Feberen i Kinas utkanter

Denne reisen til Kinas vestligste utkant begynner … i metroen retning Château de Vincennes ved Paris, i bakrommet til en helt alminnelig restaurant. Med fryktsomme øyne og skjelvende hender ser en uigur, som har en sivilkledd fransk politimann til å beskytte seg, på kvinnen som er kommet for å intervjuet ham, og som han mistenker for å tilhøre det kinesiske hemmelige politiet under dekke av å være journalist. Mannen tilhører Den uigurske verdenskongress, hvor medlemmene er dissidenter i utlandet,^¹ og har nettopp fått status som politisk flyktning i Frankrike. Historien hans er ganske alminnelig: protest mot en urettferdighet på arbeidsstedet hans i Xinjiang, arrestasjon, fengsel, flukt. Vi får ikke vite stort mer. Man kunne jo smile av frykten hans på dette fredelige stedet. Men den viser hvilket moralsk og fysisk press de tyrkisktalende muslimske opposisjonelle i Kina er utsatt for.

Noen dager senere, i Urumqi, hovedstaden i den uiguriske autonome region i Xinjiang, nesten 4000 kilometer fra Beijing, var det ingenting som fikk en til å ane noen som helst spenning nå i mai måned i 2009. Ikke engang i den uigurske bydelen. Der bor usbeker, kasakher og kirgisere – muslimske minoriteter – og han-familier (medlemmer av den største etniske gruppen både i Kina og Urumqi, men i mindretall i provinsen) sammen, noe en del av dem har gjort i flere generasjoner. Den lille moskeen var åpen for besøkende. I de larmende smugene fulle av små butikker like ved den store, nyoppussede basaren solgte handelsmannene de mest usannsynlige ting, som kammer, fargestoffer, medisinplanter, telefonkort og skjerf, men også kylling eller fårekjøtt på spidd med boller med nudler til. Faktisk spiser uigurene verken svinekjøtt eller ris, som står så sentralt i han-folkets kosthold, og det er ikke den eneste forskjellen mellom de to etniske gruppene.

I DENNE BYDELEN, som i så mange andre i nærheten, særlig foran Xinjiang-universitetet, skulle en vold uten sidestykke bryte løs mellom 5. og 8. juli 2009. I flere timer satte uigurske demonstranter utstyrt med stokker, kniver og andre improviserte våpen fyr på busser, drosjer og politibiler, plyndret forretninger, banket opp og lynsjet han-kinesere. Disse svarte neste dag med å drepe og såre uigurer. Ifølge den offisielle oversikten i slutten av juli var det 194 døde og 1684 sårede, uten at man kan sette opp en nøyaktig liste fordelt på folkegrupper.

Selv om man to måneder tidligere ikke kunne forestille seg et slikt sammenstøt mellom etniske grupper, kunne man allerede da merke det oppsamlede raseriet hos en ydmyket og ofte plaget folkegruppe. Det er for eksempel ikke noen liketil ting å få til et møte med uigurer, enten de nå er aktivister eller ikke. Man må ringe flere ganger, avtale å treffes på et offentlig sted hvor man innleder samtaler som så avsluttes på gaten uten vitner. Iblant må gjesten til og med presenteres for partisekretæren (en han-kineser). Det gjelder å vise at man ikke har noe å skjule, selv når man tilsynelatende er svært så godt integrert. Den som mottar en utlending, kan straks mistenkes for «nasjonalistisk virksomhet», den verste av alle anklager (nest etter terrorisme). Det kan føre til at man mister arbeidet, degraderes eller innkalles til politistasjonen, arresteres eller til og med får et fengselsopphold.

Ifølge Abderrahman,² uigur og sivilingeniør, er «mistanke og undertrykkelse det normale for uigurer, men han-kinesere kan også få problemer med myndighetene hvis de mistenkes for å drive med politikk». Han har valgt å invitere oss til en av de beste uigur-restaurantene i hovedstaden, hvor gjestene er han-kinesere, muslimske familier – kvinner med slør, unge jenter med jeans og sminke – og utenlandske turister. Abderrahman frykter ikke noe særlig, han som har bygget opp en liten bedrift med fem ansatte fra forskjellige etniske grupper. Når han snakker om diskrimineringen som medlemmene av hans egen folkegruppe opplever, senker han stemmen. For å snakke om innholdet i undervisningen uten å risikere å bli overhørt, foretrekker han å skrive på hånden: «Det er hjernevask».

