To nasjoner, 64 felt

Bonn, 29. oktober 2008. Russeren Vladimir Kram-nik møter indiske Viswa-nathan Anand i deres ellevte av tolv parti om verdens-mestertittelen i sjakk. Etter tre timer og kun 23 trekk, stirrer Kramnik lenger på brettet. Han innser at han ikke har mulighet til å vinne. Han strekker hånden mot motstanderen, et tegn på at han aksepterer et sjuende uavgjort parti, og gir dermed tittelen til inderen, som leder med to poeng (tre mot én seier). Anand er historiens første asiatiske verdensmester i sjakk. Er han et symbol på en verden i endring?

Ifølge Garry Kasparov¹ har verdensmestere i sjakk alltid gjenspeilt sin tid. Spillernes intellektuelle konfrontasjon over sjakkbrettet gjenskaper kampen mellom stormaktene de representerer.² Kasparov ser en parallell mellom renessansens konkurranse mellom spanske og italienske mestermalere og sin egen bedrift i 1985, da hans inntog på sjakkens parnass sammenfalt med perestrojkaen. En slik sammenligning kan ses som uttrykk for et visst selvtilfredshet. Men ettersom opplysningstidens Frankrike, den industrielle revolusjonens England og Bismarck-tidens Tyskland frambrakte sin samtids største spillere, har Kasparov belegg for sin geopolitisk fortolkning av sjakken.

For den som ser på verden som et eneste stort sjakkspill, framstår de svarte og hvite feltene på brettet som metaforer for striden mellom Øst og Vest. Etter 1945 hadde våpnene knapt stilnet før konflikten mellom USA og Sovjetunionen låste verden i to blokker. Den kalde krigen begynte med to rivaliserende propagandaer: «den frie mann» mot «det nye mennesket». Hvem av de to partene var den mest intelligente, den mest besluttsomme, den mest kreative? Moskva ville svare på dette spørsmålet med å spille sjakk.

I 1948 BLE den ihuga kommunisten Mikhail Botvinnik, som hadde modnet gjennom slagene som ble utkjempet på 1930-tallet mot de siste store vesteuropeiske spillerne, den første i en lang rekke av mestere fra sovjetiske (og senere postsovjetiske) republikker. Rekken var nærmest uavbrutt fram til kroningen av Anand i 2008. Unntaket var i 1972 da amerikaneren Robert «Bobby» Fischer knuste tittelinnehaveren Boris Spasskij i en av sjakkhistoriens mest medieomtalte kamper. Nederlaget ble enda mer sviende av at president Richard Nixon bare noen dager før oppgjøret hadde sendt et telegram til utfordreren med noen oppmuntrende ord «på vegne av hele det amerikanske folk og den frie verden». Men at det ensomme sjakkgeniet Fischer³ stakk av med seieren etter en kamp som ble skjemmet av flere destabiliseringsforsøk, ble likevel bare et lite stikk i pelsen til den sovjetiske bjørn.

I september 1945 møtte et sovjetisk lag de ti beste spillerne fra USA, som holdt fire VM-titler. De sovjetiske spillerne, de fleste av dem ukjente utenfor landets grenser, knuste sine motstandere med 15,5 mot 4,5. Fra 1952 til 1990 vant Sovjetunionen 18 av 19 olympiader.

Hva skyldtes denne overlegenheten? Utover tradisjonelle forestillinger om en «sovjetisk stil», eller en «sovjetisk skole» med treningsprogrammer utarbeidet etter vitenskapelige metoder, lyktes kommunistlederne framfor alt i å popularisere spillet. Tanken var at man med et omfattende antall utøvere ville kunne dyrke fram en elite på høyt nivå. På 1920-tallet begynte derfor regimet å finansiere gigantiske turneringer mellom fagforeninger, byer og armékorps. Parallelt med dette oppmuntret myndighetene til utgivelse og oversetting av bøker og spesialiserte blader, og radioprogrammer med kontinuerlige oppdateringer av de nasjonale resultatene. For landets største begavelser ble sjakk et tidsfordriv som i tillegg til å være intellektuelt utfordrende, også var litt politisk farlig.⁴

Mottakelsen de armenske spillerne (som tidligere hadde representert Sovjet) fikk i hovedstaden Jerevan i 2008 etter å ha vunnet sjakkolympiaden for andre gang på rad, viser til fulle betydningen av denne populariseringspolitikken. Spillerne ble fløyet hjem i presidentens eget fly og ble møtt av tusenvis av jublende tilhengere. Hele byen sto på hodet.

Til tross for de to seirene til Armenia, som vant VM-tittelen etter Ukraina og Russland, har de tidligere sovjetrepublikkene siden 2000 fått stadig større konkurranse fra to andre nasjoner. Begge disse landene er store som kontinenter og har et nærmest ubegrenset tilfang av talenter. India begynte med å nyte fruktene av et eksepsjonelt talent, nemlig Viswanathan Anand. Landet startet siden en aktiv politikk. Her kan det nevnes pengepremien på 150 000 dollar som ble tildelt Koneru Humpy i 2001 for tittelen som verdensmester i juniorklassen. I dag er Humpy 22 år og rangert som nummer to i kvinneklassen. Men det er likevel Kina som utgjør den største trusselen mot de tidligere sovjetrepublikkenes dominans.

I 2005 BLE verdensmesterskapet for lag, som arrangeres hvert fjerde år med ti deltakende land, arena for uventede hendelser. Det kinesiske lagets dominerende hånd lå klamt over turneringen. I så stor grad at laget siste dag kunne tillate seg å tape 3-1 mot Russland.⁵ Den unge Ni Hua måtte få uavgjort i de siste partiet for å hente hjem seieren. Men etter å ha holdt ut i mer enn fem timer, brøt han ut i gråt og ga opp. Russerne vant til slutt 3,5-0,5. Under sjakkolympiaden i 2006 inntok Kina andreplassen, foran USA, som tok tredjeplassen, mens Russland ble nummer seks.

Disse resultatene, hvor man også må ta med de kvinnelige kinesiske spillernes overlegenhet fra tidlig 1990-tall,⁶ viser arbeidet som er nedlagt i landet hvor sjakk var forbudt de ti lange årene kulturrevolusjonen varte. Den ukrainske stormesteren⁷ Valerij Aveskulov som har spilt i begge land, mener samholdet mellom de kinesiske spillerne skiller dem fra deres indiske motstykker, og fra spillere i alle andre land. «Der inderne gir inntrykk av at de spiller for egen ære, lar kineserne lagånden gå foran alt. De kinesiske lederne har i så måte overtatt et viktig prinsipp fra sovjetsystemet, nemlig gruppens jevnbyrdighet, noe som er heller paradoksalt for et konfrontasjonsspill som per definisjon er individuell og kompetitiv. I sjakkakademiene som har blitt opprettet i mer enn tretti kinesiske byer, finnes det typisk nok en sovesal, slik at mesterspillerne kan fordype seg flere dager i strekk, og ikke minst ha mest mulig omgang med de andre spillerne. Øvelsesseansene i fellesskap danner opptakten til gruppedeltakelse i mesterskap i utlandet.⁸

Dominansen utspiller seg også på et annet nivå, nemlig i kulturell og historisk legitimitet. Å vinne de viktigste internasjonale sjakkmesterskapene er én ting. Like viktig er det å sette disse seirene inn i en sammenheng. Dette innebærer å skrive – eller iblant omskrive – sjakkens historie, eller snarere: dens myter.

