«Anarki er viktig i kunsten»

Ser du deg selv som en politisk filmskaper?

– Jeg forsøker å lage forskjellige filmer, fordi jeg alltid har reagert på franske film-auteurer som lager 20 versjoner av den samme filmen. Ved å lage noe forskjellig hver gang har jeg holdt meg kreativt våken. Noen har vært mer politiske enn andre, men den grunnleggende årsaken til å lage en film er at den skal ha noe å si deg.

– Men var det din intensjon å vekke debatt om rasemotsetninger da du laget Mississippi Burning?

– Ja, noe annet ville vært å lyve. Jeg kan provosere til debatt. Likevel kan ikke filmen endre folks tenkesett. Interessant nok var reaksjonen på Mississippi Burning enorm. Da den kom ut i 1988, kunne jeg nesten ikke slå på amerikansk TV uten at filmens tema dukket opp. Selv om mange ikke likte den, deltok de i diskusjonene. Det jeg ønsket å gjøre, ble tydeligvis viktig. Og etter prøvevisninger av den andre politiske filmen The Life of David Gale om dødsstraffen, kom folk virkelig ut av salen og kranglet. Det er flott. Egentlig er det å skape debatt maksimalt hva man kan etterspørre.

– Ofte kan det være nødvendig for en film med dypere kritikk å operere på to plan – slik du lagde filmen om The Life of David Gale som en thriller?

– Ja, filmen ble faktisk kritisert for å være for alt mye thriller. Pragmatisk sett ville ingen amerikanske produsenter laget filmen, om det ikke var for thriller-aspektet. Jeg var nødt til det for å kunne lage en film om amerikanske henrettelser. Jeg var kynisk og pragmatisk, jeg innrømmer absolutt det.

– Men det interessante med amerikanske filmprodusenter, er at de sjelden sensurerer det politiske innholdet. De bryr seg ikke om regissørens politiske holdning. Produsentens eneste politikk er dollarens politikk. Uansett om det er en ekstremt venstre- eller høyrevridd film, lager de den, bare den er suksessrik. Så på en måte er det en svært fri verden å arbeide i.

– De franske auteurene på 60-tallet mente det gjaldt det å holde produsenten unna det kunstneriske innholdet.

– Jeg beundrer dem. Også Jean-Luc Godard, selv om han var helt gal. Jeg er glad i anarkister. Anarki er viktig i kunsten. Spesielt da jeg var yngre likte jeg filmene deres. Men de ble etter hvert for glade i seg selv, og dermed altfor dogmatiske, i likhet med franske forfattere og kritikere. Selv om franskmennene nærmest oppfant filmkritikken, ble den for dogmatisk, som om det bare fantes én måte å lage film på. Jeg er lager film for et langt større publikum, men mine filmer er ikke mindre verdifulle av den grunn. Godard sa en gang at han bare laget filmer for seg selv: Når du ser noen av filmene hans, kan det virke som han er den eneste som liker dem … Filmen kan ikke eksistere i filmklubber med dine seks nærmeste venner og slektninger. Den eksisterer bare når den beveger et større publikum.

– Godard ønsket som eldre nettopp å være mer politisk i sine filmer?

– Men han glemte en grunnleggende ting. Å bruke sine evner til å kommunisere. Ja, han ble mer politisk, men samtidig mer og mer insisterende. Og han overbeviste færre og færre.

ALAN PARKER er forsiktig med å kommentere hvilken påvirkningskraft filmene hans har hatt.

– Jeg har laget 14 filmer. Inter-essant nok er det alltid Midnight Express som får mest oppmerksomhet internasjonalt. På premieren i Cannes likte ingen filmen. Jeg ble virkelig kritisert. Likevel ble den så vist i Paris i 7–8 år.

– Det er filmen om amerikaneren som smugler hasj fra Tyrkia, havner så årevis i tyrkisk fengsel, og klarer til slutt å rømme. Men er filmen så sann som den beskrives?

– Du har rett. Historien var aldri helt sann. Sannheten er noe man alltid flytter rundt på som filmskaper. Historien Midnight Express er basert på hva Billy Hayes skrev ned fra hukommelsen da han forlot fengselet i Tyrkia. Deretter skrev ghostwriteren William Hoffer boken der sannheten ble ytterligere flyttet på. Så skrev Oliver Stone et nytt manus for meg på seks uker. Dessuten gjorde jeg igjen om på det da jeg skapte filmen. Alle disse operasjonene var nødvendig for å lage filmen, men den originale historien er ikke inntakt. Eksempelvis skulle Hayes egentlig ha svømt fra en fengselsøy. Selv om produsenten Colombia Studios sier den er basert på en sann historie, er det nok ikke sannheten.

Selv om Parkers filmer stort sett baserer seg på virkelige hendelser eller personer, er han ikke interessert i dokumentarfilm.

– Jeg har stor respekt for dem som er flinke nok til å gjøre det. Og det er vel grunnen. Jeg laget en gang en slik, men den ble for mye av en manipulasjon.

– Likevel har jeg aldri laget fantasifilmer. Selv om jeg faktisk ble spurt om å lage den første Harry Potter-filmen, var jeg ikke interessert. Men jeg var jo heller ikke klar over hvilken suksess det skulle bli.

– Du tok aldri selv filmskolen, og har kalt filmen Pink Floyd: The Wall for din studentfilm. Men den var din femte langfilm?

– Ja, det er fordi vi laget den underveis. Hver dag fant vi på noe, vi eksperimenterte, filmen hadde ingen faste parametre eller plan.

– Den ble omtalt som «et pinefylt skrik fra begynnelse til slutt»?

– Ja, selv om det ikke er min beskrivelse. Jeg hadde ingen glede av å lage filmen, det var en miserabel erfaring. Den ble populær nok likevel.

