Kubricks nattodyssé

1999 markerer et dobbelt punktum for Stanley Kubricks karriere: Han døde 7. mars, og noen måneder senere fikk hans siste, akkurat fullførte film, premiere – 16. juli i USA, 17. september i Norge. Sjelden har en film vært gjenstand for så mange forhåndsrykter, også fordi filmens sentrale ektepar skulle spilles av stjerneparet Nicole Kidman og Tom Cruise.

Etter USA-premieren ga mange anmeldere og journalister (deriblant ryktesprederne selv) uttrykk for skuffelse: Nakenscenene var ikke særlig sjokkerende, filmen virket blek. Filmkritiske tungvektere kom Kubrick til forsvar. Men et annet rykte spredte seg fort: Filmen var ikke fullført. Kunne det være noe i dette? I alle fall en selvoppfyllende profeti. Alle som sto bak tesen om det ufullendte verk – deriblant David Cronenberg – visste jo at Kubrick alltid jobbet manisk med den endelige touch, nesten helt til premieredatoen.

De som savnet noe spesifikt kubricksk med Eyes Wide Shut hadde likevel et poeng. Eyes Wide Shut mangler det usette og uhørte som har gjort 2001 og Barry Lyndon til klassikere. Den ironiske relasjon mellom første og andre halvdel er mindre påtakelig enn vanlig. Vi finner heller ikke en gjennomtrengende satire over tegn i tiden (A Clockwork Orange). Mange savnet sjokket. Når Kubricks siste film manifesterte seg som en verdensbegivenhet, så kom det av at den var punktum finale, ikke fordi den behandlet sitt tema fra en ny og uhørt vinkel eller var en metafiksjonal tour de force.

Fra Full Metal Jacket til Eyes Wide Shut gikk det nesten tolv år, uvanlig lenge selv til Kubrick å være. Av ulike årsaker strandet det ene prosjektet etter det andre. Som Kubrick-aficionado la jeg andre skriveprosjekter på hylla sensommeren 1999 for å skrive om hans siste opus. Dette essayet, «To be continued?»,¹ prøvde å betrakte filmen fra en rekke vinkler, dens flertydige utstråling av motiver.¹ Ti år etterpå vil jeg fokusere på hva som binder filmen sammen. Kan man utskille en mening, et budskap fra Eyes Wide Shut?

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

EN TEKST² – skjønnlitterær eller litterær overhodet – kan aldri være et transparent medium for mening eller budskap. Poststrukturalismens enkleste innsikt gjelder i enda høyere grad for filmer, siden bevegelige bilders tegn ikke har samme meningsbærende potensial som ord. Og dette gjelder i særdeleshet for Kubrick. Mange har satt seg fore å «knekke koden» på filmene hans, ikke minst Eyes Wide Shut. En Kubrick-film er ingen Rubiks kube, men heller ikke noe ubestemmelig. På tide å lete etter et sannhetens punkt i Eyes Wide Shuts flertydighet. Ikke et andre passord, men noen nøkkelord. Bak alle de flotte billedkomposisjonene og fargekombinasjonene – hva er viktigst å se etter, å få øye på i denne filmen? Først og fremst å se, å holde øynene åpne, som den oksymoronske tittelen antyder. Flere av filmens innledende replikker synes også å si: Obs! ha øynene med deg, ikke minst når Alice (Kidman) sier til Bill (Cruise), som svar på hans forsikring om at håret hennes er «perfekt»: «Du ser ikke engang på det.»

Slik kan handlingen kort oppsummeres: New York, 1990-tallet, førjulstid. Vi møter den unge legen Bill Harford og hans kone Alice. De er velstående, men langt fra så rike som Zieglers. På Zieglers førjulsfest blir Alice kurtisert av en selskapsløve av den gamle skolen, inspirert av filmens litterære forelegg, Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1926.³ Bill må behandle vakre Mandy som har tatt en overdose i Zieglers indre gemakker. Neste kveld forteller Alice at hun for en tid tilbake var forelsket i en marineoffiser, noe som setter i gang en serie sjalusifantasier i svart-hvitt. Men da er Bill allerede på vei ut i natten; en eldre pasient er død, Bill må «vise ansikt» overfor datteren Marion som er forelsket i nettopp hans ansikt.