I 1991 deltok 21 år gamle Anand i en av sine første turneringer. Her ble han møtt med forakt av flere østeuropeiske spillere. En av dem sa at han aldri vil bli noe annet enn en «kaféspiller», siden han ikke hadde fått like grundig opplæring som sovjeterne. Anand ikke bare vant turneringen, og slo selveste Kasparov, han forklarte seieren med at sjakkspillet hadde oppstått i India.⁹ De fleste historikerne er nemlig enige om at dagens sjakk stammer fra spillet chaturanga, som oppsto i India sent på 500-tallet, for så å spre seg via Persia og den islamske verden til Europa, hvor sjakkens moderne regler ble utviklet.¹⁰

Enkelte bestrider imidlertid denne teorien. Da to av Sovjets beste spillere i 1958 utga et verk som hyllet den «sovjetiske skolen», nøyde de seg ikke med å berømme arbeidet nedlagt av regimets funksjonærer. De påpekte også at arkeologiske utgravinger i Sentral-Asia – som for øvrig ikke er omtalt i noen andre historiske kilder – «beviste» at sjakk faktisk oppsto i utkanten av det russiske riket i det første århundre av vår tidsregning.¹¹

I de senere år har det dukket opp en helt annen teori, nemlig at sjakk skulle stamme fra, ja nettopp, Kina. Denne teorien kommer beleilig for spillets tilhengere i Midtens rike som allerede må konkurrere mot xiangqi og go.¹² Denne teorien kan bekrefte at «vestlig» sjakk egentlig nedstammer fra en kinesisk versjon av et spill som oppsto flere århundrer før chaturanga. At brettet har 64 felt, samt at de er vekselvis svarte og hvite, skulle også være bevis på betydningen Forandringenes bok¹³ har hatt for utviklingen av sjakk, og dermed også på sammenhengen mellom spillets mekanismer og «kinesisk tenkning».¹⁴

Kina skal dermed ikke ha noen grunn til å misunne Sovjetunionen. Nazar Firman, en annen ukrainsk stormester, tror at bak de beste av dagens kinesiske spillere står flere titalls, om ikke hundrevis, nye talenter. Aveskulov mener at Kina nå må vente på at ett eller to eksepsjonelle talenter skal springe ut i full blomst, for å stadfeste landets hegemoni – for hardt arbeid alene er ikke nok. Og han avslutter med et smil: «Sammenlignet med demokratiet, har kommunismen visse fordeler … iallfall for idretten.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Kasparov ble født 13. april 1963 i Baku (hovedstad i den tidligere sovjetrepublikken Aserbajdsjan). Verdensmester fra 1985 til 2000. Av mange ansett som tidenes beste spiller.

2 Se Garry Kasparov, On My Great Predecessors. Part 1, Everyman, London, 2003.

3 Etter dette trakk Fischer seg tilbake fra konkurransesjakk. I 1975 ga han fra seg til tittelen til Anatolij Karpov.

4 Se Andrew Soltis, Soviet Chess, McFarland, Jefferson, London, 2000.

5 Hvert lag besto av fire spillere. I tilfelle 3-1-tap (tre individuelle tap og én seier, eller to tap og to remiser) ville Kina hatt like mange kollektive seire som Russland, men oppnådd et høyere antall «scoringer», dvs. flere individuelle seire.

6 Xie Jun regjerte over kvinnesjakken fra 1991 til 1996. Kina vant Olympiadene for kvinner i 1998, 2000, 2002 og 2004.

7 Den høyeste distinksjonen i sjakkhierarkiet.

8 Igniatus Leong, «Chess in China–Awakening of a dragon», Mathandchess.com, 2004.

9 Anand forteller denne anekdoten i «The Indian Defense», Time Magazine, New York, 2008.

10 Referanseverket her er Harold James Ruthven Murray, A History of Chess, Oxford University Press, 1913.

11 Alexandr Kotov og Mikhail Judovitsj, Sovetskaja achmatnaja kola (Den sovjetiske sjakkskolen), 1958.

12 Andre populære kinesiske strategispill.

13 Eller Yijing, kinesisk litterært verk av mytisk opphav, som beskriver verden ved hjelp av 64 heksagrammer, som består av linjer som symboliserer yin og yang.

14 Se Liu Wenzhe, The Chinese School of Chess, Batsford, London, 2002. Forfatteren er den viktigste mannen bak sjakkens utbredelse i Kina.