Brutal omstilling for trykkmediene

Forestill deg at verden ikke lenger styres etter forbruksvarer og deres markedspris. Da vil ikke journalister lenger ha noen god grunn til å insistere på at artiklene deres fortsatt skal trykkes på papir, deretter transporteres med lastebiler til distribusjonssentralene og utsalgsstedene, eller sendt med posten til abonnentene. Med internett kan journalistene videreformidle sin informasjon og sine analyser til hele verden, umiddelbart og til langt lavere kostnader, og de kan legge til det som er tilgjengelig av lyd, bilder og referanser.

Dette tankeeksperimentet unnlater å se at måtene å lese, tenke og å holde på oppmerksomheten, er forskjellige på en skjerm og på en side.¹ Dessuten, så lenge gratisparadiset ikke omfatter hele samfunnet, kan man ikke hevde at den økonomiske modellen de nye teknologiene truer er unnværlig, uten for øyeblikket å foreslå andre løsninger enn at en søkemotor – et privat selskap, oppført på børsen, med tilnærmet monopol – skal stikke av med mesteparten av inntektene som tidligere gikk til avisene;² denne gode fyrsten, dette Google som peker til andres arbeider og tar brorparten av inntektene disse arbeidene genererer.

Tilbudet av medieinnhold øker årlig med tretti prosent. Antallet europeiske TV-kanaler har blitt tredoblet på ti år, antallet magasiner firdoblet de siste 25 årene. Nærmest uunngåelig har oppmerksomheten som vies det enkelte mediet blitt skadelidende. Men likevel går andelen av husholdningsbudsjettene som brukes på trykte medier ned, kommunikasjonsutgiftene orienteres mot mobiltelefoni, betal-TV og internett. I Frankrike bruker en gjennomsnittsfamilie mindre enn femti øre dagen på trykte medier. For dem hadde det vært best om disse er billige, det vil si «gratis».³ Denne konteksten belyser det eksistensielle problemet til yrkesjournalistene som er avhengige av at bedriftene de jobber i skal overleve for at de skal ha noe å leve av. For salget av aviser og tidsskrifter synker i en tid da annonseinntektene allerede har kollapset. For tretti år siden sto annonseinntektene for 60–70 prosent av omsetningen til dagsavisen Le Monde, i dag står de for mindre enn 25 prosent.

AVISENE OMFAVNET FØRST drømmen om at gratis innholdsdistribusjon på nettet ville gi dem flere lesere og at dette igjen vil gjøre at de kunne få inn flere annonsekroner. Så våknet de opp: Internettbrukerne kom, men ikke de forventede inntektene. Hver gang en dagsavis mister en kjøper eller en abonnent på papirutgaven, krever annonsørene ti nye internettbrukere. En helsides annonse til full pris i den franske næringslivsavisen Les Echos, er mer innbringende enn hele løssalget. Nylig formulerte en rapport om tilstanden i amerikanske medier denne akutte utfordring: Avisene må finne «en måte som kan sørge for at økningen i nettbrukere konverteres til inntekter som er tilstrekkelige til å sikre aktiviteten, før inntektene fra papirutgavene skrumper fullstendig inn.»⁴

Ingenting svekker omsetningen til avisene så mye som nedgangen i annonseinntekter (fall på 29 prosent i USA i første halvdel av 2009 sammenlignet med samme periode i fjor). Med mer effektive og billigere måter å henvende seg til forbrukerne (internett, mobiltelefon, produktplassering i spillefilmer og TV-serier) er ikke annonsørene fremmed for å forlate trykkmediene og deres aldrende lesere fullstendig. Men fortsatt utgjør annonser i snitt 43,8 prosent av inntektene til franske publikasjoner, mot 32,6 prosent fra løssalg og 23,6 prosent fra abonnementssalg.