I FAME OG The Commitments skaper han en slags «tro på deg selv»-mytologi. Lager han oppbyggelige filmer?

– Oppriktig talt så handler disse filmene fra USA og Irland ikke egentlig om å oppnå berømmelse. Mitt poeng er heller hva berømmelse fører med seg. Om de unges desperasjon etter å bli suksessrike. Fame fra New York handler vel så mye om å mislykkes. Dessverre ble ideen kopiert i en svært kommersiell tv-serie. Jeg var verken involvert i den eller alle teatermusikalene og skoleoppsetningene. For disse har ikke noe med hva Fame dreide seg om. Min film hadde en smerte i seg.

– The Comitments var en kritikk av berømmelsen. I det øyeblikk de musikerne i filmen ble virkelig dyktige til hva de holdt på med, så rev de jo hverandre i filler. Enhver som har vært med i et rockeband kjenner nok til fenomenet. Man blir lei av hverandre.

– Ser du deg som en humanist, siden du arbeider med en rekke prinsipielle spørsmål?

– Jeg mener film er viktig, og hva man kan si gjennom den. Jeg bruker den for hva jeg tror på. Og jeg har vært svært heldig, siden innflytelsen fra produsentene i Hollywood har vært liten. I Midnight Express måtte vi klippe ut en høne vi kappet hodet av. Jeg har har frihet til å skape slik jeg mente en film skulle være.

– Var det ikke egentlig i Pink Floyd: The Wall et klipp av en larve som spiser av en hjerne?

– Ja, studiosjefen ba meg fjerne den. Faktisk blåste den samme mannen i virkeligheten ut sin egen hjerne med et skudd senere. Tror nok ikke det var det bildet som påvirket ham …

– Er Birdy og dens frihetstema selvbiografisk?

– Ja, den er nok det. Den er fra et arbeiderklassemiljø i Philadelphia. I så måte ligner den i stor grad arbeideklassemiljøet i Nord-London hvor jeg vokste opp. Jeg identifiserer meg med den. Den handler jo om hvordan man kan «fly» ut av situasjonen man er fastlåst i. Filmens hovedperson tar inn i fantasien hva fuglen kan gjøre. Der er metaforen. Filmen er ikke så ulik The Commitments – der arbeidergutter fra Dublin kommer seg ut av sin sosiale situasjon via musikken. På deres tid var det eneste mulighet.

– Var det meningen at din film Evita med Madonna i hovedrollen skulle oppfattes som oppbyggelig?

– Nå mente halvparten av den argentinske befolkningen at Eva Peron var en helgen, og den andre delen en hore. Så det var umulig å gjøre alle fornøyd. Dessuten var Argentinas historie nærmest ødelagt av en rekke regjeringer, så hvilket bilde var det mest korrekte? Historien skrevet utenfra virket langt mer rikholdig, innenlands baserte de seg vel mer på en mytologi. Men dette er jo en musikal, en «larger than life» fortelling der jeg ikke pretenderte å lage en sann historie.

– De radikale argentinernes versjon om henne som en despot, appellerte altså ikke til deg?

– De radikale mente vi glorifiserte henne, mens tilhengere så filmen som en skrekkelig bjørnetjeneste overfor hennes ettermæle.

– ER DU INSPIRERT av de nederlandske malerne på Rembrandts tid?

– Ja, når du ser på lysforholdene de nederlandske malerne bruker, så gjør de det ekstremt enkelt. Det er hva franskmennene på 1970-tallet kalte «lumière anglais», hovedsakelig enkelt lys – nærmere virkeligheten og naturalismen med sin énkilde setting. Men franske cinéma verité var komplisert lyssatt, og burde heller kalles cinéma artificiel. Eksempelvis er det ikke naturlig å ha et flombelyst ansikt overhodet. Så vi justerte dette.

– Noen spesielle komposisjoner du har kopiert fra malerier i dine filmer?

– Jeg har nok heller brukt kjente fotografer fra tidlig på 1900-tallet. Jeg skrev også en hel film om amerikanske Dorothea Lang som startet i San Francisco og ble en fantastisk fotograf. Jeg hadde eksempelvis hennes fotografi av japansk-amerikanske barn som ble evakuert i forbindelse med annen verdenskrig hengende hjemme på veggen, og ble inspirert til å skrive en film.

– Tror du digitaliseringen som nå erobrer filmverden, vil gå utover kvaliteten?

– Jeg tror det. Selv om jeg var en forsvarer av digitaliseringen – for at flere kunne fortelle sine historier. Men sannheten er at det ikke er så enkelt å bruke som folk forventet. Det er ikke så mange som er gode til det. Ofte er folk flinke med sine computere, men ikke så flinke med øynene. Digital filmklipping er lett å utføre, og lett å gjøre dårlig fordi det går så fort. Da det var fysisk anstrengende å klippe, tenkte man mer først.

– Hvorfor bruker du stort sett samme filmfotograf i alle filmene dine, framfor å skape mer variasjon i det visuelle utrykket?

– Jeg skifter skuespillere, men sjelden fotografene. Av de fire jeg har brukt, har Michael Seresin gjort de fleste. Han er dyktig. Vi vokste opp sammen, og har således samme visuelle vokabular og sensibilitet. Dessuten er det hyggelig å ha med en venn i de tre månedene det tar å skyte en film. For når noe går galt, og det skjer alltid, er det godt å ha en venn der til å hjelpe deg.

– Arbeider du med en ny film nå?

– Jeg arbeider alltid med en ny film, men de blir ikke alle finansiert. Jeg er overtroisk nok til ikke å si noe om den jeg holder på med. Men jeg kan si at den handler om ytringsfriheten.