Frivillig eller tvungen vekstavvikling?

Frankrikes statsminister François Fillon holdt på å dette av stolen da Yves Cochet 14. oktober 2008 gikk opp på talerstolen i den franske nasjonalforsamlingen og forsvarte ideen om «vekstavvikling». Cochet, som representerer partiet De grønne, stilte diagnosen «antropologisk krise» og hevdet, til høylytte protester fra høyresiden, at «vekst er i dag uøkonomisk, usosialt og miljøfiendtlig». Hans appell om et «nøkternt samfunn» hadde små utsikter til å få gjennomslag i denne forsamlingen. Men den provoserende tanken om «vekstavvikling» har likevel fått fotfeste i den offentlige debatten i Frankrike.

Den økonomiske krisen har bidratt til det, selv om Cochet understreker at vekstavvikling ikke har noe med «en omvendt aritmetikk av vekst» å gjøre. Cochet er den eneste franske rikspolitikeren som forsvarer vekstavvikling. Det kritiske søkelyset på vekst framstår likevel som en logisk konsekvens av den økonomiske og økologiske krisen som ryster planeten. Tenkerne bak begrepet får plutselig større gehør. «Jeg får mange flere henvendelser enn før,» sier en av dem, Serge Latouche, fornøyd. «Salene er fullsatte når vi arrangerer debatter,» istemmer Paul Ariès, den andre kjente franske intellektuelle som tilhører denne strømningen.

Selve ordet «vekstavvikling» eller «nedvekst» (décroissance på fransk, degrowth på engelsk) blir stadig oftere brukt langt utenfor den radikale miljøbevegelsens kretser. «I en tid der tilhengerne av vekstavvikling ser at virkeligheten bekrefter deres argumenter, finnes det da et alternativ mellom en påtvunget eller uuttalt vekstavvikling, som resesjonen vi opplever nå, og en styrt vekstavvikling?» spurte miljøaktivist og programleder Nicolas Hulot under EU-valgkampen i vår.¹ Hulot, som med jevne mellomrom blir beskyldt for å være en «miljøhykler» av vekstavvikling-tilhengerne, støttet den grønne valgalliansen Europe Ecologie (der Eva Joly var en av listetoppene). Samtidig har han stilt seg tvilende til alliansens parole om «grønn vekst» og tatt til orde for «selektiv vekst kombinert med bevisst vekstavvikling». «Bare vekstavvikling kan redde planeten,» hevdet sågar fotografen Yann Arthus-Bertrand. Hans film Home – som ble finansiert av luksuskonsernet Pinault Printemps Redoute (PPR) – ser ut til å ha bidratt til miljøvernernes suksess i EU-parlamentsvalget.²

Enkelte vekstavviklingstilhengere er overbevist om at den økonomiske krisen er en ypperlig anledning til å fremme deres sak. «Måtte krisen bli verre!» utbryter Latouche, med henblikk på tittelen på en bok av den angrende bankieren François Partant (Que la crise s’aggrave! fra 1978). «Det er en god nyhet: Krisen har endelig kommet, og det gir menneskeheten mulighet til å ta grep,» forklarer Latouche. Han sverger til «katastrofepedagogikken» som i sin tid ble utviklet av forfatteren Denis de Rougemont.³

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Yves Cochet går ikke like langt, men mener også at det er når menneskeheten stanger mot biosfærens grenser at den tvinges til å ta til fornuften. «Veksten vil ta slutt av objektive årsaker. Vekstavvikling er vår uunngåelige skjebne,» advarer De grønne-representanten, som kaller seg «politisk geolog og ekte materialist». Så gjenstår det bare å håpe at krisen fører til økt bevissthet og «å forberede vekstavviklingen slik at den blir demokratisk og rettferdig».

