Krangelen om Kongo

De kinesiske ingeniørene You Jian og Jeng befinner seg blide og fornøyde på veien som går ned til Matadi, hovedstaden i provinsen Kongo Central. Trass i stråhattene blir ansiktene røde i solskinnet. Om morgenen finner de av og til slanger som kveiler seg i den dype grøfta som går langs veien. Ofte må de sno seg forbi bergnabber og forsere bekker, men framfor alt må de overvinne vanskene det lokale byråkratiet skaper. Men ingen ting får hindre dem i å utføre oppgaven deres: strekke en fiberoptisk kabel tvers over Den demokratiske republikken Kongo. Kabelen kommer fra Sør-Afrika (West Africa Cable System) og skal gå fra Moanda ved Atlanterhavet til Kinshasa, der den dukker ned i elva helt til Kisangani før den møter en annen kabel helt øst i landet, en kabel som kommer fra Det indiske hav. Det gir en total lengde på 5650 kilometer. Sjefen deres er Xie Hunter, den lokale lederen for China Intertelecom Constructions, en filial av China Telecom. Hunter er også iherdig som en bulldoser: I løpet av sine tre år i DR Kongo vil han alt i alt ta sju dager ferie. Med en månedslønn på 1500 dollar regner han med å betale utdanningen for sin eneste sønn som er igjen i Kina.

I DETTE LANDET på størrelse med Vest-Europa mangler det stort sett veier og andre kommunikasjoner, men private teleselskaper har dekket det med antenner. Utlegging av fiberoptiske kabler, som overfører lyd og bilder med lysets hastighet, er et betydelig teknologisk sprang. Ikke bare vil det senke prisen på bruk av mobiltelefon, en slik kabel muliggjør også finanstransaksjoner, tele-medisin og fjernundervisning.

Mens de venter på å legge ut på informasjonsmotorveiene, nøyer landsbyboerne seg med å kreve tilgang til rent drikkevann og å håpe på at de ved kveldsleite slipper å tenne stearinlys fordi nabolandene kjøper opp strømmen som produseres ved Inga-demningen.

Prosjektet er satt i gang av de kongolesiske post- og telekommunikasjonsmyndighetene, som regjeringen i Kinshasa har gitt 60 millioner euro. De første 22 millionene er et bistandslån fra den kinesiske regjeringen. Det vil forplikte de private teleselskapene til å betale avgift til staten for tilkopling til kabelen (inntektene kan komme opp i 71 millioner euro i året). Det innebærer en tydelig styrking av ofte kritiserte offentlige tjenester, men det skjer ikke uten problemer: Selskapet Vodaphone (sørafrikansk- og britiskeid) forlanger høylydt retten til å kontrollere punktet der kabelen går inn i Moanda. De begrunner dette kravet med at selskapet var det første som investerte i mobiltelefoni i landet, og at det allerede har fire millioner abonnenter. Vodaphone frykter at kongoleserne på egen hånd ikke vil klare å håndtere mulighetene kabelen åpner for.

Hunter er uenig: Rett nok sysselsetter prosjektet 2500 kongolesiske arbeidere under ledelse av 80 kinesere, men 20 kongolesiske ingeniører som er under utdanning i Kina vil være i stand til å overta styringen av fase to i utbyggingen.

Mens noen graver i Matadi og andre i Kinshasa, arbeider gigantiske steinknusere med å spytte ut pukk som skal brukes til fundament under hovedgatene i hovedstaden. I mellomtiden venter hundrevis av anleggsmaskiner på å starte arbeidet. Med fullmakt fra guvernøren har kineserne forvandlet 30. juni-boulevarden i sentrum av byen til en firefelts motorvei, som fotgjengerne krysser med fare for sitt liv. Mens vestlige land fremdeles diskuterer kontraktklausulene som nå knytter DR Kongo til Kina, har arbeidet på bakken allerede startet. Hver uke åpner president Joseph Kabila en ny anleggsplass.

SOMMEREN 2007 dro minister for infrastruktur Pierre Lumbi – som på 1980-tallet grunnla organisasjonen Solidarité paysanne (Bondesolidaritet), en av grunnpilarene i den kongolesiske sosiale bevegelse – til Beijing i den største hemmelighet. Resultatet av reisen slo ned som en bombe: en avtale med Kina om investeringer for 6,3 milliarder euro, hvorav 4,2 skal gå til utbedring av infrastruktur og 2,1 til revitaliseringen av gruveindustrien. Ansvaret for gjennomføringen av prosjektene skulle gis til et offentlig eid selskap, Sicomines, der Kongo skulle eie 32 prosent av aksjene. Selve anleggsvirksomheten skulle to gigantkonsern ta seg av: China Railway Engineering Corporation og Sinohydro Corporation. De skulle sørge for å oppruste eller bygge 3000 kilometer med vei og jernbane, 31 sykehus med 150 senger hver, 145 helsesentre, fire universiteter og 50 000 sosialboliger. Dessuten skulle disse kommersielle lånene gi adgang til finansiering av hele det kinesiske samarbeidet, med lang nedbetalingstid og svært lave renter.