Overvåkingen er total. Særlig i nærheten av moskeene. Den i Kashgar (Kashi, som det offisielt heter) sør i provinsen, er intet unntak. Fredagsbønnen som kan samle opptil 20 000 mennesker, overvåkes omhyggelig av et svært lite diskret sivilpoliti. Imamen utnevnes uansett med godkjennelse av myndighetene, og innholdet i prekenene holdes omhyggelig innenfor visse rammer. Med en naivitet som grenser til kynisme, forteller det offisielle nettstedet til Xinjiang-regjeringen, som publiserer «Islams historie i Kina», at (omhyggelig utvalgte) religiøse autoriteter og ledelsen i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) har utarbeidet en prekensamling begrenset til 20 eller 30 minutter (som ikke skal overskrides), samlet i fire bind som imamen bare behøver å velge blant.

DET HAR IKKE alltid vært slik. Den religiøse friheten er fastslått i den kinesiske grunnloven av 1954. Fram til 1960 kunne muslimene praktisere sin tro uten særlige hindringer. Ahmed, en guide i Kashgar, husker meget godt at bestemoren gikk med skaut og nabokvinnene med slør som dekket hele ansiktet bortsett fra øynene, da han var liten. I de mørke årene under kulturrevolusjonen og perioden som fulgte, ble moskeene enten lukket eller ødelagt. Selv hjemme hos familien var det umulig å vise den minste tilknytning til religion. Undertrykkelsen tok slutt i og med den åpnere økonomiske politikken som Deng Xiaoping startet i 1978. Prinsippet om religiøs frihet ble tatt inn igjen i grunnloven i 1982.

Da kulturrevolusjonen tok slutt, var det bare 392 gudshus som fortsatt kunne brukes i Kashgar-distriktet, et av de viktigste religiøse sentrene. Ved utgangen av 1981 var antallet vokst til 4700, og så til 9600 i 1995. Ved tusenårsskiftet, påpeker en av de fremste franske spesialister på uigurbevegelsene, Rémi Castets,³ «hadde Xinjiang 24 000 moskeer, to tredjedeler av tallet for hele Kina.» Det ble åpnet koranskoler, verker av muslimske lærde ble trukket fram fra glemselen, privat forlagsvirksomhet ble startet. Religionen utviklet seg, mens uigursk kultur og identitet opplevde en ny vår.

Det hele tok en uheldig vending på begynnelsen av 1990-tallet. På den ene siden fikk man en politisering av islam: Det ble stadig flere meshrep, en slags religiøse bydelskomiteer som iblant opptrådte med krav, mens det ble dannet organisasjoner som Øst-Turkestans islamistiske bevegelse, som mistenkes for å ha tilknytning til Al-Qaida. Den nyvunne uavhengigheten i de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene på den andre siden av grensen vekket et hittil ukjent håp om uavhengighet. Enkelte snakket om «Uiguristan», som skulle knytte sammen samfunnene på begge sider – litt på samme måte som endel franske og spanske baskere drømmer om et selvstendig Baskerland.

Saniya, professor i oldtidslitteratur i Urumqi, husker ennå familiesammenkomstene i begynnelsen av 1992, da morens søster, som var flyktet til Usbekistan under kulturrevolusjonen, kunne vende tilbake til Urumqi. «Så var det vår tur til å reise, til Tasjkent. Det var et sjokk. Vi oppdaget at usbekerne levde bedre enn oss, og at de hadde tatt bedre vare på den tyrkisk-muslimske tradisjon. På samme tid fantes det ikke noe trykkende religiøst element.» Fra den dagen av «ble uavhengighetsspørsmålet svært sentralt. Det finnes ikke noen kulturell, religiøs eller språklig barriere mellom Xinjiang og Usbekistan. I Tasjkent ble vi ofte spurt: Hva venter dere på? Vi har jo klart det. Hva med dere? Den uigurske stolthet ble blandet inn. Det var en slags konkurranse.»