Senere på kvelden oppsøker han sin gamle studievenn, musikeren Nick Nightingale, på jazzklubb. Jovialiteten fordamper når Nick får en mobiloppringning: Han får spesifisert nattens spilleoppdrag for et hemmelig selskap som stadig endrer møtested. Bill leser passordet FIDELIO, presser Nick til å oppgi adressen, skaffer seg kostyme. Festen på Long Island-godset Somerton viser seg å være en blanding av maskeball, ritual og orgie. Bill blir avslørt som inntrenger og Nick ført bort. En kvinne vil «påta seg skylden», også hun blir ført vekk.

Når Bill etter advarsler fra losjen kommer hjem til Alice igjen, våkner hun fra en drøm som har likhetstrekk med orgien Bill har vært vitne til. Bill vil finne ut hva som har hendt denne merkelige natten. Han drar ut til godset igjen, blir møtt av en eldre mann som gir ham en siste advarsel i brevs form. Men han vil vite hva som har skjedd med kvinnen og med Nick. Sistnevnte er hjemme i Seattle igjen, sier Ziegler, som har sendt bud på Bill. Amanda (Mandy) Currans dødsfall har han lest om i avisen, og han har sett henne på likhuset. Det kommer til et oppgjør mellom Bill og Ziegler – som later til å ha organisert orgien – rundt Zieglers biljardbord. Det blir nesten brudd, men til slutt legger Ziegler armen faderlig rundt Bill. Advarselen har han allerede fått. Bill forteller «alt» til Alice, som sier noen fornuftige ord til ham. Så sier hun hva de bør gjøre: «Fuck.»

DE HYPPIGSTE innvendingene mot Eyes Wide Shut har vært: valg av hovedrolleinnehavere, kunstig filmunivers (New York-on-Thames) og at adaptasjonen av Traumnovelle har vært altfor trofast. Hovedrollene først. Kidman stråler som vanlig, men hun har en overdreven slepende diksjon både som følge av champagne hos Ziegler og marihuana hjemme. Det må også sies at første del av «marihuanasekvensen» er en lettvekterfeministisk tirade fra den uskyldshvite Alice. Men de kidmanske klovnerier er bare innledningen til en konsentrert scene der Alice, nesten hviskende, forteller Bill om sin flørt. Så bryter telefonoppringningen inn (her tenkte jeg, første gang jeg så filmen: Tryllestaven er fortsatt intakt). Kidman er overbevisende instruert i de øvrige scenene. Selve hovedrolleinnehaveren, Tom Cruise, har fått mer pepper, i overveiende grad ufortjent. Cahiers du Cinémas Nicolas Saada sier det presist i sin anmeldelse:⁴ «Om hans spill ikke er nyansert, som det heter i dag, så bærer det preg av en skuespiller som er sikker i sin intuisjon, noe vi ser stadig sjeldnere.»

Er Kubricks New York kunstig? Ja, fordi filmen er innspilt i studio utenfor London, med (re)konstruerte gater – det virkelige NY ser vi bare i store oversiktsbilder og i bilscener. Men Eyes Wide Shut er ikke en film om New Yorks særpreg, som Woody Allens Manhattan (1979), derimot en fortelling som utspiller seg i en gjendiktet utgave av Kubricks hjemby. Gjennom en bevisst Verfremdung av New York-universet benyttet han seg av en lignende licentia poetica som Fellini og Resnais har gjort i sine mer teatralske filmer.

