Dansen rundt den nyliberale grøten

Når vil en ny G føye seg til den allerede velfylte lista, som i dag går fra G2 til G192 hvis man tar med FNs generalforsamling? Veksten i G-er har skjedd nylig. Etter at Sovjetunionen forsvant, var de bare to sterkt synlige internasjonale grupperingene som var utstyrt med denne medievennlig G-en: G77 og G7 (som senere ble til G8). På papiret var det svært enkelt: En rekke såkalte utviklingsland sto overfor et fåtall stater som under ledelse av USA og stormaktens væpnede gren, NATO, bestemte verdens gang, uten annet mandat enn det de ga seg selv.

Som vokter av en økonomisk orden som har sammenfalt med interessene til de store multinasjonale selskapene og den globaliserte finanssektoren, har G8 ofte vært gjenstand for mye fiendtlighet. Ikke bare den beherskede kritikken fra regjeringer som selv om de fulgte samme politiske logikk forble ekskludert, men også og framfor alt fra de sosiale og sivile bevegelsene som fordømte rikmannsklubbens manglende legitimitet. I Genova i juli 2001 nådde konfrontasjonen et klimaks med den voldelige oppførselen til Berlusconis politi, som etterlot seg en død og over hundre sårede demonstranter.

Åtte år og en systemkrise senere, førte ikke et nytt G8-toppmøte i Italia i juli til like mye fiendtlig mobilisering. Alle følte at gruppen på et vis hadde mistet overtaket, og at de store globale spørsmålene nå kunne diskuteres på et mer representativt nivå. Dessuten hadde arrangørene tatt en forhåndsregel: De inviterte en annen G, nemlig G5 (Kina, India, Sør-Afrika, Brasil og Mexico) og la dermed grunnlaget for G13 (8+5) som ble til G14 med innlemmingen av Egypt. Og da tar vi ikke med møtet mellom lederne for fem afrikanske land, og et annet møte mellom de landene (Sør-Korea, Australia, Indonesia og Danmark) som er direkte involvert i forhandlingene fram mot FNs klimakonferanse som skal avholdes i København 7–18. desember.

I mellomtiden, fra 30. november til 2. desember, skal Verdens handelsorganisasjon (WTO) avholde sin 7. ministerkonferanse i Genève, en slags G153 som har ambisjoner om å komme fram til en enighet i 2010 om forhandlingsrunden som ble påbegynt i Doha (Qatar) i 2001.

Ettersom G8s nedgang, og bortgang på lengre sikt virker uunngåelig, står to nye G-er klare til å overta gruppens plass i verdensledelsen: G20 og (i det skjulte) dens harde kjerne, G2. G20 følger samme suppleringsstrategi som G8: beskytte den nyliberale modellen globalt mot vær og vind ved å kle den opp i nye klær og stille et dusin land som garantister. De tre første toppmøtene på stats- og regjeringsledernivå (i Washington i november 2008, i London i april og i Pittsburgh 24. og 25. september) ble avsluttet med lange erklæringer om hvilke midler som skulle løse krisen, men uten noen virkelig forpliktende tiltak.

G2 (USA OG KINA) er journalistenes nyeste merkelapp. Selv om det i dag virker overdrevet å snakke om «Kinamerika», bør man ikke undervurdere endringen av tittel på disse møtene mellom USAs og Kinas regjeringer som finner sted annethvert år. Fram til deres siste møte (27. og 28. juli i Washington) dreide det seg om en «økonomisk-strategisk dialog». Nå er det blitt en «økonomisk og strategisk» dialog. Av den grunn var ikke bare den kinesiske visestatsministeren, Wang Qusham, til stede sammen med finansminister Timothy Geithner, men også utenriksminister Hillary Clinton. Dette nyintroduserte «og» utgjør den store forskjellen: Alle globale saker ligger nå på de to gigantenes forhandlingsbord. Og om dette G2 blir enig, vil det ha få problemer med å slepe G20 etter seg.

Dette skjer til stor skuffelse for EU-institusjonene som gjerne vil at G2 skal bli til G3. EUs økonomiske tyngde taler for en slik G, men det forhindres av unionens mangel på en enhetlig politisk stemme. De største medlemslandene er dessuten mer enn fornøyd med å tilhøre G8 og G20. De har ikke noe ønske om å ta hensyn til meningene til land som Estland, Tsjekkia, Polen, som ønsker en tettere tilknytning til USA og NATO, slik den tyske innenriksministeren, kristeligdemokraten Peter Altmaier, nylig understreket: «Landene som ble med i utvidelsen, sluttet seg til EU av økonomiske grunner, men de tar sine politiske beslutninger sammen med amerikanerne.»¹

Om det finnes noe alle medlemmene i G2, G8 og G20 er enige om, er det viljen til å holde på avstand den mest tallrike gruppen som også er den eneste med internasjonal legitimitet, nemlig G192, det vil si FNs 192 medlemsland. En talende demonstrasjon på denne viljen er den nylige saboteringen av president for FNs generalforsamling Miguel d’Escotos initiativ til å arrangere en FN-konferanse om den globale finans- og økonomikrisen og dens innvirkning på utviklingsområdet i New York i juni 2009. Altså et møte med et sentralt tema, som i tillegg hadde blitt forberedt med en rapport utarbeidet av en kommisjon ledet av Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz. Dette skulle vel friste stats- og regjeringslederne, i første rekke de fra G20, til å delta …

Men på tross av at konferanse ble utsatt i tre måneder for å sikre at disse lederne ville være til stede, fant ingen av dem tid til å delta – heller ikke Nicolas Sarkozy, som noen uker tidligere hadde krysset Atlanteren for å overvære en konsert med ektefellen Carla Bruni. Hovedstrømsmediene deltok tyde-ligvis også i denne «stillhetens konspirasjon». Det var som om konferansen ikke fant sted.

