En hær av forkomne arbeidere med macheter i nevene, gigantiske plantasjer, jernbanespor som ender i tre havner – Cortes, Tela, Ceiba. Herfra eksporteres bananer, Honduras’ inntektskilde nummer én. Februar 1974: Det amerikanske selskapet Standard Fruit gir sju arbeidere sparken som svar på en ny eksportavgift på én dollar for hver 20-kiloskasse. April samme år: Avgiften endres til 50 cent, så til 25 cent. 22. april 1975: Regjeringssjefen, general Oswaldo López Arellano, blir avsatt. Han har mottatt 1 250 000 dollar fra et annet multinasjonalt selskap, United Brands (et nytt navn på det herostratisk berømte United Fruit),1 for å redusere avgiften.
Andre tider. Andre skikker? I desember 2008 øker president Manuel Zelaya minimumslønnen fra 3400 lempira (1090 kroner) til 5500 (1770 kroner) . Det forberedes til kamp i hovedkvarteret til Chiquita (tidligere United Brands!). Selskapet produserer om lag åtte millioner kasser ananas og 22 millioner kasser bananer per år. Det får fart på sine forbindelser i Washington, via Covington and Burling (et mektig advokatkontor som bistår multinasjonale selskaper)2 og gjør felles sak med det hondurianske næringslivsrådet COHEP, som også er kraftig misfornøyd.
Rafael Murillo Selva, rådgiver for Zelaya og nå Honduras’ ambassadør i Ecuador, forteller at den første konfrontasjonen fant sted allerede i oktober 2006. I forbindelse med en anbudsrunde stilte myndighetene seg kritisk til monopolet til Chevron, ExxonMobil, Shell og det lokale Dippsa hadde på salg og distribusjon av drivstoff. «De multinasjonale erklærte at ’med denne rettsoppfatningen er spillereglene endret’. En allianse mellom honduranske arbeidsgivere, landets høyesterett og USAs ambassadør, Charles Ford, lyktes til en viss grad å hindre at dette initiativet, som respekterte det frie marked, nådde sine mål.» Derfor vendte Zelaya seg seinere til Caracas, og gikk inn i Petrocarib-samarbeidet, som ga landet hans rimelig olje fra Venezuela.
Det som er utålelig for «banandynastiene» og «oljedynastiene», er også uakseptabelt for legemiddelindustrien. Da Honduras underskrev en avtale med den kubanske regjeringen om levering av medisiner til en svært lav pris, ble det møtt med protester fra de honduranske importfirmaene og de multinasjonale selskapene i bransjen. Det er vel kjent, understreker Murillo, at det største av de lokale firmaene, Laboratorios Finlay, «tilhører familien til Canahuati Larach, som også eier to store riksaviser, El Heraldo og La Prensa.»
MAN BURDE ha skjønt det: Sannheten er stikk i strid med påstandene til kuppmaker-president Roberto Micheletti. At Zelaya ble styrtet og utvist med militærmakt til Costa Rica 28. juni, har ingen ting å gjøre med et forsøk på å arrangere en ulovlig folkeavstemning som skulle gjøre det mulig for ham å bli gjenvalgt i november. Den rådgivende, ikke-bindende avstemningen han ønsket å gjennomføre for å lodde stemning for å opprette en nasjonal grunnlovsgivendeforsamling, støttet seg på Loven om borgermedvirkning av 27. januar 2006. I paragraf 2 garanterer den «innbyggernes rett til å foreslå og bestemme [i] offentlige saker».
På tross av enstemmig fordømmelse fra «det internasjonale samfunnet», utvisning av Honduras fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og en folkelig motstand som vokser fra dag til dag i Honduras selv om den undertrykkes, har det ikke vært mulig for Zelaya å vende tilbake. Hans to forsøk mislyktes (luftveien til Tegucigalpa 5. juli og over den nicaraguanske grensen den 25. i samme måned). De utløste til og med kritikk fra talsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet, Robert Wood: «Dette initiativet setter meklingsforsøkene ledet av [den costaricanske presidenten Oscar] Arias i fare.» Hillary Clinton var hovedsakelig opptatt av å be Hugo Chávez om ikke å blande seg inn i Honduras’ affærer.
Obama or not Obama? Det er ikke spørsmålet. Det er fullt mulig å erobre det ovale rom uten å ha full kontroll over alle lydriker, for ikke å snakke om skitten i alle kroker. Denne krisen tydeliggjør forskjellene mellom republikanere og demokrater, men også demokrater imellom. Barack Obama tok opprinnelig parti for Zelaya. Men etter et initiativ fra Hillary Clinton overlot OAS – der mange regjeringer trygt forankret på venstresida har sine representanter – ledelsen av krisehåndteringen til Arias’ plysj-salonger. Derfra har det etter forhandlinger kommet et forslag som har den fordelen at det legger seg på den allmenne fordømmelsen av kuppet, samtidig som Zelaya bare kan komme tilbake til presidentstolen med begrenset myndighet i en nasjonal forsoningsregjering.