Uten tvil har denne følelsen bidratt til framveksten av uigurske bevegelser, enten de går inn for selvstendighet eller ikke, iblant med utenlandsk kontakt i Pakistan eller Tyrkia. Selv om de aldri fikk noen stor oppslutning i befolkningen, merket stadig tilbakevendende demonstrasjoner og sammenstøt 1990-tallet. Beijing reagerte med tre fremgangsmåter: diplomati for å kjempe «mot de tre kreftene» (ekstremisme, separatisme og terrorisme) ved å avskjære alle forbindelser mellom naboene (som republikkene i Sentral-Asia og Pakistan) og de militante uigurene, særlig takket være Shanghai-gruppen; utvikling og modernisering hvor det ble satset på offentlig finansiering med støtte fra Xinjiangs produksjons- og byggekorps (XPB, som er underordnet hæren), og på innvandring av han-kinesere til provinsen; og en omhyggelig overvåkning og undertrykkelse.

«Målet for sentralregjeringen,» understreker Castets, «er ikke i og for seg å angripe islam. Det dreier seg først og fremst om å unngå at islam legitimerer en separatistisk eller regjeringsfiendtlig diskurs. KKP har de relativt forbilledlige forholdene blant hui-folket i tankene.» Relasjonene til huiene, den største muslimske folkegruppen i Kina, er fredelige. Regjeringen søker å oppnå noe lignende i forholdet til uigurene.

REGJERINGEN BEREGNER sine investeringer i Xinjiang til 870 milliarder yuan (mer enn 90 milliarder euro) siden 2000. Dynamikken er synlig overalt: utvinning av de rike råvareforekomster (kull, olje og gass); satsing på nye energikilder (på motorveien fra Urumqi til Turfan er et sted spesielt innrettet for at kineserne skal kunne la seg fotografere foran vindmøllerparker⁴ som strekker seg så langt øyet når); utvikling av gigantiske nye byer (som for eksempel Korla, en serie forretningssentre under åpen himmel, hvor oljeselskapene har etablert seg med kontorene sine); bygging av flyplasser og motorveier. Byggeplassene florerer overalt, også der hvor de ikke burde finnes – som i Kashgar, hvor den gamle uigurske bydelen er i ferd med å bli revet.

Minst halvparten av vekstøkonomien, som er basert på råvarer, matvareindustri og – i mindre utstrekning – på turisme, tilhører de berømmelige XPB, bingtuan (militære brigader) som de kalles. De er en stat i staten som man må ha kjennskap til hvis man vil forstå bare aldri så lite av denne provinsen i den mest bortgjemte delen av Kina. Disse bingtuan, som ble dannet i 1954, besto av folk som var i stand til å sørge for å sikre grensene og drive nybrottsarbeid: militære som var demobilisert etter borgerkrigen, kommunister som var blitt overtalt til å bringe sivilisasjonen ut til landsbygda, han-kinesere (det være seg kommunister eller ikke) som var blitt sendt på omskolering i arbeidsleirer eller forvist, slik som den berømte forfatteren Wang Meng, kommunisten som ble dømt for «høyreavvik».⁵ Tolv bingtuan slo den gang rot i Kina (i Heilongjiang, i Tibet og i Indre Mongolia). Alle forsvant etter Mao Zedongs død (1976), med unntak av de som er etablert i Xinjiang, som er mer aktive enn noensinne.
Museet i Shihezi, som har fulgt dem fra første stund, framstiller heltediktet om dem på sosialist-realistisk vis: flere titalls gulnede fotos av fattige bondesoldater eller barn i improviserte skoler, som utstråler en pionerånd som var typisk tiden. Selve høydepunktet er et kjempemessig kart som er utstilt over en hel sal og viser bingtuans makt i dag – atskillig større enn provinsregjeringens. Disse «militære brigadene» står fortsatt under kontroll av Folkets frigjøringshær og omfatter 1,9 millioner innbyggere. De hever skatt i distriktene de leder og eier 1500 bedrifter – hvorav flere børsnoterte – og to universiteter. De kontrollerer en tredjedel av den dyrkede jorden i Xinjiang, en fjerdedel av industriproduksjonen og mellom halvparten og to tredjedeler av eksporten. I Frankrike har Bingtuan, de fremste ketchupprodusentene i verden, til og med kjøpt Conserves de France gjennom sin filial Xinjiang Chalkis Co. Det er betegnende at i 1996, under et historisk møte som dreide seg om opprettholdelsen av stabilitet i Xinjiang, oppfordret KKPs politbyrå kommunistene til å «oppmuntre ungdommen i det indre Kina til å komme og etablere seg i XPBene.»⁶

