Dobbeltspill om statskupp

Reaksjonen har vært den samme, fra Organ-isasjonen av amerikanske stater (OAS) og FN, fra EU og Barack Obama: En unison fordømmelse av statskuppet 28. juni mot den honduranske statslederen Manuel Zelaya, som med makt ble utvist til Costa Rica. Leder for FNs generalforsamling, Miquel d’Escoto, krevde «en umiddelbar gjeninnsetting av Zelaya i posten med samme makt som det selvstendige folket ga ham.» Han fortsatte: «Det internasjonale samfunnet vil ikke akseptere noe annet.»¹

Enkelte har likevel sådd tvil om legitimiteten til «eks-presidenten» (!) som «brøt grunnloven» da han ville endre den «for å stille til gjenvalg» i det kommende presidentvalget 29. november.² Feil (eller løgn). Med støtte i 400 000 underskrifter ville statslederen bare under valget – som han ikke kunne stille i (grunnloven av 1982 gjelder fortsatt) – gjennomføre en ikke-forpliktende «rådføring» med honduranerne om de ønsket seg eller ikke, på sikt, at det ble satt ned en grunnlovgivende forsamling.³

Den nåværende grunnloven har det særtrekket at den inneholder en rekke paragrafer (artículos pétréos) som den «forbyr» å endre, en av disse sier at presidenten ikke kan stille til gjenvalg (§4). Dette er en underlig tvangstrøye som har blitt trådd nedover folket som, i prinsippet, besitter «suvereniteten som staten får sin makt fra.»⁴ Det sies det var for å ha «planlagt» å legge et nytt grunnlag for den grunnleggende lovteksten – langt utover å bli gjenvalgt! – at han ble kastet ut av vinduet.

I virkeligheten har han begått tre politiske dødssynder: Sentrum-høyrepolitikeren (Det liberale parti) brøt med de politisk-økonomiske elitene som siden tidenes morgen har styrt landet, økte minstelønnen med 60 prosent og meldte landet inn i Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) og sluttet seg dermed til leiren – Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela – som går inn for brudd med nyliberalismen. Det er denne organisasjonens «svake ledd» den latinamerikanske høyresiden nå angriper.

I APRIL 2002 støttet George W. Bush kuppforsøket mot Venezuelas Hugo Chávez. Barack Obama har derimot sluttet seg til den allmenne fordømmelsen av kuppmakeren Roberto Micheletti. Men samtidig som han erklærte at «Manuel Zelaya er den eneste presidenten i Honduras», tilbød utenriksminister Hillary Clinton en oksygenmaske til «los golpistas» – kuppmakerne – da hun foreslo at Costa Ricas president Oscar Arias skulle megle mellom partene. Forslaget skjøv OAS, som hovedsakelig består av land med venstre- eller sentrum-venstre-regjeringer, ut på sidelinjen.

Fra Washington legges det sterkt press på Zelaya. Pentagon har en militærbase i Honduras, i Palmerola, som de amerikanske generalene mener er strategisk viktig. De har allerede mistet Manta-basen i Ecuador (ALBA-medlem) som ble stengt etter anmodning fra president Rafael Correa. Den amerikanske ambassadøren Hugo Llorens som Bush sendte til Honduras i september 2008, var i 2002 og 2003 leder for Andes-avdelingen (med ansvar for Venezuela under kuppforsøket) til USAs nasjonale sikkerhetsråd (NSC). I dagene før kuppforsøket 28. juni deltok Llorens, ifølge New York Times (30. juni), i en rekke møter med «militærledere og opposisjonelle».⁵

Zelaya har avvist Arias’ hovedforslag – en nasjonal forsoningsregjering (det vil si at Zelaya blir gjeninnsatt, men uten reell makt). Også Micheletti har forkastet det, til Clintons store vrede – med forslaget fikk han servert på sølvfat en løsning på krisen som ville vært en halv seier for ham.

Driver Washington med dobbeltspill? Er det uenigheter mellom Det hvite hus og utenriksdepartementet/Pentagon? Hvis man ikke holder seg til loven og/eller det bryter ut vold i Honduras, vil Obama miste mye godvilje i et Latin-Amerika som tok imot ham med håp og sympati.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 BBC Muno, 29. juni 2009.

2 Slik ble hendelsesforløpet framstilte av blant andre franske Lemonde.fr (29. juni), spanske El País og britiske The Economist (2. Juli).

3 En framgangsmåte som følger av paragraf 5 i loven om borgerdeltakelse fra 2006.

4 Paragraf 2 i grunnloven.

5 New York Times, 30. juni. (…)