Tindeturismens tidsalder

I to århundrer har fjelltoppene i Himalaya vært et yndet mål for fjellklatrere fra hele verden. Ekspedisjonenes form og motivasjon har endret seg i takt med de herskende ideologiene: fra erobringstørst på 1800-tallet og nasjonalisme i mellomkrigstiden til dagens besettelsen på prestasjoner som tilsynelatende har gjort høydene til medium for dårlig trente turisters narsissisme.

juli 2009

Et mytisk fjell, klodens høyeste punkt. Everest reiser seg til 8848 meters høyde på grensen mellom Nepal og Kina, i Himalaya. I 2007 besteg fjellføreren Ludovic Challéat toppen fra den tibetanske siden. «Altfor ofte,» sa han senere, «blir Everest ikke lenger betraktet som et mål som nås etter lang erfaring fra store høyder, men som et produkt man forbruker. Hundrevis av sherpaer1 traver så å si kontinuerlig oppover fjellsidene med telt, oksygenflasker, kokeapparat, gass, proviant og soveposer. Med få unntak har alle brukt oksygen systematisk i høyder over 7700 meter. Relativt mange har lykkes, og ulykkene har vært få for et så høyt fjell.» I løpet av våren 2007 nådde 630 personer toppen. Det er like mange som i en periode på 40 år – fra den første britiske bestigningen i 1953 og fram til 1993.

Fra Pakistan til India, via kinesiske Tibet og, selvsagt, Nepal, har Himalayas fjell aldri trukket til seg så mange mennesker. Fram til slutten av 1960-årene var det bare en elite av fjellklatrere som lot seg pirre av de 14 toppene på over 8000 meter – «de 14 8000», ifølge sjargongen. Den gang ble eventyrtrang og sportslig rivalisering skjerpet av nasjonalistiske hensyn. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal