USAs evige optimister

Huset ser ut som tusenvis av andre i Lehigh Acres: en postkortidyll med veranda, garasje, gressplen med grill og stangen til å heise det amerikanske flagget i. «Til salgs» står det på skiltet ved inngangen. «Uselgelig», korrigerer Tom,¹ en munter skoleelev på 17 år. Gressplenen er full av skrap. Døren til garasjen er revet av hengslene og erstattet med noen hastig oppspikrede planker. Det har ikke vaiet noe flagg i flaggstangen etter at banken kastet husets eiere på gata i 2007. Med en lommelykt i hånden gir Tom oss en omvisning i huset og stopper foran et vindu som er spikret igjen med to planker som former et kors. «Kom, denne veien». Han plystrer svakt mens han løfter en av plankene og smetter inn på kjøkkenet.

En sterk mugglukt slår mot oss, den stammer fra oversvømmelse etter at avløpsrøret er blitt revet ut. «Onkelen min og kona hans ødela alt da de dro,» forklarer guiden vår. «Alle gjør det, det er ikke så rart. Det er den eneste måten man kan hevne seg litt på de jævla bankfolka.» Lysstrålen fra lommelykta hans treffer en side på en kalender som er etterlatt i ruinene, bildet viser solnedgangen på en strand i Florida. Bakenfor kjøkkenet går det en trapp ned til en trang kjeller der Tom viser oss sin lille geskjeft: ti cannabisplanter med umiskjennelig duft, som vannes av et infusjonsapparat og får lys fra lysstoffrør.

«Dette er en fantastisk tid å drive forretninger i. Jeg har aldri opplevd en så spennende periode!» jublet milliardær Donald Trump 15. april på CNN. At krisen skaper muligheter for dem som vet å gripe dem, har også Tom fått med seg. Han kaller seg «ung uavhengig entreprenør». Faren, som er bygningstekniker, mistet jobben da krisen slo inn i Lehigh Acres, den endeløse drabantbyen til Fort Myers på vestkysten av Florida. Denne helvetes forgård av tomme, beslaglagte hus er til og med blitt omtalt i den nasjonale pressen. «Velkommen til den amerikanske drømmen, i revers,» ironiserte New York Times.²

UNDER spekulasjonsboomen på begynnelsen av 2000-tallet gikk husene her som varmt hvetebrød. «Det var ingen slumby, men en dynamisk by som gikk fra 30 000 til 80 000 innbyggere på tre år,» forteller Edward Weiner, arkitekt og medlem av det lokale handelskammeret. «Men vi undervurderte bankenes grådighet, og spekulantenes, enten de kommer fra Brooklyn, Tyskland eller Venezuela. De kjøpte boliger i fleng uten å bry seg om leietakerne som bodde i dem. I dag lar de bygningene råtne på rot. 20 prosent av de 10 000 husene som ble bygd i denne perioden, har aldri vært bebodd. Bankene er blitt mer forsiktige, men de insisterer på å kaste ut huseiere som ikke kan betale gjelden sin. Det er absurd, for tvangssalgene senker jo verdien på alle boligene i nabolaget som fortsatt er bebodd. Bankene kaster folk på gata for å overta noe de vet at de ikke vil få solgt.»

Et hus som gikk for 300 000 dollar i 2004 er det vanskelig å finne kjøpere til i dag, selv om prisen er under 100 000 dollar. Edward Weiner noterer imidlertid med en viss optimisme at det var litt færre beslaglegginger i mars (2100) enn i februar (2300). «Det kommer til å ta seg opp igjen om maks halvannet år,» hevder han.

Men inntil videre blir stadig flere arbeidsplasser nedlagt, tusenvis om gangen. Arbeidsledigheten er firedoblet på to år – fra 3,5 prosent i mars 2007 til 12 prosent i mars 2009. Kombinasjonen av nedlagte arbeidsplasser og «foreclosures» (tvangssalg av lånefinansierte boliger), i tillegg til den amerikanske middelklassens typiske byplanlegging med lange rekker av små hus i god avstand fra hverandre og milevis med asfalterte gater uten fotgjengere som bare avbrytes her og der av en kirke, et kjøpesenter eller en forlatt golfbane – har gjort det lettere for «dyrkere» som Tom: «De tomme husene passer perfekt til dette,» sier han. «I huset til onkelen min har de dessuten ikke kuttet strømmen. Banken får ikke solgt det, så hvorfor ikke bruke den til noe nyttig? Jeg stikker innom av og til for å sjekke at alt er i orden. Hvis snuten kommer, vet de ikke at det er meg.»

Forvandlingen av foreclosures til illegale drivhus gir myndighetene hodebry. I 2008 beslagla politiet i Lehigh Acres over 3000 cannabisplanter til en verdi av rundt sju millioner dollar. Men, som politiet selv sier, det er umulig å gjennomsøke alle de 1500 tomme husene som er spredt utover et område som er fire ganger større enn Manhattan. «Folk blir stadig fattigere, og det fører til mye narkotikaomsetning og ungdomskriminalitet,» medgir politisjef Richard O. Dobson. «I tillegg til dette har husene sunket 70 prosent i verdi. Latinere fra Miami utnytter dette og kjøper dem for å dyrke marihuana der. Det går ikke en uke uten arrestasjoner, og vi har allerede murt igjen over hundre hus. Men vi kan ikke kontrollere alt.» Tom trekker på skuldrene når vi gjengir uttalelsene fra politisjefen. «Politiet legger alltid skylda på kubanerne. Det er sant at de, når de kommer, driver med litt av hvert, men jeg kjenner ganske mange folk herfra som driver med akkurat det samme. Det er ikke uten risiko, men vi blir ikke like lett lagt merke til som kubanerne.»

Politiet står altså maktesløse overfor spredningen av plantasjene, og har derfor invitert innbyggerne til å hjelpe til, i forbindelse med et program som har fått navnet «Weed and Seed» (ugress og frø). Politisjefen forklarer at «’weed’ henspiller på ’the bad guys’, mens ’seed’ handler om å involvere lokalsamfunnet, først ved å dele ut mat og klær til folk og deretter oppfordre dem til å ringe oss hvis de ser noe mistenkelig». Tom skjærer grimaser, han er ikke overbevist. «De håper å løse problemet ved å dele ut peanøttsmør og oppfordre til tysting,» sier han mens han sjekker blomstringen til plantene sine med fingertuppene. «Men vi kan ikke hindre folk som har mistet alt, i å prøve å komme seg på beina igjen. Foreldrene mine vil kanskje klare å beholde huset sitt, fordi mora mi fortsatt har jobb. Men de har ikke mye å gå på, og de vet at de ikke kan betale studiene mine. Så, når det gjelder framtidsutsikter, har jeg valget mellom gress og militæret. Jeg har valgt gresset.»

DE TO SØNNENE til en nabo har valgt annerledes: Den ene vervet seg til «US Marines», den andre til «The Navy». De innrammede fotografiene av dem troner på skrivebordet til moren, Pamela Kaye, som er nestleder for Lehigh Community Services, sosialtjenestene i byen. «Jeg er stolt av guttene mine,» sier hun. «De måtte uansett flytte ut. Etter at de nærmeste naboene våre ble kastet ut, føler vi oss ikke lenger trygge. Mannen min vil kjøpe gevær, men jeg liker ikke skytevåpen.»

Pamela Kaye koordinerer matprosjektet som er en del av «Weed and Seed»-programmet: melk, syltetøy, pasta, ris, peanøttsmør – «et veldig næringsrikt produkt,» sier hun og ler. Fra oktober 2008 til april 2009 delte medarbeiderne hennes ut hermetikk – «aldri ferske matvarer, de holder seg ikke» – til 1246 familier. «Noen av dem hadde verken vann eller strøm. Og de som hadde mistet huset sitt, sov i bilen, søkte tilflukt hos slektninger, eller gud vet hvor de ble av, for vi har ikke noe mottak for hjemløse i Lehigh Acres. Vi hjelper folk så godt vi kan, men vi har ingen midler, vi er avhengige av donasjoner og frivillighet,» forteller hun.
Inntektene fra boligskatt gikk ned med 47 prosent i 2008, noe som innebar at byen fikk ni millioner dollar mindre å rutte med. Myndighetene satser på at veldedighet fra de rike og kirkene skal sørge for hjelp til de fattige.

I det lille venterommet til Lehigh Community Services sitter en firskåren mann i femtiårene, med et ansikt merket av solen, og plukker på en brosjyre. Jimmy hadde jobbet som rørlegger i 27 år da han ble sagt opp for en uke siden. Dette er første gang han ber om hjelp til å få mat. «Jeg bygde huset mitt med mine egne hender, ingen skal ta det fra meg,» sier han. «Men jeg sitter likevel opp til halsen i gjeld, på grunn av kredittlån jeg har vært nødt til å ta opp for å dekke gammel gjeld. Verdien av tomta mi ble tredoblet fra 2002 til 2004, men i dag er den ikke verdt noen ting. Alle vil ha en bit av den: myndighetene, eiendomsmeglere, banker. Krisen slo ned som lynet, fra den ene dagen til den andre forandret alt seg.»

Hva så med president Obamas stimuleringspakke? Pålegger ikke den bankene å reforhandle lånene til husholdninger med for stor gjeld? «Det fungerer for dem som har inntekt, ikke for dem som ikke har noen ting,» svarer Jimmy tørt. Pamela Kaye istemmer: «De som kommer hit, forteller at ingen banker har vært villig til å reforhandle lånene deres. Og så blir man overrasket over at familier som er blitt kastet ut av hjemmene sine får utløp for raseriet sitt ved å rasere huset? Det gjorde naboene våre. Jeg skjønner dem godt.»

En kubansk mor åpner døra på gløtt, tydelig sjenert. Også hun er her for å be om mat. Utenfor venter mannen hennes og deres to barn i bilen. «Til salgs» står det på et skilt i bakruten. «Stakkars,» sukker Kaye. «Når man mister boligen sin, kan man alltids sove i bilen. Men hvis man mister bilen også, er man virkelig ille ute. Spesielt her, hvor avstandene er så store og bussene så få.» Vi trenger bare å ta en tur innom Plattner, bruktbilselgeren på Abrams Boulevard, for å få bekreftet at denne kubanske familien ikke er et enkeltstående tilfelle. «Vi har hundrevis av biler på hånda. Det er flere selgere enn kjøpere,» klager bilselgeren, som mener at «markedet er mettet».

Skoleeleven, politisjefen, arkitekten, den arbeidsløse rørleggeren og sosialarbeideren er imidlertid alle overbevist om at krisen ikke kan bli verre, og at i morgen blir alt bedre. Jimmy er ikke i tvil: «Florida er en dynamisk stat, økonomien vil uunngåelig ta seg opp. Uansett har jeg ikke noe valg: Jeg kan ikke leve av pensjonen min.» Politisjef Dobson sier noe liknende: «Jeg er optimist, byggebransjen vil komme i gang igjen. Det ser allerede bedre ut.» Og cannabisdyrkeren: «Om noen måneder kommer jeg til å få meg en annen jobb, og da skal jeg bare dyrke til eget bruk,» sier Tom og ler.

DENNE OPTIMISMEN er kanskje overraskende, men er den helt ubegrunnet? Absolutt ikke, skal vi tro de mange internettsidene som tilbyr franskmenn å «handle og investere i Florida». Med 549 414 beslaglagte boliger i 2008 er Florida den amerikanske delstaten som er nest hardest rammet av krisen, etter California. Men dette gjør at Florida «har enorme muligheter for diversifisering av investeringer til betydelig lavere priser enn i Europa,» erklæres det på nettsiden monappartamiami.com (min leilighet i Miami). «Drømmer du om et hus med svømmebasseng i Florida? Nå kan du virkeliggjøre drømmen for 20 000 euro,» jubler Capfloride.com, som på velkomstsiden sin gir følgende usentimentale råd: «Utnytt krisen i USA».