Når det gjelder den seremonielle orgien, så har også enkelte tilhengere av filmen ytret seg negativt, deriblant den franske filmkritikeren Michel Chion,⁵ som mener at Kubrick her ikke har funnet den riktige balansen mellom realisme og stilisering. For min del synes jeg sekvensen er fantasifull (især maskene) og fascinerende, skjønt modellenes standardperfeksjon (reneste Silicon Valley) virker glossy og Helmut Newton-aktig uten newtonsk ironi. Seremonien skjerper imidlertid det kritiske blikk på de sluttede maktsirkler, tilbaketrukket til deres symbolske distinksjon og reføydalisering som de er (for å låne nøkkelord av to teoretikere jeg bare unntaksvis befatter meg med). Scenen med kvinnen som vil redde Bill ved å påta seg «skylden» bryter med våre dagers realismekode, mens den var mer tilforlatelig hos Schnitzler 73 år tidligere. Likevel kan den sies å formulere en produktiv gåte.

Likhetene mellom Schnitzlers Traumnovelle og Eyes Wide Shut er slående. En engelsk kommentator, Philip Hensher, betegner adaptasjonen som «altfor trofast» og mener at denne trofastheten svekker filmen.⁶ Mange elementer er identiske: ung lege, kone og datter; tenkt utroskap; Nightingale-skikkelsen gjenfinnes og heter attpåtil Nachtigall; Alices drøm er en fortettet versjon av Albertines drøm hos Schnitzler; en forgiftet baronesse blir en modell som dør av overdose. Men Hensher overdriver en smule. Kubrick har tilføyd lange nøkkelscener, især ballet hos Ziegler i åpningen (hos Schnitzler heter det bare at de har vært på maskeball kvelden før) og biljardscenen til slutt.

HVA ER FILMENS styrke? Først må vi spørre oss hva som karakteriserer den. De fem foregående Kubrick-filmene var preget av ulike former for brudd: skifte av hovedskikkelser og tilknytningspunkter (2001, Full Metal Jacket), stigning/fall (A Clockwork Orange, Barry Lyndon) eller sjangerfilm som ble til metafiksjon (The Shining). Her får vi et mer diskret brudd med utgangssituasjonen, der det handler om Alice og Bill, med Alice som den mest ekspressive: naken og ubarmhjertig ærlig. Deretter, mens Bill har sin natt på Manhattan⁷ og dalstroka innafor, forsvinner hun nesten fra filmen, for så å dukke opp igjen med sin drøm, som på underlig vis er et ekko av Bills opplevelser. Og på slutten av filmen, etter at hun har flyttet masken til Bills hodepute (og dermed karakterisert ekteskapet?), blir hun lyttende og, i sluttscenen i leketøysbutikken, realistisk og reflektert. Alle husker at Alice til slutt sier (hva de snart bør gjøre): «Fuck!» Det er lettere å glemme hennes avstandtaken til ordet «forever».⁸ Det klinger gyselig i en Kubrick-sammenheng, kan hende husker Alice The Shining.

Når Alice drømmer en orgie, kan man så si at Bill gjør det samme? Nei. Seremonien og orgien på Somerton er innrammet av forberedelser og får åpenbare konsekvenser. Bill kommer til en annen verden, men han drømmer ikke. Drøm er uansett mindre av et nøkkelord hos Kubrick enn hos Schnitzler. Vi kjenner heller ikke Bills tanker, i motsetning til legen Fridolins hos Schnitzler. Derimot tillegges Bill en filmisk subjektivitet ved et par anledninger – når han vandrer rundt blant orgiedeltakerne, og, mer kognitivt, når vi hører Alices stemme fra gjenfortellingen av drømmen «i hans indre», mens han betrakter Alice som gjør lekser med datteren – en Shining-aktig scene.