Klokka har allerede ringt for enkelte utgivelser, sannhetens time nærmer seg for andre. I USA mistet 15 000 journalister jobben i fjor, mens enda flere aksepterte lønnskutt. For å overleve tok New York Times opp et lån med 14 prosent rente fra Mexicos rikeste mann, Carlos Slim. Flere storbyer (som Detroit, Seattle og San Francisco) risikerer å miste sin største lokalavis. Etter at Christian Science Monitor sluttet å komme ut daglig i papirutgave, skrumpet også nettutgaven inn. Og spansk presse har fjernet 2400 av 30 000 stilling på et år.

Når de har slanket staben og redusert sidetallet, håper aviseierne at prisøkning vil kompensere for opplagsnedgangen, noe som vanligvis fører til en ny runde med synkende salg. For øyeblikket har bare Asia og de arabiske landene blitt spart for dette paniske stormløpet.

Hvordan kan man sørge for fortsatt finansiering av kostnadskrevende journalistisk arbeid (tidkrevende graving, reportasjer i utlandet, redigering og faktasjekk, grundig korrektur) når de tradisjonelle ressursene forvitrer? Det umiddelbare svaret er: ikke gjør det. Ringen er altså sluttet: En nedgang for pressen, som er delvis knyttet til dårligere kvalitet i journalistikken, tar gradvis motet fra kvalitetsavisene. Og dette leder dem til å underkaste seg enda mer de inntektsbringende ideene markedsavdelingenes har klekket ut: korte artikler, kjendissaker, skrikende overskrifter på fillesaker, «folkelig», «nært og kjært».

DET FINNES EN rekke metoder for å demme opp opplagsnedgangen gjennom kunstig oppblåsing. Disse metodene er dyre, men gir mening økonomisk fordi man kan bruke disse nye «leserne» og oppblåste lesertallene til å friste annonsørene. Ved drastiske kutt i abonnementsprisene og gavetilbud, skaper man et magasin som oppslukes av illusjonen om sin egen eksistens. 25. januar 202, annonserte nyhetsmagasinet Le Point: «Vi ønsker ikke å delta i abonnementskappløpet, som har pågått i en del av magasinpressen i flere år, i en frenetisk utdeling av alle mulige gaver.» Nylig tilbød Le Point multifunksjonskalkulator eller en klokke hvis du tegnet et abonnement på ti numre til 15 euro …

En annen måte å ofre marginer til fordel for volum, er å tilby avisen til flyreisende, til luksusbutikker, hoteller, treningssentre, studenter på prestisjeskoler. Å øke opplaget, særlig overfor kjøpesterke grupper, er blitt en besettelse for markedsførerne.⁵

Disse triksene avisindustrien bruker for å løse sine økonomiske problemer tillater, viser – i kontrast – det unike med månedsavisen du nå leser. En avis som har gjort seg fortjent til å bli spredd over hele verden med 73 internasjonale utgaver. Kort sagt, Le Monde diplomatique interesserer seg for andre land enn det hovedkontoret befinner seg i.

Da han var visepresident i Europas største TV-kanal, franske TF1, satset nåværende ansvarlig utgiver for dagsavisen Figaro på det motsatte: «Vi gir utenriksstoffet en plass proporsjonalt med interessen den franske befolkningen vier det. På dette området virker det for meg som utvikling til kabel- og satellitt-TV vil gjøre at behandlingen av de store internasjonale politiske spørsmålene finner sin plass på temakanalene.»⁶ 30. august 2009 kunne man observere at valget i Japan fikk tjue sekunder i TF1s 17 minutter lange kveldsnyheter. Ankerkvinnen ekspederte denne «store politiske hendelsen» uten at det ble vist bilder eller gitt noen kommentarer. Nederlaget til det konservative partiet etter 54 år ved makten (se side 8) kom lenge etter en sak om seks fjellklatrere som døde i Savoie, noe som naturligvis var hovedsaken.
«Hver kveld, på TV, gråter en naken mann i enden av lenka». Formulering oppsumerer nokså godt overvåkningskapitalismen og dens skuespillsamfunn.⁷ Etter å ha analysert kveldsnyhetene til de seks største franske TV-kanalene (TF1, F2, F3, Arte, Canal+ og M6), konstaterte Institut national de l’audiovisuel at «sensasjonsstoff har økt regelmessig fra 630 saker i 1999 til 1710 i 2008, som om de redaksjonelle vurderingene til kanalene i stadig større grad favoriserer personlige drama snarere enn kollektive drama.»⁸