Dette er ikke den eneste årsaken til immigrasjonen som har skapt den demografiske ubalansen hvor han-kineserne er gått fra å utgjøre seks prosent i 1949 til 40,6 prosent i 2006. Etter at det ble full reisefrihet, har han-kinesere slått seg ned i området for å søke lykken på «upløyd mark». Dere blir fulgt av fattigbønder (mingong) fra Sichuan, Shaanxi og Gansu, hvor inntektene er enda lavere enn i Xinjiang. Å kalle disse menn og kvinner, som har små jobber og så vidt overlever, for «kolonisatorer», slik vestlig presse til tider gjør, er mildt sagt malplassert.

BLANT NYKOMMERNE finner man også ledere i offentlige bedrifter med mer behagelige lønner, men med leveforhold som i mindre grad er det. En av dem er Liu Wang, en ingeniør som arbeider på den nye jernbanelinjen som skal gå fra Urumqi til Hotan, den siste etappen før Taklamakan-ørkenen. Han er fra Shaanxi og treffer kone og barn bare én gang i året, under den kinesiske nyttårsfeiringen. Han ser ingen forskjell på han-kinesere, uigurer og kasakher. Ifølge han må det ristes opp i hele Xinjiang. «Her har vi fremdeles sosialisme», noe som i hans munn ikke egentlig er et kompliment. Liu Wang er den fødte gründer og klager over treghet i administrasjonen. «Avgjørelsene må alltid tas lenger oppe i systemet, så man unngår ansvar,» klager han. Dermed sløses det offentliges penger. «Det bygges motorveier, flyplasser og hoteller, men opplæringen av personellet følger ikke etter.» På hans byggeplass blir de kvalifiserte jobbene derfor gitt til han-kinesere og de andre til uigurer. Dette argumentet hørte vi tusen ganger. Og det kom spontant fra en uigursk drosjesjåfør da vi passerte en byggeplass på veien mellom Kashgar og Hotan. Før han rettet seg selv: «Det finnes uigurske ingeniører. Men de kan ikke dra til utlandet for å utdanne seg, mens teknikken nå importeres fra Tyskland eller Japan. De får ikke pass til utlandet.» Dette er faktisk ikke noen rettighet i Kina – det avgjøres av de lokale myndighetene. Det å få en slik trylleformel som et pass representerer, enten man er ingeniør, forsker eller vanlig borger, er noe av et hinderløp for alle som tilhører en minoritet. Særlig i betraktning av at man deretter må ta flyet helt til Beijing for å skaffe seg visumet på det aktuelle landets ambassade. Dette er uoppnåelig for uigurer flest.

Og hva er så den andre grunnen som nevnes for å forklare hindringene på arbeidsmarkedet? Språket. Et flertall av uigurene snakker ikke – eller svært dårlig – mandarin, språket som brukes i bedrifter hvor flertallet er han-kinesere. «I virkeligheten sammenblandes språk og etnisitet ofte,» påpeker Wang Jian-min, professor på institutt for antropologi ved sentraluniversitetet for nasjonaliteter i Beijing. «Det er forståelig at en bedrift vil at man skal snakke korrekt mandarin, men det er ikke rimelig å forlange at man skal være han-kineser.» Ikke rimelig, men «lettere», forklarer en ung bedriftsleder i utkanten av Shihezi. «For minoritetene må man ha en halal-kantine eller i alle fall spesiell mat, for spisevanene er ikke de samme.» Og generelt sett, «når man har et problem, er uigurene mindre villige til å finne løsninger» enn mingong, som man til enhver tid kan sende tilbake til provinsen de kommer fra. Dermed har selv høytutdannede unge uigurer vanskelig for å finne stillinger – noe som gir næring til frustrasjonene, selv om situasjonen ikke er særlig mer oppmuntrende i landet som helhet: Etter endt universitetsutdannelse er nærmere én av tre arbeidsledig.

