Selv om Europa blomstrer, er kontinentets forfattere og politikere besatt av døden. Massedrapene på europeiske sivile på 1930- og 1940-tallet er en sentral referanse i dagens forvirrede debatter om fortiden, og prøvestein for hvilken felles etikk europeerne har. Nazi-Tyskland og Sovjetunionens byråkratier forvandlet individuelle liv til massedød, enkeltmennesker til drapskvoter. Sovjetunionen skjulte sine massehenrettelser i mørke skoger og forfalsket de offentlige arkivene i regionene der de sultet folk til døde; nazistene tvang slavearbeidere til å grave opp likene av jøder og brenne dem på gigantiske bål. Vi historikere må – så godt vi kan – belyse disse skyggeområdene og gjøre rede for disse folkene. Dette har ennå ikke blitt gjort. Auschwitz, som ofte ses på som det tilstrekkelige eller selv det endegyldige symbolet på massedrapenes ondskap, er i virkeligheten bare det første skrittet mot kunnskap, et hint om det virkelige framtidige oppgjøret med fortiden som ennå ligger foran oss.
Årsakene til at vi vet noe om Auschwitz, er samtidig med på å fordreie vår forståelse av Holocaust: Vi kjenner til Auschwitz fordi det var overlevende, og det var overlevende fordi Auschwitz var en arbeidsleir i tillegg til å være en dødsfabrikk. Disse overlevende var hovedsakelig vesteuropeiske jøder, fordi Auschwitz var dit vesteuropeiske jøder vanligvis ble sendt. Etter andre verdenskrig hadde de muligheten og friheten til å skrive og publisere, mens østeuropeiske overlevende som var fanget bak jernteppet ikke hadde denne muligheten. I Vesten fikk minnet om Holocaust etter hvert (om enn langsomt) en plass i historieskrivingen og det offentlige minnet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