Men alle er ikke like optimistiske. «Katastrofepedagogikk er virkelig ikke noe vi sysler med,» slår Vincent Cheynet fast. Han er sjefredaktør for tidsskriftet La Décroissance. «Krisen er en anledning til å stille spørsmål og gå i seg selv, men det er også en fare for at den skaper frustrasjon og frykt. En virkelig alvorlig krise er det verste som kan skje,» sier han.

Jean-Luc Pasquinet, leder for MOC, Mouvement des objecteurs de croissance (Bevegelsen for vekstnektere, spiller på det franske uttrykket for militærnekter, «objecteur de conscience»), mener at «krisen er en anledning til å påpeke at vekst ikke lenger er mulig, men i sånne perioder har folk en tendens til å fokusere på sine særinteresser.» Paul Ariès påpeker også at krisen er tvetydig: «På den ene siden fortenger den følelsen av at miljøproblemene er akutte. Kjøpekraft og arbeidsplasser blir viktigere. […] Men krisen viser også at vi har levd på en løgn i mange tiår.»⁴ Bekymring og håp kjemper om plassen hos dem som tviler på at krisen kommer til å bane vei for vekstavvikling.

SELV OM DETTE spørsmålet har fått ny oppmerksomhet, er de politiske kreftene som arbeider for vekstavvikling veldig svake. I 2006 stiftet Vincent Cheynet et parti for vekstavvikling, Parti pour la décroissance (PPLD). Han mener at «det haster med å erobre institusjonene». Men på grunn av personkonflikter har partiet aldri fungert. «Det er veldig vanskelig å bygge et politisk parti i relativt anarkistiske miljøer,» sukker Cheynet, som ikke står på god fot med alle vekstavviklingstilhengerne. Nye krefter forsøkte nylig å blusse liv i PPLD. Talsmann Vincent Liégey forteller at partiet tiltrekker seg «yngre folk med bakgrunn fra frivillige organisasjoner,» men innrømmer at partiet «famler litt». PPLD vil ikke oppgi noe konkret medlemstall, og mikropartiets andre talsmann Rémy Cardinal sier underlig nok at «vi er ikke interessert i å bli et masseparti, vi jakter ikke på medlemmer eller velgere».

MOC ble stiftet i 2007. Det er et veldig desentralisert nettverk bestående av et par hundre personer og en håndfull lokalpolitikere. Blant MOCs medlemmer er gamle aktivister som Jean-Luc Pasquinet, tidligere talsmann for PPLD, og Christian Stunt, som har bakgrunn fra Amis de la terre (Jordas venner) og De grønne. Ifølge Stunt opplever MOC nå en tilstrømning av «kvinner og ungdommer».

MOC og PPLD har den siste tiden nærmet seg hverandre, og har i fellesskap startet organisasjonen Association des objecteurs de croissance (ADOC). De to grupperingene stilte til valg til EU-parlamentet i vår under navnet Europe Décroissance. De hadde «ingen midler» og ønsket å «drive politikk på en annen måte» – noe som innebar at de ikke la ut stemmesedler i valglokalene, men oppfordret velgerne til å skrive ut stemmesedler selv fra nettsiden deres. Resultatet var lett å forutse: Pasquinet, som var listetopp i regionen Ile-de-France, fikk 0,04 prosent av stemmene.

Men ideen om vekstavvikling har større gehør enn tallene tilsier. «Jeg er motstander av å danne et parti, og uansett er ikke tiden moden,» sier Serge Latouche. Oppslutningen om tidsskriftet La Décroissance, som Vincent Cheynet grunnla i 2004, sier noe om hvor stor gjennomslagskraft denne strømningen har. Tidsskriftet har et opplag på 20 000 eksemplarer, hvorav 13 000 selges i kiosker. Det er preget av en polemisk tone som først og fremst er rettet mot «miljøhyklerne» som argumenterer for «grønn kapitalisme» og «bærekraftig utvikling». Cheynet forsvarer denne linjen med at de «skaper dissens som bidrar til å blåse liv i demokratiet.»

Miljøtidsskriftet Silence, som har kommet ut siden 1982 og har et opplag på 6000 eksemplarer, utga i 1993 sin første spesialutgave om vekstavvikling. Her brakte de utdrag fra den grunnleggende boken til mannen bak begrepet, Nicholas Georgescu-Roegen, men utgaven ble ingen stor suksess. Det andre forsøket, i 2002, lyktes langt bedre. En konferanse som ble arrangert i UNESCO av bevegelsen Ligne d’horizon – Les amis de François Partant med 700 deltakere – deriblant José Bové, Ivan Illich og Serge Latouche – fikk begrepet fram i lyset. Denne gangen ble spesialutgaven av Silence en stor suksess, og tidsskriftet viet deretter flere utgaver til utviklingen av prosjektet. «Vekstavvikling vil kanskje bli det 21. århundrets tema, men jeg er ikke sikker,» sier en nøktern Michel Bernard, en av drivkreftene bak tidsskriftet, som i likhet med La Décroissance har base i Lyon.

SIDEN 2008 har vekstavviklingstenkningen til og med hatt en solid teoretisk publikasjon, Entropia, som går bra. Dette er et «teoretisk og politisk tidsskrift for vekstavvikling» ledet av Jean-Claude Besson-Girard, som med en prisverdig åpenhet ser nærmere på de ulike problemene som perspektivet om vekstavvikling reiser.⁵

Bevegelsen har mer eller mindre formelle koplinger til en hel rekke organisasjoner. Nettverk mot atomvåpen og genmodifiserte organismer, den internasjonale bevegelsen «Slow Food»⁶ og «Slow Cities» samt selvfølgelig alle organisasjoner og nettverk som kjemper mot reklame. Vekstavviklingsaktivistene foretrekker ofte direkte aksjoner. Tidsskriftet Silence fokuserer gjerne på erfaringer som forespeiler det samfunnet man ønsker å bygge. «Ønsket om å forandre verden oppstår gjennom å realisere alternativer,» understreker Guillaume Gamblin fra Silence.

Christian Stunt inkarnerer denne konkrete aktivismen. Han er en gammel traver innen politisk økologi, og er i dag medlem av MOC. Den pensjonerte skogvokteren, hvis sønn produserer «korn på tradisjonelt vis», praktiserer selv vekstavvikling. Han bor i et hus han har bygd selv med lokale materialer og bruker kun solenergi. Stunt føler seg hjemme i fjellområdet Cévennes, «der hundrevis av folk lever på denne måten». Han er medlem av organisasjonen Habitants de logements ephémères ou mobiles, HALEM (Beboere i flyktige eller mobile hjem), og forteller at de i april blokkerte rådhuset i Saint-Jean-du-Gard etter at kommunen hadde demontert et nomadetelt (yurt) som var satt opp uten tillatelse. «Vi forsvarer også folk som bor i mobile hjem etter at de er blitt kastet ut, ofte unge folk fra Paris-regionen,» tilføyer han.

IDEENE OM vekstavvikling er ikke nye. De var til og med mer utbredte på 1970-tallet enn de er i dag. I Frankrike husker vi den herlig antiproduktivistiske tegneserien av Gébé, An 01 (År 01), som ble trykket i Politique Hebdo.⁷ Og det subversive slagordet «vi stopper alt». Månedstidsskriftet La Gueule Ouverte (Den åpne kjeften, 1972–1980), som ganske enkelt annonserte «verdens ende», sto på 70-tallet for en vekstavviklingstenkning som var forut for sin tid.

For tretti år siden var imidlertid motstanden mot produktivismen begrenset til et lukket, ideologisk rom. Den fikk ikke gjennomslag på den franske venstresiden, som var dominert av Kommunistpartiet (PCF) og en naiv, «progressiv» marxisme. Selv om vekstavviklingsstrømningen er mer marginal i dag, ligger forholdene bedre til rette for dialog med en venstreside som har mistet en del av sine tidligere overbevisninger. Miljøkrisen og debatten om arbeidets verdi bidrar til at tanken om å forene antikapitalisme og antiproduktivisme vinner terreng.

«Vekstavvikling uttrykker, med et nytt vokabular, gamle spørsmål som har vært stilt i arbeiderbevegelsen,» sier Paul Ariès, som var kommunist i sin ungdom. «Selv kom jeg fram til dette gjennom kritikken av fremmedgjøringen. ’Retten til latskap’, ’leve og arbeide på landet’ – venstresida har ikke alltid stått for produktivisme!»

Jean-Luc Mélenchons utvikling er symptomatisk for innflytelsen vekstavviklingstanken har fått på venstresiden. Med bakgrunn i en streng marxistisk tradisjon, først lambertist-trotskist og deretter sosialist, roser grunnleggeren av Parti de gauche (PG, Venstrepartiet) tilhengerne av vekstavvikling for «deres potente problemstillinger». «Vi må tenke annerledes om måten vi lever på, og for eksempel spørre oss selv om alt nødvendigvis må gå fortere,» sier han, og kritiserer «produktivismen som har plantet ideen om at alt som er ønskelig, bør bli nødvendig». Han får støtte av Franck Pupunat, leder for den lille gruppen Utopia, som har medlemmer fra flere partier på venstresiden og har sluttet seg til noen av vekstavviklingstesene.

Nouveau parti anticapitaliste (NPA, Det nye antikapitalistiske partiet) er også i dialog med «vekstavviklerne». I forbindelse med EU-parlamentsvalget vurderte de å gi en vekstavvikler førsteplassen på en liste som var støttet av NPA og PG i sørøstregionen i Frankrike der denne bevegelsen står sterkest. Representanter fra begge grupperingene deltok på det alternative miljømøtet «Contre-Grenelle de l’environnement»⁸ som gikk av stabelen i Lyon i mai i protest mot illusjonene om «bærekraftig utvikling».

Paradoksalt nok har ideene om vekstavvikling ingen sterk stilling hos De grønne i Frankrike. Partiets nevnte Paris-representant i nasjonalforsamlingen, Yves Cochet, føler seg isolert i sitt eget parti. Noen av standpunktene hans har imidlertid bidratt til å marginalisere ham. I april 2009 sjokkerte Cochet ved å gå inn for en reduksjon av statlige støtteordninger til familier fra og med det tredje barnet, med den begrunnelsen at den nyfødte «har en miljøkostnad tilsvarende 620 reiser tur-retur Paris-New York». Han anser seg som «ny-malthusianer», selv om han medgir at resonnementet hans kanskje er «litt for vitenskapelig».

De grønnes iver etter å komme inn det gode selskap og partiets mektige ledelse har fått partiet til å distansere seg fra ideer som kan skremme bort velgere. De grønne-senatoren Dominique Voynet har til og med foreslått å omdøpe partiet til «Partiet for bærekraftig utvikling». I desember 2008 gjorde partiet et landsmøtevedtak der de for første gang refererte til «vekstavvikling», men begrenset det til å gjelde «det økologiske fotavtrykket». Valgalliansen Europe Ecologie brukte samme formulering, men begrenset det enda mer til å gjelde «kjøttforbruket». I det sosialdemokratiske partiet PS (Parti Socialiste) ser det ut til at partiledelsens totale mangel på intellektuell nysgjerrighet «beskytter» partiet mot enhver kontakt med disse ideene.

ER VEKSTAVVIKLING mer enn et slagord? Paul Ariès snakker om en «ordgranat» som kan sprenge produktivismen, mens Vincent Cheynet mener begrepet har kraft i seg til å «stille samfunnet til veggs». Men denne fanen har en stor svakhet: Den sier ikke noe om hva slags samfunn man ønsker seg. Ingen «vekstavviklere» argumenterer for en enkel produksjonsnedgang i et samfunn med de samme ulikhetene som i dag, noe som bare vil forverre fattigdommen. Latouche innrømmer at den materielle levestandarden til de fattige, spesielt på det afrikanske kontinentet, må heves, selv om de ikke nødvendigvis skal imitere det vestlige levesettet.

