Dø for Hamid Karzai?

Etter at Barack Obama presenterte kampene i Afghanistan som en «nødvendig krig», la general Stanley McChrystal, som Obama selv utnevnte til øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i landet, press på ham for å sende 40 000 ekstra soldater dit. Krigen har nå vart i åtte år.

I Indokina støttet USA en hel rekke korrupte regimer uten legitimitet, regimer som befolkningene så på som nikkedukker. Uten suksess. Verken det britiske imperiet eller Sovjetunionen klarte å erobre Afghanistan på tross av de enorme midlene de hadde til rådighet. I dag er de amerikanske styrkenes tap fortsatt relativt beskjedne (880 døde siden 2001, mot 1200 i måneden i Vietnam i 1968) og antikrigsbevegelsen er nærmest livløs. Men finnes det utsikt til en «seier» som kan veie opp for de vestlige armeene som har fortapt seg i de afghanske fjellene, for narkosmuglingen¹ og mistankene om at man kriger mot islam?

Frankrikes utenriksminister, Bernard Kouchner, håper «å vinne hjertene med en skuddsikker vest.»² Mens McChrystal på sin side sier: «Vårt mål er ikke å drepe mest mulig talibanere, men å beskytte sivilbefolkningen.»³ Bakenfor all kynismen ligger det en felles tanke under disse erklæringene: Ideen om at man i et område der det er umulig å skille opprørere fra sivile kan bygge opp samfunnet samtidig som man kriger. I Vietnam oppsummerte den amerikanske journalisten Andrew Kopkind med en drepende formulering denne typen «counter-insurrection», opprørsbekjempelse: «Godteri på morgenen, napalm på ettermiddagen.»

I mangel av håp om en vakker dag å beseire nasjonalistiske og religiøse krigere – som Washington verdsatte kamplysten til da de årelot Sovjetunionen – ønsker USA å svekke de allerede skjøre båndene mellom Taliban og Al-Qaida.⁴ Det var for å utslette sistnevnte at USA etter attentatene 11. september 2001 utplasserte soldater og droner i Sentral-Asia, ikke for å sørge for at afghanske pikebarn skulle få skolegang eller for å forsvare menneskerettighetene.

HVIS HAN AVVISER den militære opptrappingen som de nykonservative krever, må den nybakte Nobelprisvinneren snart forklare for det amerikanske folket at man sjeldent vinner et folks velvilje ved å bombe dem og okkupere landet deres med militærmakt; at Osama Bin Laden bare har en håndfull tilhengere igjen i Afghanistan; og ikke minst at et eventuelt kompromiss med en mindre fanatisk fraksjon av Taliban (se artikkel s. 6–7) ikke truer rikets sikkerhet i USA. Russland, Kina, India og Pakistan, som har mye å tjene på at dette episenteret for regional spenning roer seg, kan arbeide for en forhandlingsløsning. Å risikere livet for «demokrati» på fremmed jord er allerede en kolossal utfordring, men er det virkelig verdt å dø for Hamid Karzai? Og gå inn for dette samtidig som «ordføreren av Kabul» (som general McChrystal kaller ham), som sitter med makten som følge av valgfusk, har klart den bragden å få en del av det afghanske folket til å føle «nostalgi for sikkerhetens og lovlydigheten under Taliban-regimet».

Selv om nærmere 31 000 soldater fra Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og en rekke andre land kjemper mot opprørene samme med de amerikanske soldatene, virker det ikke som disse spørsmålene angår de europeiske statslederne. Mer enn noensinne blir Natos valg tatt i Washington. I Paris har Sarkozy nettopp kunngjort at han ikke vil «sende en eneste ekstra soldat» for å slåss mot Taliban. Men han la til: «Bør vi bli i Afghanistan? Jeg svarer ja. Og bli der for å vinne».⁵ Utsagnet var bortgjemt i et to sider langt intervju og ble ikke kommentert. Det var den mest sjenerøse måten å reagere på.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Afghanistan produserer 93 prosent av heroinen i verden. Se Ahmed Rashid, «The Afghanistan Impasse», The New York Review of Books, 8. oktober 2009.

2 Canal+, 18. oktober 2009.

3 Le Figaro, 29. september.

4 Se Syed Shahzad, «Al-Qaida på vikende front», norske Le Monde diplomatique, august 2007.

5 Le Figaro, 16. oktober.

(…)