STIGLITZ-RAPPORTEN er en av grunnene til denne boikotten. Selv om den holder seg trygt innenfor grensene til en moderat økonomisk liberalisme, gjorde forfatterne en feil: De trakk fram «de økende inntektsforskjellene i de fleste land» som en av hovedårsakene til krisen. Dermed brøt de tabuet om eksplosjonen i sosial ulikhet – særlig i krisens episenter, USA – og de veldokumenterte virkningene av denne.²

Problemet kan oppsummeres på følgende vis: Stagnasjon eller nedgang i arbeidsinntekt («lønnsdeflasjonen») i kombinasjon med den politiske nødvendigheten av å opprettholde vekst for enhver pris, gjorde at man i stort omfang tydde til forgjeldelse av husholdningene, spesielt med boligkjøp. Gjennom «innpakkingen» av boliglån (subprime) ble verdipapirer som finanssektoren i utgangspunktet kalte «giftige» spredd ut-over landets grenser.

Resten er velkjent: Boligboblen sprakk; de mest utsatte bankene gikk konkurs, og ble deretter reddet av skattebetalerne; hele den globale finanssektoren ble rammet, deretter gikk det utover realøkonomien – spesielt i land som hadde innført den amerikanske «modellen» (Spania, Irland, Storbritannia); resesjon; sterk vekst i arbeidsledighet; stimuleringspakker.

Selv om suprime-lånene kan holdes ansvarlig for ildspåsettelsen, og selv om bankfolkene og traderne har oppførte seg – og fortsetter å gjøre det – som pyromane, må man gå opp på et høyere nivå for å forstå de dypereliggende grunnene til at det brant så godt. Det dreier seg ikke bare om individuell atferd, hvor enn skandaløs den måtte være, men om et ideologisk, politisk og juridisk bakgrunn som har tillat og oppmuntret til slik atferd. Et bakgrunn bygd på nyliberalismens to søyler: frihandel og fri sirkulasjon av kapital.

Førstnevnte takket være utnytting (spesielt gjennom de multinasjonale selskapene) av forskjellene i sosiale normer, beskatning og miljølovgivning mellom land (også innad i EU) og verdensregioner, så vel som gjennom utflytting av produksjonsenheter fra i-land til land med lavt lønnsnivå, noe som skaper et konstant press på arbeidsinntektene. Sistnevnte har særlig skjedd via skatteparadis, som har vist seg å bidra til å spre krisen med katastrofale følger.

Verken G8 eller G20, og selv ikke Stiglitz-rapporten, krysser den røde linja og retter kritikk mot disse to ideologiske søylene. Snarere tvert imot: De framstiller disse som en del av løsningen på krisen! De går inn for nye avtaler om liberalisering i forbindelse med WTOs neste ministerkonferanse. Blant de mange skadelige konsekvensene av slike avtaler er økningen i handelsvolum og dermed større klimagassutslipp som følge av økt transport.³ På fullstendig schizofrent vis sier de samtidig at de håper at København-konferansen lykkes, en konferanse som har som mål å begrense de samme utslippene.

HER SER VI den inkoherente tenkningen til disse lederne som ikke evner å se helheten i sammenvevde problemer. I flere tiår har utopien om et marked som regulerer seg selv gjennom «fri og uhindret konkurranse» (Lisboa-traktaten) tjent som kompass for dem (under det oppmerksomme overoppsynet til den internasjonale finanssektoren og de store industrikonsernene), selv om de ved enkelte anledninger har tøyd reglene litt. De konstaterer at kapitalismen i sin aktuelle form har mistet momentet og kan komme til å ødelegge seg selv. Men i stedet for å forsøke å utarbeide en annen modell, som nødvendigvis må fokusere mer på likhet, solidaritet og ikke minst være mindre skadelig for biosfæren, gjør de alt de kan for å holde den flytende. Hvis vi antar, noe dristig, at de har viljen og evnen til å revurdere denne kapitalismen, kan vi være enige om at det ikke vil bli en lett oppgave, ettersom de har et gigantisk presset på seg for ikke å forandre noe som helst. Og i denne uavlatelige balletten av G-er, følger den ene dansen raskt den andre, men alltid rundt den samme nyliberale grøten.

Kun G192, FNs generalforsamling, kan gi ordet til en annen «modell», nemlig den til den eneste gruppen på regjeringsnivå som i dag bryter med dogmene til de andre G-ene: Alba (Den bolivarianske alliansen for Amerika). De ni medlemslandene har riktignok en beskjeden tyngde globalt, men Alba har allerede blitt en referanse, og selv sentrum for oppmerksomheten på det amerikanske kontinentet. For å unngå en spredning til de andre kontinentene, er det best å gi den minimalt med spalteplass.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Sitert i Le Monde, 17. juli 2009.

2 Se Jacques Sapir, «Finanskrisen og frihandelsmytene», norske Le Monde diplomatique, mars 2009.

3 I dette perspektivet er dagens volumnedgang i den internasjonale handelen utmerkede nyheter. En annen positiv konsekvens er at den kan føre til en revurdering av en eksportbasert vekstmodell (som man har i land som Tyskland, Kina, India og Japan) til fordel for et større fokus på internt forbruk, innføring av sosiale sikkerhetsnett der de ikke eksisterer, og kanskje også hjemflytting av industri.