Likevel er den språklige hindringen ikke noen innbilning. Før i tiden sendte de fleste familier barna til skoler som var reservert for minoriteter, for der var mandarin bare et fag blant alle andre – på landet hadde de forøvrig ikke noe valg. Dette har ført til dagens handikap og til at det er umulig for ungdommen å forlate hjemprovinsen, det eneste stedet hvor språket deres snakkes. Uigureliten i byene hadde ikke dette problemet, siden foreldrene deres ofte hadde valgt kinesiske skoler (med mulighet for å velge uigursk).

SIDEN 2003 HAR undervisning på kinesisk vært obligatorisk helt fra første klassetrinn, med unntak for litteratur. Uigursk har for framtiden status som språk nummer to. Dette påbudet er et sentralt punkt i motsetningen mellom de to største etniske gruppene. Mange kaller denne bestemmelsen et «kulturelt folkemord» eller «hjernevask», slik vår sivilingeniør Abderrahman uttrykte det. På landet er situasjonen iblant slik som den unge læreren Nadira fortalte. Hun er utdannet på lærerhøyskolen i Urumqi. Vi traff henne i en landsby langt fra Kashgar. Siden hun var den eneste som underviste i mandarin, kunne hun ikke ta imot alle barna. Altså «er det de politiske lederne som velger hvem som skal gå på den tospråklige skolen». Vilkårligheten forsterker ytterligere bitterheten hos familiene som generelt er fiendtlig innstilt til den obligatoriske mandarin.

Nazim, den uigurske lederen for et institutt på Urumqi-universitetet, oppfattet det tvert imot som en sjanse for folkegruppen sin. «Det gjør det mulig å tilegne seg morsmålet – man må kunne skrive det for å bevare sin egen kultur – og å lære mandarin for å skaffe seg kunnskaper, for å kunne kommunisere og for arbeidet.» Som mange middelklassefamilier fryktet Nazim snarere at man etter hvert ville slutte å bruke uigursk i de mer velstående lag av befolkningen, som velger kinesiske skoler for å sikre en bedre framtid for avkommet. Foreldrene snakker mindre og mindre -uigursk, og skriveferdigheten går etter hvert tapt –«slik dør et språk ut».

Ungdommen for sin del er atskillig sintere. Assiane, som hadde hatt kinesisk-undervisning siden hun var helt ung, ventet til den eldre kollegaen var gått med å gi uttrykk for hva hun mente: «Det begynner med at man reduserer omfanget av uigurskundervisningen og det ender med at språket forsvinner.» I Yünnan, hvor hun hadde studert, «lærer man ikke mindretallenes språk lenger.» Assiane oppfattet dette som en lang marsj mot tap av identitet, ettersom «undervisningen reduserer kulturen vår til sedvaner». Dette dreier seg om en ubestridelig realitet som svært få han-kinesere vil innrømme. Mange av dem er irritert over disse stadige klagene, slik som fotografen Zhang Wi: «Minoritetene for fortinn ved opptaksprøvene til universitetet gjennom et bonussystem ved eksamen. De reserveres stillinger i ledelsen for offentlige organer. Forfatterne deres får bøkene sine lettere utgitt enn han-kinesere.» Og så nevnte han et eksempel på en inkompetent uigur som ble valgt i stedet for en han med virkelige talenter.

Siden 2003 har loven fastsatt at administrasjonene skal ha to ledere, en han-kineser og en minoritetsrepresentant. Men som regel ligger styringen i hendene på den han-kinesiske lederen. Slik er det på høyeste nivå i provinsen: Uiguren Nur Bekri er president, men partisekretæren Wang Lequan er den som trekker i trådene. Det er han som siden 1994 har styrt regionen med jernhånd. «Han har ikke hode til å forstå situasjonen, ikke hjerte til å elske. Han når ikke inn i sjelen til folk,» forklarte Yi Fang, en gammel Beijing-kommunist. For ham var sammenstøtene i juni «en skam for Kina». Wang kombinerte «liberalisme og undertrykkelse» uten hensyn til menneskene og kulturen deres. For Yi hadde denne holdningen lite med kolonialisme og mye med autoritære holdninger å gjøre. Xinjiang var en integrert del av Kina, grensene var anerkjent av FN.