Vekstavviklingsbevegelsen er gjennomsyret av dype filosofiske skillelinjer. Cheynet inntar en republikansk og universalistisk posisjon, mens Afrika-spesialisten Latouche er selverklært «kulturrelativist». «Mitt perspektiv er helt klart republikansk, demokratisk og humanistisk,» sier Cheynet, som i sin ungdom engasjerte seg hos sentristene. «Nasjonalstaten er både passé og uønsket,» repliserer Latouche, som «ikke liker ordet universell». Ariès inntar på sin side republikanske standpunkter, samtidig som han samarbeider med venstreorienterte katolikker i tidsskriftet Golias. Pierre Rabhi, en ledende figur i bevegelsen som prøvde å bli presidentkandidat i 2002, representerer på sin side en mer spiritualistisk retning.

Selv om vekstavviklingsbevegelsen hovedsakelig er forankret på venstresiden, kan den radikale kritikken av produktivismen tolkes på mange forskjellige måter. Som Cheynet medgir, spenner den fra «ytterste høyre til ytterste venstre». «Ny-høyre»-tenkeren Alain de Benoist utga for eksempel i 2007 en bok med tittelen Demain, la décroissance (Vekstavvikling i morgen, E-dites, Paris).

Synet på demokratiet er også en skillelinje. Noen er opptatt av å gå inn i institusjonene og stille til valg, deriblant Cheynet, mens andre foretrekker direkte demokrati eller det «imperative mandat». «Mistilliten til det representative demokratiet er veldig sterk i disse miljøene,» kommenterer forskeren Fabrice Flipo. «Vi må styrke det direkte demokratiet, men også det representative demokratiet,» nyanserer Ariès. Latouche uttrykker denne tvetydigheten på en annen måte: «Jeg anser meg som dypt demokratisk,» slår han fast, men tilføyer straks: «Jeg vet ikke helt hva demokrati egentlig er.»

Få vekstavviklere tør å begi seg ut på en nærmere beskrivelse av hvordan deres idealsamfunn vil se ut. I 2002 gjorde Cheynet et forsøk:⁹ «I en ’sunn økonomi’ er flytransport og kjøretøy med forbrenningsmotor dømt til å forsvinne», og vil erstattes av «seilbåter, sykler, tog og trekkraft fra dyr.» Man vil også «avvikle de store kjøpesentrene til fordel for nærbutikker og markeder, og billigproduserte varer blir erstattet av lokalt produserte varer». Fokuset på lokal produksjon er felles for alle retninger i vekstavviklingsbevegelsen. Noen går til og med inn for å innføre «lokale pengeenheter», men alle er definitivt ikke enige om å gå så langt.

Det er for øvrig vanskelig å se for seg hvordan et slikt program skal kunne overbevise et flertall av velgerne. Latouche insisterer på at man må utvikle et «autonomt samfunn» basert på åtte R-er: «reevaluering, rekonseptualisering, restrukturering, redistribusjon, relokalisering, reduksjon, gjenbruk (réutiliser) og resirkulering».¹⁰ Samtidig som han drømmer om et samfunn av små føderale byer, argumenterer han for kompromisser. «Å finne et kompromiss mellom den nærmest totale, men svært måteholdne autonomien til jeger-sanker-samfunnet og den ikke mindre totale teknologiske fremmedgjøringen i vår samtid, er et politisk problem.»

Noen vekstnektere omgår slike vanskelige spørsmål ved å søke tilflukt i en individuell «frivillig nøysomhet». Andre satser på eksemplets makt gjennom lokale initiativer, for eksempel «overgangsbyer» (Transition Cities) som omfatter rundt 130 kommuner – hovedsakelig i Storbritannia – som engasjerer seg for å redusere energiforbruk og relokalisere.»¹¹

VEKSTAVVIKLINGSBEVEGELSEN mangler fortsatt en positiv politisk definisjon som kan fungere like mobiliserende som sosialismen gjorde i sin tid. «Vi har problemer med å finne en ny fortelling for den kollektive fantasien,» beklager Cochet. «Hvilken mobiliserende utopi,» spør han seg, kan svare på spørsmålet «hvordan leve bedre med mindre?» Formuleringen «færre varer, flere venner», holder definitivt ikke. «Gode varer skal i større grad være gratis, mens dårlige varer skal forbys», foreslår Ariès, og presiserer at definisjonen av hva som er godt og dårlig må bli gjenstand for en politisk diskusjon. Han tilføyer: «Målet er å redusere de sosiale ulikhetene». Ja, vekstavvikling vil i første omgang ramme de aller rikeste, både i verdensmålestokk og i hvert enkelt land.

Til syvende og sist er det det filosofiske spørsmålet om «det gode liv» som ligger mellom linjene i disse debattene. Det handler om å erstatte en økonomisk utvikling diktert av den teknologiske utviklingen, med en demokratisk styrt utvikling.

Filosofen Patrick Viveret, som er opptatt av de fundamentale spørsmålene rundt vekstavvikling uten å slutte seg til svarene bevegelsen gir, avviser «forbudet mot å gjøre lykke til et politisk spørsmål» under påskudd av at totalitære strømninger har innlatt seg på det: «Hvis man nekter å gjøre spørsmålet om velvære til et demokratisk spørsmål, hva skal man da bygge en kritisk tenkning om dagens utvikling på?»

Enten de er liberalere eller sosialister, har framskrittsideologene det til felles at de ønsker å øke den materielle velstanden og reduserer dermed spørsmålet om lykke til en privatsak. Hvis målet med organiseringen av menneskelige samfunn, konfrontert med naturens fysiske begrensninger, klarer å unnslippe denne materialistiske forutsetningen, vil det åpne seg et svimlende stort rom for politisk endring.

Oversatt av G.E.

1
Nicolas Hulot, «L’enjeu crucial des élections européennes», Le Monde, 15. mai 2009.
2
Michel Guerrin og Nathaniel Herzberg, «Arthus-Bertrand, l’image de marque», Le Monde, 4. juni 2009.
3
Serge Latouche, «Que la crise s’aggrave!», Politis, Paris, 13. november 2008.
4
Laure Nouhalat, «Rendre la décroissance désirable», intervju med Paul Ariès, Libération, 2. mai 2009.
5
For en radikal kritikk av denne tankeretningen, se Cahiers marxistes, Brussel, nr. 235, mai-juni 2007, eller «La décroissance, un point de vue parfaitement réactionnaire», Lutte de classe, Paris, nr. 121, juli 2009
6
Se «Smakens fysiologi» og «Slow Food» av Carlo Petrini, norske Le Monde diplomatique, august 2006.
7
Gébé, L’An 01, tegneserie utgitt på nytt av L’Association, Paris, 2004, og film med same navn (med Jacques Doillon), MK2, 2006.
8
Grenelle Environnement er en serie politiske møter om miljø og bærekraftig utvikling som har vært arrangert i Frankrike siden 2007. Deltakere fra flere partier, regjering, fagorganisasjoner og NGO-er. «Grenelle» henviser til «Grenelle-avtalen» fra mai 1968.
9
Bruno Clémentin og Vincent Cheynet, «La décroissance soutenable», Silence, Lyon, februar 2002.
10
Serge Latouche, «Pour une société autonome», Entropia nr. 5, Malaucène, høsten 2008.
11
Agnès Sinai, «Californias drømmer», norske Le Monde diplomatique, juli 2009.