Som motytelse for disse prosjektene som skal få ny fart på økonomien i et land som er ødelagt av tre tiår med diktatur og ett med krig og plyndring, har kineserne blitt lovet tilgang til ti millioner tonn kobber (noe som tilsvarer 6,5 millioner tonn raffinert kobber), 200 000 tonn kobolt og 372 tonn gull.

Pierre Lumbi insisterer på at alle tjener på denne moderne byttehandelen. Det er bare det at kinesernes utbedring av infrastrukturen skal finansieres med inntekter fra kinesernes gruvedrift i Kongo. Avkastningen i denne virksomheten er ganske dristig fastsatt til 19 prosent og vurderingen av avkastningen skal foretas av kineserne selv. Dersom denne dette avkastningsnivået ikke nås, vil det komme krav om ytterligere konsesjoner.

Ikke uten skadefryd bemerker enkelte kongolesere at denne byttehandelen, mineraler mot bygging av infrastruktur, vanskeliggjør korrupsjon, fordunstingen av innholdet i konvolutter. I forkant av finanskrisen førte økt kobberpris til et kappløp mot Katanga blant verdens største gruveselskaper. Disse «gigantenes» bidrag Kongos statsbudsjett på knappe seks prosent, mens store summer som pliktoppfyllende ble betalt, på veien havnet i lommene til underbetalte og dermed korrupte administrasjoner. Produksjonen var ikke kommet ordentlig i gang, de fleste selskapene befant seg fremdeles i en investeringsfase.

I skuffelsen over de svake resultatene til de vestlige bedriftene besluttet Kinshasa å «gjennomgå» gruvekontraktene, samtidig som landet vendte seg mot Kina.¹ «Det er plass til alle», erklærte kongoleserne. Men DR Kongos tradisjonelle «venner» – Belgia og Frankrike, som hadde engasjert seg kraftig for å få slutt på borgerkrigen og å overtale det internasjonale samfunnet til å gi pengestøtte til å avholde valg – fikk en sterk og bitter følelse av å være satt på sidelinja. I stedet skulle kongolesiske råvarereserver skifte hender for å bidra til den økonomiske utviklingen i Kina og andre fremadstormende land som India, Sør-Korea og Brasil (involvert i landets oljevirksomhet). Blant de ressursene som sto på spill, var sjeldne eller strategiske mineraler som uran, niob, coltan og kobolt, for ikke å glemme nyoppdaget olje.

«GJENNOMGANGEN» av kontraktene ble derfor oppfattet som en måte å rydde rom på til de nyankomne. Det amerikanske selskapet Tenke Fungurume, som har investert 1,2 milliarder euro i Katanga, var særlig ettertraktet. Regjeringen i Kinshasa ønsket at dens andel i selskapet skulle økes fra 17 til 45 prosent.

Dermed blir det fristende å se en sammenheng mellom reforhandlingene av kontrakter og den årelange striden mellom Kinshasa og Det internasjonale pengefondet (IMF). Helt siden han kom til makten i 2002, har president Kabila forsøkt å gjøre noe med en katastrofal situasjon: Kongo hadde sluttet å betale rentene på en gjeld som este i årenes løp. DR Kongo skyldte Parisklubben² sju milliarder euro, hvorav 90 prosent var ubetalt gjeld som hadde hopet seg opp etter at den siste fredsavtalen ble inngått med Zaïre i 1989. Det ene programmet har avløst det andre, sammen med en rekke besøk fra IMF-eksperter. Allerede i 2006 håpet Kongo å nå det magiske «gjennomføringspunktet» som åpner for at kreditorene kan stryke omtrent 80 prosent av gjelda.

