Når et autoritært regime nærmer seg sin endelige krise, skjer oppløsningen i to steg. Før det faktisk kollapser finner det sted et mystisk brudd: Plutselig vet folk at spillet er over, de er simpelthen ikke redde lenger. Ikke bare har regimet mistet all legitimitet, men selve maktbruken oppfattes som en maktesløs reaksjon. Vi kjenner alle den klassiske tegneseriescenen der katten går utover stupet men fortsetter å gå, uten å se at den ikke lenger har fast grunn under beina. Katten faller først da den oppdager avgrunnen. Når regimet mister sin autoritet, er det som med katten: For at det skal falle trenger man bare minne det på om å se ned.
I sin klassiske beretning om Khomeini-revolusjonen, Sjahen, lokaliserte Ryszard Kapuscinski selve bruddøyeblikket: I et veikryss i Teheran nektet en enslig demonstrant å røre på seg da en politimann ropte at han måtte flytte seg, pinlig berørt trakk politimannen seg simpelthen tilbake. I løpet av et par timer visste hele Teheran om hendelsen, og selv om det hadde pågått gatekamper i flere uker, visste all da at spillet var over. Er det noe lignende som skjer nå? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