Brigitte Bénichay forutså denne situasjonen. Hun har bodd i Miami i tjue år, er økonomiutdannet fra et universitet Paris-IX og driver i dag Rich Homes of Florida, som hun presenterer som «det første amerikanske eiendomsmeglerfirmaet som drives av fransktalende». I hennes øyne har krisen hatt den store fordelen at den ryddet unna flere av konkurrentene. «I 2004 kunne vi selge hva som helst: Folk sto i kø fra klokken fem om morgenen for å kjøpe en leilighet. Prisene var helt hinsides, 6000 dollar kvadratmeteren! På den tiden ville alle franskmenn i Miami bli eiendomsmeglere. Det er riktignok veldig enkelt å etablere et kontor i USA, du trenger bare å bestå en multiple choice-prøve. Men det er mye bedrageri og svindel ute og går. Jeg hadde en kollega som dro sin vei og etterlot seg en gjeld på 40 millioner dollar. Krisen har renset systemet, skilt klinten fra hveten.»

Jo da, hun tjener «litt mindre penger i dag enn under boomen,» medgir hun på terrassen til en kafé på South Beach, det hippeste strøket i Miami. Men hun klager ikke. «Vi klarer oss bra. I morges solgte jeg en leilighet til 400 000 dollar, som for bare to år siden gikk for 1,2 millioner. På den tiden hadde jeg to ’klikk’ om dagen på nettsiden min, nå er jeg oppe i fem hundre!» Kundene hennes, hundre prosent franske, består ikke bare av direktører for små og mellomstore bedrifter og andre ledere. Kappløpet for å gjøre et kupp er demokratisert: «Hver dag får jeg e-post fra folk som har et budsjett under 150 000 dollar. Det kan være pensjonister, butikkeiere … Jeg har aldri hatt så mange fattige kunder!» sier Madame Bénichay og bryter ut i latter. «Ah oui, Florida er fortsatt en drøm.»

I likhet med andre som sysler med investeringer, kan sjefen for Rich Homes of Florida se lyst på framtiden: «I hele USA er vi oppe i 1,7 millioner beslaglagte hus, og det anslås at dette kommer til å fortsette fram til 2012.» I tillegg til disse lyse framtidsutsiktene kommer de hyggelige skattebetingelsene, for her «er det lov å misbruke sosiale ytelser». Dette gjør at Brigitte Bénichay lever av inntektene fra firmaet sitt «uten å betale skatt». Det kommer imidlertid ikke som noen stor overraskelse at hun «setter stor pris på den amerikanske mentaliteten. Folk er mer filosofiske her enn i Frankrike. De forholder seg ikke så sentimentalt til ting. Når noen blir fratatt boligen sin, synes alle det er rimelig å utnytte situasjonen. Som man sier her: ’I pay my bill, that’s it!’»

DE SISTE MÅNEDENE har det imidlertid vokst fram en litt mindre velvillig mentalitet i Miami. I den svarte bydelen Liberty City, et av de fattigste strøkene i byen – og et av de minst interessante, ifølge Brigitte Bénichay – har gruppen Take Back the Land begynt å okkupere boliger som er beslaglagt av bankene, for å gi hjemløse familier husly. Hittil er bare ti boliger blitt stående tomme etter at bankene overtok dem. Men hindringene er mange. «Først må vi finne boliger som ikke er altfor ødelagte,» sier Max Rameau, en av initiativtakerne til gruppen. «De fleste husene er blitt ramponert av eierne da de ble kastet ut. Våre folk kan gjøre små utbedringer, kople tilbake strømmen eller installere elektriske apparater, men vi har ikke midler til å gjøre store ting. Og så må vi hanskes med politiet i Miami, som er blant de verste i hele USA. Heldigvis, kan man si, er krisen så alvorlig at politiet ikke nødvendigvis har tid til eller lyst til å hisse opp stemningen enda mer. De vet at vi har hele bydelen i ryggen. Å provosere fram opptøyer står ikke øverst på deres dagsorden.»
Max Rameau er av haitisk herkomst, leser Frantz Fanon og Black Panthers og fryder seg nesten over krisen, som i alle fall i hans bydel har satt en midlertidig stopper for grådigheten på eiendomsmarkedet. For på tross av crackselgerne og de nedslitte fortauene ble også Liberty City berørt av boomen på begynnelsen av 2000-tallet. Beviset er en ubebygd, avstengt tomt på hjørnet av 17. aveny og 62. gate. «I 2006 ville kommunen gi denne tomta til eiendomsutviklere for at de skulle bygge luksusleiligheter her. Prosjektet var en del av gentrifiseringen som har spist seg inn på Liberty City siden 90-tallet. De fleste svarte nabolagene i USA har hatt samme utvikling: Eiendomsutviklerne kommer inn, kjøper billig, tømmer husene for folk og selger dem dyrt. De starter aldri i selve kjernen av strøket, men i utkantene. Litt etter litt skrumper strøket inn, og en ny befolkning spiser seg gradvis innover. De er som regel hvite folk eller svarte som har slått seg opp. Vi stiftet Take Back the Land for å kjempe mot denne fordrivingen av de som bor her.»

23. oktober 2006 okkuperte aktivister fra Take Back the Land tomta som var blitt lovet til eiendomsutviklerne, og bygde trehytter for boligløse der. «På forhånd arrangerte vi folkemøter for å overbevise innbyggerne, som var skeptiske,» forteller Rameau. «Så etablerte vi en litt mindre gruppe som fikk i oppdrag å gå dør-til-dør og snakke med folk. Da vi satte i gang, ble folk så begeistret over å se at vi mente alvor, at vi fikk massiv støtte. Det er grunnen til at kommunen ikke kastet oss ut.»

Inspirert av De jordløses bevegelse i Brasil, skapte Take Back the Land et selvstyrt samfunn der alkohol, dop og seksuell trakassering var forbudt. «Landsbyen», som ble kalt Umoja («enhet» på Swahili) fikk blomstre i et halvt år før den ble ødelagt av en brann en aprilnatt i 2007. «Allerede dagen etter hadde bulldoserne rasert alt som fortsatt sto oppreist etter brannen. Saken ble aldri etterforsket.»³

Siden dette skjedde, har krisen gitt aktivistene et annet fokus i kampen mot eiendomsutviklerne. «De har andre problemer å stri med nå, så vi kommer nok ikke til å se dem i Liberty City med det første,» sier Rameau med et ironisk smil. Samtidig er han overrasket over at ikke de mange foreclosures har ført til massive protester. Mange amerikanere, ikke bare eiendomsmeglere, er opprørt over at noen velger å ta tilbake hus som er beslaglagt av bankene. Det viser de mange sinte kommentarene på bloggen til Max Rameau. «Å ta boliger som ikke tilhører dere, for en frekkhet!,» skriver en. «Og hvorfor ikke gå inn på et hotell og kreve at de tilbyr dere et gratis rom!»

«Vi angriper tabuene rundt eiendom, og det er ikke småtterier i dette landet,» sukker talsmannen til Take Back the Land. «Det er ganske rart: De fleste har full forståelse for at man ramponerer huset sitt når man blir kastet ut av banken, men store problemer med å akseptere at man setter huset i stand for å gi familier husly.»

Rameau erklærer seg også som optimist – tross alt. Selv om han har andre grunner til det enn Donald Trump: «Aksjonene våre begynner å spre seg, til Portland, til Denver, til California. Vi er fortsatt et bittelite mindretall, men folk har ikke noe annet valg enn å ta saken i egne hender. Det handler om å overleve. Det kommer kanskje til å ta ti år, men jeg er overbevist om at vi står overfor store samfunnsendringer.»

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Fornavnet er endret.

2 «In Florida, despair and foreclosures», New York Times, 8. februar 2009.

3 Rameau forteller mer om denne erfaringen i en bok som gir et veldig godt bilde av eiendomsmekanismene i fattige bydeler: Take Back the Land: Land, Gentrification and the Umoja Village Shantytown, Nia Press, Miami, 2008.

(…)