Viktigere enn drøm og subjektivt blikk er temperaturskiftene innen en scene. Noen er nevnt, her vil jeg trekke fram samtalen med Nick Nightingale på jazzklubben. Nick er for indiskret til å avholde seg fra halvkvedete viser. Bill er nysgjerrig og vil gjerne oppleve noe som får ham til å glemme Alices fortelling. Lyssettingen (low-key, synlig kilde: en krystallkuleaktig lampe) gir Nick et Mefisto-preg; Chion assosierer til Tryllefløyten. Uansett er det to fristere her. Nick blir stiv i ansiktet når telefonen (Ziegler, formoder jeg) ringer. Legg merke til nærbildet av servietten der passordet FIDELIO skribles ned: Nicks hånd skriver, Bill holder.

Skriftlige beskjeder er en lite påaktet del av filmspråket. Her fins det mange, noen viktige, som advarselsbrevet, og humoristiske, som boktittelen INTRODUCING SOCIOLOGY hos prostituerte Domino, og avisoverskriften LUCKY TO BE ALIVE. Fordoblende elementer er også viktige, som aktmaleriet over den nakne Mandy.

Hvilket bringer oss over til filmens dynamiske bruk av repetisjon. Det mest iøynefallende repetitive element er juletrærne, i glorete amerikansk utgave, til stede i nesten enhver scene. Sivilisasjonskritikk? Regnbuen er et annet element: «Vil du ikke bli med til regnbuens ende?» spør to flørtedamer Bill på Zieglers ball. Han kommer i alle fall til Rainbow Fashion, der den eksentriske Mr. Milich finner nattens kostyme for ham. Allusjonene til The Wizard of Oz er der, det samme gjelder Alice in Wonderland.

Blant de mest iørefallende elementer er alle gjentagelsene av replikker, «papegøyesnakk».⁹ Det er ofte Bill som gjentar: «He moved to Chicago.» «He moved to Chicago?» «Where the rainbow ends.» «Where the rainbow ends?» «I had you followed.» «You had me followed?» Mange slike! Til sammen bærer de bud om en troskyldig holdning til livet som sier oss at natten er et farlig terreng for Bill Harford. Dette er også en film om en voksen mann som i løpet av en nattodyssé kaster sin naive ham. Og hvem kunne legemliggjøre denne måpende, stotrende, undrende, bedårede skikkelsen bedre enn Tom Cruise? Dette gjelder i høyeste grad også scenene der han er på nippet til utroskap, men blir avbrutt, i siste instans av seg selv.

MUSIKKEN SPILLER en viktig rolle i Eyes Wide Shut, enten det er Sjostakovitsj’ jazzsuite eller «Strangers in the Night». Det mest interessante stykket i repetisjonssammenheng er György Ligetis insisterende, hamrende pianostykke «Musica ricercata II».¹⁰ Ligeti akkompagnerer ikke minst overrekkelsen av trusselbrevet, en ordløs scene med musikk og skriftplakat: Kubricks tydeligste tributt til stumfilmen siden 2001 – en romodyssé. Vi hører stykket hele fem ganger. Kanskje en gang for mye, men i motsetning til Chion (som også er komponist) synes jeg den kommer till sin rett på Sharkey’s Café, der Bill leser om en modells overdose i New York Post og trekker sine slutninger (hvorfor så sikker? Men intuisjon er et trekk ved Bill Harford). New York Posts forside sier: LUCKY TO BE ALIVE.¹¹ Ironi 1: Det kunne ha vært hans eget dødsfall som havnet i avisen. Ironi 2: «You’re a very lucky girl,» sa Bill til Mandy på Zieglers bad. Nå er hun ikke ’lucky’ lenger. Bill oppsøker henne på likhuset, akkompagnert av Liszt, en av filmens vakreste scener. Han ser at Amanda Curran er Mandy, og vi ser det.

Ziegler (Sydney Pollack, gnistrende som bad guy med grove replikker), derimot, innrømmer ikke denne identiteten under den verbale biljardkampen mot slutten. Et pussig poeng oppi det hele er at hun som spiller Mandy og liket av Amanda Curran, ikke står oppført på listen over «Masked Party Principals». Hun kan i alle fall ikke være den høye kvinnen som «redder» Bill, så mye har vi sett av begges kropper. Men det beviser ingenting, for Sydney Pollack har i intervjuer slått fast at heller ikke han var til stede på Somerton – men det var hans rollefigur Ziegler!

Uansett er ikke dette så viktig. Det viktige er at den mektige Ziegler ikke innrømmer noe før han blir nødt, og når han forteller at det var han som fikk Bill skygget, for å beskytte ham, så sier han det primært for å vise sin makt. Makten lyver, underslår fakta og benekter sammenhenger til det ikke er mulig lenger. Kubrick spiller et spill med Makten, han viser nettopp at sammenhengene ikke er enkle og gjennomsiktige, tvert imot vever han dem inn i et nett av uvisshet og utilgjengelighet, mimer Maktens eget spill. Således fortoner Eyes Wide Shut seg som en av de vesentligste filmer om rekonstruksjonen av det som hendte i går, siden Antonionis Blow-Up og Coppolas The Conversation. Rent bortsett fra at helten her ikke er en som behersker audiovisuelle medier, men en naiv mann som er ute i ukjent terreng og mister noen illusjoner.

Til slutt blir Eyes Wide Shut en film om ekteskap og sex igjen. Kan hende et Star Child til neste jul? Men aller mest en film om illusjoner, pengemakt og nødvendigheten av å holde øyne og ører åpne. En verdig avslutning for Kubrick, og en fornyelse helt på tampen av karrieren. Hvor mange filmer fra 00-tallet virker like vesentlige?

Jeg har sett Eyes Wide Shut veldig mange ganger, enkelte scener utallige ganger. Men sjeldnere med årene. Oppdaget jeg noe nytt siste gang? Jo, et skilt i trappen ned til Sonata jazzkafé: ALL EXITS ARE FINAL.

© norske LMD

1
Første utgave i Vinduets nettutgave, november 1999, senere i Arnstein Bjørkly (red.), Kubrick – overblikk og labyrint, Aschehoug 2000, s. 159–210.
2
Her er det på sin plass å minne om at litterær og filmisk narratologi ble født samtidig, i tidsskriftet Communications nr. 8: «Le Récit» («Fortellingen»), Paris, 1966.
3
Norsk oversettelse ved Sverre Dahl: Drømmenovelle, Gyldendal, Oslo, 1999.
4
«Scènes de l’envie conjugale» («Scener fra den ekteskapelige misunnelse»), Cahiers du Cinéma 538, september 1999.
5
Eyes Wide Shut, BFI Modern Classics, British Film Institute, 2002.
6
«Masque of the dead flesh», Times Literary Supplement, 17. september 1999.
7
Likheten med Scorseses Natt på Manhattan (After Hours, 1986) er til stede, ikke minst gjennom to hovedskikkelser som begge er «menn uten egenskaper», men likheten er overfladisk.
8
Replikkvekslingen rundt ordet ‘forever’ på slutten er diskret forberedt: Under en nøkkelscene på Ziegler-ballet spiller storbandet svisken «When I fall in love», fortsettelsen er: «it will be forever». Nok et tegn på at Kubrick i Eyes Wide Shut antyder mer enn han slår på den hyperironiske stortromma – det er nok å nevne «We’ll meet again» fra Dr. Strangelove og «Singin’ in the Rain» fra A Clockwork Orange.
9
Chion, som gjør et stort nummer av fenomenet, kaller det «parroting» (fransk: psittacisme), se over, s. 70–76.
10
Framført av Kubricks fillenevø Dominic Harlan. Ungareren Ligeti skrev for øvrig stykket som en protest mot stalinismen. Snakk om postkommunistisk resirkulering.
11
«LUCKY TO BE ALIVE» knytter også an til Private Jokers sluttreplikk i Full Metal Jacket: «I’m in a world of shit – But I am alive. And I am not afraid.»