Mye står på spill: Mens regjeringens budsjett er på knappe 3,5 milliarder euro i året, hvorav under 1400 millioner kommer fra egne ressurser, må myndighetene hver måned betale mellom 28,4 og 35,5 millioner euro for å betjene gjelda. Dersom forhandlingene mislykkes, må hele gjelda innfris. Det skjer i en tid der lærerlønninger ikke utbetales, medisinsk behandling (dersom den er tilgjengelig) må betales av pasienten og det mangler penger til å betale soldatene som skal sørge for fred i øst i landet, og til å betale funksjonærer og dommer. Kort fortalt mangler det penger til å gjenoppbygge landet. Denne utenlandsgjelda som vanskeliggjør gjenoppbyggingen av Kongo, fortjener å havne i kategorien «illegitim gjeld».³ Ikke bare har den eksplodert på grunn av interessekamper, men framfor alt ble det gitt sjenerøse lån til Joseph Mobutus «vestligvennlige» Zaïre.
Gjentatte ganger har kongolesiske myndigheter trodd at de så lyset i enden av tunnelen. Men med den dårlige styringen av offentlige midler, ser IMF på avtalene med Kina som en hindring. Etter undertegningen av «århundrets kontrakt»⁴ satte IMF seg øyeblikkelig imot gjeldssanering, fordi landet tok opp nye lån av tilsvarende størrelse og ga statsgarantier for de kommersielle avtalene som ble inngått med kinesiske bedrifter. Dessuten virker det ikke som Dominique Strauss-Kahns institusjon liker byttehandel, som er litt for uortodoks for IMF.

Den kinesiske ambassadøren i Kinshasa, Wu Zexian, nøler ikke med å kaste seg inn i kampen: «Vi har bare bedt om én garanti – at staten gir oss adgang til nye prospekter hvis de eksisterende forekomstene ikke svarer til forventningene. Risikoen er det den kinesiske statsbanken Eximbank som løper.» Han tilføyer noe som kanskje lar oss ane hva det dreier seg om: «I alle fall er det slik at om gruvene ikke strekker til, har Kongo andre ressurser å tilby i denne byttehandelen, for eksempel jord.» Ifølge ham vil statsgarantien, som blir presentert som ny gjeld, bare komme inn i bildet i tredje rekke. «IMF opptrer uærlig. Representanter for IMF har til og med kommet til Peking for å få oss fra å gjøre avtaler med DR Kongo. Og dette skjer samtidig som Kina blir bedt om å skyte inn milliarder av dollar i refinansieringen av IMF.»⁵

UNDER STRAUSS-KAHNS besøk i Kinshasa sist mai ble ulike kompromissforslag lagt fram. Blant annet at Kongo, i alle fall i noen år, skulle avholde seg fra å benytte to av de seks milliarder euro i lån som kineserne har lovet for trinn to av infrastrukturprosjektet. Da trakk kineserne seg og franske bedrifter kastet seg inn: Aéroports de Paris skal renovere N’Djili-flyplassen utenfor Kinshasa, kineserne nøyer seg med å fornye rullebanen, det franske atomkraftkonsernet Areva fikk konsesjon på leteboring og utvinning i alle urangruvene.

For DR Kongo er forsoning med IMF og kreditorene i Parisklubben livsviktig: Så langt i 2009 har veksten bare vært 2,7 prosent, mens den var 8,2 prosent i 2008, og de utenlandske investeringene beskjedne 570 millioner euro i stedet for de estimerte 1,7 milliarder. Strauss-Kahn har vedgått at DR Kongo er blant de landene i Afrika som er hardest rammet av finanskrisen, og minner om at i mars vedtok IMF en hasteutbetaling på 138,5 millioner euro for å møte et akutt likviditetsbehov.

Gjeldsslettingen har blitt et mer politisk enn økonomisk spørsmål, og mange tviler på noen snarlig løsning. Ikke minst fordi USA, som er opptatt av reforhandlingene med gruveselskapet Tenke Fungurume, skjuler sin uforsonlighet bak IMFs uutgrunnelige beslutninger.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Se Raf Custers, «Når Afrika revurderer gruvekontrakt-ene», norske Le Monde diplomatique, juli 2008.

2 Uformelt kreditorforum med oppgave å finne en bærekraftig løsning for debitorlands betalingsvansker i tett samarbeid med IMF og Verdensbanken. Består av de 19 rikeste landene, deriblant Norge. Red. anm.

3 Uttrykket «odiøs gjeld» brukes om gjeld som er påført av et diktatur, og som etter gjenopprettelsen av demokrati må betales tilbake av innbyggerne.

4 Se Colette Braeckman, «Spekulativt spill i Katanga», norske Le Monde diplomatique, juli 2008.

5 La oss minne om at stemmetyngden i IMF er beregnet ut fra den kapitalen de ulike land har skutt inn. USA har 17 prosent av stemmene, og Kina to prosent–som Brasil eller Belgia.

(…)