Hvorfor oppturen ikke kommer i morgen

Samtidig som den økonomiske krisen stadig sprer sine illgjerninger, har man våren 2009 vært vitne til alle mulige besvergelser for å lokke den kjære veksten raskt tilbake. Ikke et eneste værtegn har blitt oversett: børsindeksenes (skjøre) skjelving; prisstigningen (ustø) på råvarer og fossil energi; lavere vekst i arbeidsledigheten i USA og oppmuntrende prognoser fra den amerikanske sentralbanken; IMFs utsagn om utsikter for global vekst i 2010; vekst i den tyske industriproduksjonen; det «svakt positive» resultatet til Société Générale så langt i andre halvdel av 2009 og det solide overskuddet til investeringsbanken Goldman Sachs i tredje kvartal; utsiktene til at de amerikanske bankene vil tilbakebetale de føderale hjelpepakkene. Etter vårens blomstring og sommerens innhøsting, har BNP-ene i Tyskland, Frankrike og Japan begynte å stige.

Uten å dvele ved usikkerheten i disse spådommene, er det verdt å spørre seg om det antatte lyset i enden av tunnelen snarere, og ganske tragisk, er frontlyktene til et tog som kommer i motsatt retning? Selv om de mest optimistiske prognosene skulle slå til,¹ vil arbeidsledigheten fortsette å krype oppover i 2009 og 2010, fordi den forventede gjenopphentingen vil være langsom. Euro-området kan i løpet av 2010 nå en offisiell arbeidsledighet på 11,5 prosent (mot et 7,5 prosent i begynnelsen av 2008). Bare for Frankrike, der nærmere 180 000 arbeidsplasser forsvant i siste kvartal i 2008,² forventes det at 591 000 stillinger vil forsvinne i 2009. I USA, der syv millioner allerede har mistet jobben, skaper det skremmende snittet på 331 000 nye arbeidsledige per måneden i mai, juni og juli (645 000 i snitt fra november 2008 til april 2009) frykt for en arbeidsledighet på 10 prosent ved utgangen av 2009. (…)