TRYKKMEDIENE HAR også i lang tid neglisjert internasjonale nyheter. De hamrer i vei at alt lar seg forklare – og har blitt umuliggjort – av globaliseringen, men mellom 2002 og 2006 minket antallet utenrikskorrespondenter i de amerikanske dagsavisene med tretti prosent.⁹ Den globale landsbyen bryr seg bare om sitt eget nabolag. Men det finnes jo kabel- og satellitt-TV? «Vil du ha nyheter om Venezuela? Se på en venezuelansk kanal. Om Sudan? Se på de afrikanske kanalene.»¹⁰ Dette sa TF1s viseinformasjonsdirektør for mer enn ti år siden. TF1, Europas største TV-kanal, har ingen permanente korrespondenter i Afrika og Latin-Amerika.

I dag ville han utvilsomt lagt til: Søk på internett. For de nye kommunikasjonsteknologiene har gitt den redaksjonelle merkantilismen og intellektuelle latskapen et utmerket alibi. På grunn av internett kan allmennmediene følelsesløst fjerne utenlandskontorene og redusere andelen artikler som tar opp andre saker enn Michael Jacksons død, burkaer, kjolene til Carla Bruni-Sarkozy eller svangerskapet til den franske justisministeren.¹¹ Når represjonen øker på Sri Lanka, har journalistene som er opptatt med andre (og mer lukrative saker) ikke annet å gjøre enn å henvise leserne som ønsker å vite mer om utviklingen til nettsidene til Times of India! Er vi ikke alle, med internett, blitt mer kunnskapsrike enn Aristoteles fordi mobiltelefonen gir oss umiddelbar tilgang til de digitale arkivene i det universelle biblioteket?

Vi har forstått det: I korstoget mellom aviser og skjermer, er vår leir minst troende. Sagt på en annen måte, våre kamper utkjempes andre steder.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se Cédric Biagnini og Guillaume Carnino, «Bokas endelikt?», norske Le Monde diplomatique, september 2009; og Nicholas Carr, «What the Internet is doing to our brains; Is Google Making Us Stupid?», Atlantic Monthly, New York, juli 2008.

2 I juli 2009 sto Google for mer enn to tredjedeler (67,5 prosent) av internettsøkene i verden. Yahoo kom på andreplass med 7,8 prosent (Les Echos,
2. september 2009).

3 Det vil si betalt av merkene som legger reklameutgiftene inn i vareprisen, som hver forbruker betaler.

4 Pew Project for Excellence in Journalism, «The State Of The News Media 2009», http://www.stateofthemedia.org/2009/index.htm

5 Denne gangen er det dagsavisene, ikke ukeavisene, som oftest tyr til denne framgangsmåten. Fire franske aviser sikret mer enn 20 prosent av salget på denne måten: La Tribune (29,56 prosent), Le Figaro (24,8), Les Echos (24,4) og Libération (22,2).

6 Le Figaro, Paris, 15. oktober 2003.

7 Collectif Retort, Des images et des bombes. Politique du spectacle et libéralisme militaire (Bilder og bomber–skuespillpolitikk og militær liberalisme), Les Prairies ordinaires, Paris, 2008.

8 INA-STAT, «Le baromètre thématique des journaux télévisés» (Tematisk barometer for TV-nyheter), nr. 13, Bry-sur-Marne, juni 2009.

9 Paul Starr, «Goodbye to the Age of Newspapers», The New Republic, New York, 4. mars 2009.

10 Jean-Pierre Pernaut, i Télérama, 9. desember 1998.

11 10. januar 2009, mens krigen ennå pågikk i Gaza, mens de økonomiske statistikkene ble forverret i et imponerende tempo, mens konflikten mellom Russland og Ukraina skapte uro om Europas gassforsyning, mente den franske dagsavisen Libération at det var nødvendig å vie forsiden, temasidene og lederen til det faktum at daværende justisminister Rachida Dati var tilbake på jobb fem dager etter fødselen. (…)