UNDER MØTENE i San José (Costa Rica), som ble åpnet av Arias 9. juli, fikk Michelettis delegasjon hjelp av to amerikanske rådgivere: PR-eksperten Bennet Ratcliff (som man regner med har utarbeidet forslagene fra den illegitime regjeringen) som arbeidet for Bill Clinton i 1993–2001, og Lanny J. Davis som var rådgiver for den samme Clinton i 1996–1998. Davis var presidentens talsmann under etterforskningen av finansieringen av presidentkampanjen hans, og i forbindelse med forsøkene på å reise riksrettssak etter Monica Lewinsky-affæren. Seinere spilte han en sentral rolle i Hillary Clintons kamp mot Obama om å bli demokratenes presidentkandidat.4
PR-byråer som Orrick, Herrington & Sutcliffe LLP, Vision Americas, Cormac Group setter seg i sving for å gjøre holdningene til de hondurianske «elitene» mer populære i den amerikanske kongressen, det nasjonale sikkerhetsrådet og andre beslutningsorganer. Samtidig opererer nettverk med utspring i administrasjonene til Ronald Reagan, George Bush og George W. Bush i kulissene – med folk som Otto Reich og Roger Noriega.5 Det amerikanske utenriksdepartementet erklærte så seint som 6. august ved sin talsmann Wood på en pressekonferanse: «Juridisk sett kan vi ikke si at det dreier seg om et militærkupp. Det er fremdeles gjenstand for analyse.» Dermed er ingen tvingende sanksjoner satt i verk mot det illegitime regimet i Honduras.
5. august erklærte hærsjef Miguel Angel García det følgende på den honduranske TV-kanalen Canal 5, uten å nevne Chávez: «Honduras og landets væpnede styrker har satt en stopper for den ekspansjonistiske planen til en søramerikansk leder om å spre, helt inn i til hjertet av USA [sic!], sosialisme kamuflert som demokrati.»6 Har man vært vitne til en preventiv krig? Den spanske avisa El País maner med åpenbar fryd fram en slik tanke – «Chavismens Waterloo?» (1. august 2009).
En av Zelayas store synder var å slutte seg til Alba (Det bolivarianske alternativet for Amerika) 26. august 2008. Det vakte til live forestillingene om en «Chávez» som strekker ut sine tentakler for å gjennomføre et totalitært prosjekt i USAs tradisjonelle «bakgård».7 I tillegg til at sandinistene kom til makta igjen i Nicaragua i november 2006, ble Mauricio Funes fra den tidligere geriljabevegelsen FMLN valgt til president i El Salvador. Han har fått tydelig beskjed: En politikk som er «for langt til venstre», kan vise seg å være farlig.
DET ER INGEN tvil om at vi er inne i en ny fase i kampen om kontroll over Latin-Amerika. Blant landene som aktivt støtter Zelaya er det de tyngste Alba-landene – Cuba, Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Venezuela – som de mest besluttsomme. De må derfor tvinges til retrett på alle mulige flanker.
USAS UTENRIKSDEPARTEMENT
I 1983, da de kontrarevolusjonære – contras – spredte død i sandinistenes Nicaragua fra baser i Honduras, opprettet USA Det regionale senteret for militære studier (CREM) i Puerto Castilla i Honduras. Her fikk contras våpen og forsyninger. Her ble de honduranske soldatene og de 2400 salvadoranske elitetroppene trent. Seinere har USA opprettholdt en base i Palmerola, Soto Cano Air Force Base, med 600 mann.8 Ettersom flybasen kunne oppfattes som en trussel mot Zelayas arbeidsro, annonserte han for en tid siden at flybasen skulle begynne å ta imot kommersiell luftfart. I Ecuador unnlot president Rafael Correa å fornye konsesjonen til Forward Operating Location i Manta. Basen ble stengt i juli.
Pentagon deler ut nye kort. En avtale som snart er klar gir USA rett til bruk av sju militærbaser i Colombia: Laranda og Apiay (øst i landet), Tolemaida og Palenquero (i den midtre delen), Malambo og Carthagena (på den karibiske kysten), og Málaga (ved Stillehavet). Det er et pussig tiltak fra kolombiansk side. President Álvaro Uribe benytter enhver anledning til å understreke at FARC-geriljaen er amputert og svekket, i ferd med å forsvinne. Enten lyver han eller så har samarbeidet mellom USA og Colombia et langt større siktemål – de to hypotesene kompletterer forresten hverandre fullkomment.
Hvem definerer terroristen? Narkohandleren? For øyeblikket foregår det en form for maccarthyisme i mediene, stimulert av global innholdsutveksling og kryssende interesser mellom økonomiske grupper og mediebedrifter, mellom Washington og Bogotá. En rapport fra den amerikanske kongressen som El País «har fått tilgang til» (16. juli 2009), beskriver Venezuela som en ny «narkostat». Her er et utvalgt avsnitt: «Amerikanske sikkerhetsagenter avslørte i 2007 178 flygninger fra flyplasser i Venezuela. Man mistenker [man må beundre bevisførselen] dem for å ha fraktet narkotika.»
