, Horn (Thurgau), nr. 3 2009, s. 9. (…)