SOM ALLTID BLIR historien et politisk spill, hvor fakta for en stor del er bestilt, om ikke forfalsket. I det støvete museet i Kashgar – som er lite besøkt, hvis man skal tro på den gamle jernpersiennen lukket med hengelås, som for anledningen var åpen – kunne man allerede ved inngangen lese: «I år 60 f. Kr. ble det etablert en lokalregjering under han-dynastiet. Siden den gang har Xinjiang vært del av den kinesiske stat.» Dette var lenge den offisielle versjon. På samme måte som at kineserne skulle ha vært de første innbyggerne i regionen. De praktfulle indoeuropeiske mumiene som ble funnet i Taklamakan-ørkenen⁷ avkrefter påstanden. Gjennom Xinjiang gikk Silkeveien, hvor oaser lå med jevne mellomrom. Området blandet sammen etniske grupper, kulturer og krigsherrer. Å sammenfatte det til en eneste påvirkning er absurd.

På den annen side har det å føre «koloniseringen av provinsen» tilbake til kommunistenes ankomst i 1949, slik Rebiya Kadeers Verdenskongress framstiller det – en påstand er blitt gjentatt av mange franske aviser – ingenting med virkeligheten å gjøre. Første gang kineserne etablerte seg politisk i Xinjiang var under mandsjudynastiet i 1750-årene. Opprør førte til at Daoguang, den åttende keiseren, opprettet de første «gjenoppbyggingskontorer» innenfor rammen av en «assimilasjonspolitikk» (allerede da), hvor makthaverne nølte med å støtte seg på lokale ledere, fordi de «er korrupte og skader sentralstatens politikk».⁸ I 1884 ble provinsen en del av Kinas territorium. Til sammenligning ble både New Mexico og California innlemmet i USA kort tid før (henholdsvis 1846 og 1850).
Historien er ganske visst ikke lineær, og Xinjiang har opplevd flere uavhengighetsperioder. Kashgaria-emiratet eksisterte fra 1864 til 1877, takket være anerkjennelse fra Det ottomanske rike, Storbritannia og Russland. En kortlivet «Islamsk tyrkisk republikk Øst-Turkestan» så dagens lys mellom november 1933 og februar 1934. Endelig fantes det fra 1944 til 1949 i tre distrikter i nord Republikken Øst-Turkestan, med løs tilknytning til Sovjetunionen. Som Rémi Castets understreker, er folks tankeverden preget av «opplevelsen av å være arvinger til et imperium eller til mektige kongedømmer som iblant var Kinas rivaler».

Faktisk krever flertallet av uigurene ikke uavhengighet, men respekt for sin identitet og rettferdighet. «Vi lever bedre enn for ti år siden,» forsikret Abderrahman, «men vi er blitt hengende etter.» BNP per innbygger er på 13 801 kroner i Shihezi (90 prosent han-kinesisk), 6223 i Aksu (30 prosent han), 3214 i Kashgar (8,5 prosent) og 2447 i Hotan (3,2 prosent).

Disse store forskjellene mellom de etniske gruppene skyver uigurene i armene på islam. Det er fare for at de mest fundamentalistiske gruppene vinner dette spillet. Det er allerede ikke uvanlig å se kvinner i burka. Og selv om ekstremistbevegelsene fortsatt er marginale, kan dette raskt endre seg hvis man avslår enhver dialog.

Minoritetene, og først og fremst uigurene, sitter i klemme mellom en modernisering som knuser kulturen deres, diskriminering som holder dem borte fra veksten og en autoritær politikk som utvisker alle særegenheter. Bruddet er bruddet sosialt og kulturelt snarere enn religiøst. Ville Xinjiang vært i denne situasjonen hvis Beijing ga konkret innhold til en autonomi som for tiden ikke er annet enn tomme ord?