Ny skandale i august. Store oppslag når den kolombianske regjeringen bekjentgjør at tre venezuelanske rakettkastere er funnet hos FARC. Chávez, narkoterrorisme -– samme kamp! Faktum er at dette materiellet stammer fra et parti AT4 som ble solgt i Caracas i 1988 av det svenske firmaet Saab Bofors Dynamics. Fem ble stjålet av en kolombiansk geriljagruppe under et angrep på den venezuelanske grenseposten Carabobo ved Meta-elva i februar 1995, tre år før Chávez kom til makta. Dette vet Bogotá utmerket vel.
Samtidig fortsetter de «magiske datamaskinene» til Raúl Reyes10 å produsere avsløringer: FARC skal ha finansiert – med 400 000 dollar – valgkampen til den nåværende statssjefen i Ecuador, Rafael Correa (El País, 2. august). Wall Street Journal skal på sin side sitte på dokumenter som beviser forbindelser mellom FARC og Zelaya-tilhengerne i Honduras.
Denne vedvarende strømmen av «informasjon» svekker dag for dag troverdigheten til regjeringene i ALBA i den internasjonale opinionens øyne. I tilfelle forsøk på statskupp eller destabilisering av disse regjeringene (Venezuela, april og desember 2002; Bolivia, september 2008), vil det bli desto enklere å fordømme aggressorer og ofre i en eneste smørje – etter mønster av «Manuel Zelaya – statskupp mot ulovligheter», som man kunne lese dagen etter kuppet i Honduras.11 Til sjuende og sist kan det tjene til å rettferdiggjøre at disse plagsomme presidentene blir styrtet.
Imens, og bak dette røykteppet, uroes Colombias naboer – som slett ikke alle er radikale, langt derifra – over utenlandske baser som skal slåss «mot narkohandel, terrorisme og andre forbrytelser av overnasjonal karakter [vår uthevelse]».
UNDER TOPPMØTET til Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) 10. august i Quito (Ecuador) understreket Chávez, med støtte fra Correa og Bolivias Evo Morales, at styrkingen av det amerikanske militærapparatet i Colombia «får krigens vinder til å blåse» i regionen.12 USAs 4. flåte er gjenopprettet og seiler over de betydelige oljeforekomstene som er oppdaget utenfor kysten av Brasil. Landets utenriksminister, Celso Amorim, uttrykker seg klart: «Det som opptar oss, er en sterk militær tilstedeværelse med et mål og en kapasitet som langt overstiger behovet innad i Colombia».13
Så vel den brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva som hans kolleger ønsker å diskutere dette med Obama. Det amerikankse utenriksdepartementets tallsmann, Philip Crawley, har allerede tydelig markert grensene for en eventuell dialog: Avtalen er «strengt bilateral» og hører ikke inn under regionale saker.14
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 Det amerikanske banankompaniet United Fruit, opprettet i 1899, har blitt stående som symbolet på den systematiske plyndringen av Sentral-Amerika. Selskapet deltok direkte da Guatemalas president Jacobo Arbenz ble styrtet i 1954.
2 Eric Holder, USAs nåværende justisminister, en av lederne for Barack Obamas valgkampanje og tidligere visejustisminister under Clinton-administrasjonen, arbeidet for dette advokatkontoret fra 2001 og inntil nylig.
3 Se Ginger Thompson, «Honduran Rivals See U.S. Intervention as Crucial in Resolving Political Crisis», New York Times, 13. juli 2009. Og Mark Weisbrot, «Who's in charge of US foreign policy?», guardian.co.uk, 16. juli 1999. Det kan tilføyes at Davis også er rådgiver og talsmann for The Israel Project, en organisasjon som skal forbedre Israels image i USA.
4 Begge har vært viseutenriksministre for den vestlige halvkule (Latin-Amerika) under George W. Bush.
5 El Nuevo Herald, Miami, 6. august 2009.
6 José de Cordoba, «Behind the Honduran crisis, the long arm of Hugo Chavez», Wall Street Journal, New York, 27. juli 2009.
7 Honduras? grunnlov av 1982, som kuppmakerne foregir å forsvare, forbyr permanent nærvær av fremmede styrker i landet!
8 FARC-geriljaens nestkommanderende, som i mars 2008 ble drept på ecuadoriansk territorium. I nærheten fant den kolombianske hæren tre datamaskiner som stadig avslører nye «hemmeligheter» om narkogeriljaens medskyldige. Om troverdigheten til denne informasjonen, se «La Colombie, Interpol et le cyberguérillero» og «Emissaire français en Colombie», Le Monde diplomatique, henholdsvis juli 2008 og mai 2009.
9 Libération, 30. juni 2009.
10 Medlemmene i Unasur presiserte også at de ikke kommer til å anerkjenne utfallet av valg i Honduras dersom de arrangeres av den sittende regjeringen.
11 La Folha de Sao Paulo, 2. august 2009.
12 LatinReporters.com, 15. august 2009.
13
14
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
