Erin Brockovich’ lillebror

Steven Soderbergh er en uforutsigelig filmskaper. Etter Ocean’s Thirteen, blott til lyst, og dobbeltfilmen om Che Guevara, kommer nå The Informant!, en svart komedie om den etter hvert herostratisk berømte varsleren Mark Whitacre, spilt av Matt Damon. Ved nærmere ettersyn ser vi at stadig skiftende sjanger og tema er et kjennetegn ved Soderberghs karriere som filmskaper; det samme er stilistisk sprik og ujevn kvalitet.

Etter debuten med Sex, Lies and Videotape (1989) var det mange som trodde vi hadde med en kommende auteur å gjøre – engasjerende og stilsikker, yngste gullpalmevinner i historien. Snarere har Soderbergh utviklet seg til å bli en relativt uavhengig og uforutsigbar regissør.¹ Blant filmene som vil huskes er Kafka (1992), Erin Brockovich (2000) og Traffic (også 2000). Kafka er en underlig, men fascinerende kombinasjon av elementer fra Slottet og Prosessen med en halvfiksjonal historie om forsikringsagent Franz Kafkas personlige erfaringer med byråkratiets irrganger. Filmens fremste trumfkort – ved siden av Jeremy Irons – er en oppkvikkende blanding av spenning og humor, arkitektoniske valg og scenografi som i visse aspekter kan lede tankene henimot Orson Welles’ Prosessen; dernest scener med ekspresjonistisk lyssetting og overrumplende skift fra svart/hvitt til farger.

ETTER NOEN MÅTELIG interessante filmer på 90-tallet klarte Soderbergh igjen å heve seg ved århundreskiftet, med to sosialt engasjerte filmer på under et år, først Erin Brockovich, en sann historiefilm om en advokatsekretær som fører en modig kamp mot miljøsynderen Pacific Gas & Electric. Oscar til Julia Roberts. Deretter Traffic, med et sørgelig aktuelt tema, narkotikatrafikken fra Mexico til USA, korrupte meksikanere og kyniske nordamerikanske bakmenn. Fortalt fra tre forskjellige vinkler er Traffic en mer avansert og krevende filmfortelling enn Erin Brockovich og ble rost av et nærmest unisont kritikerkorps i USA.²

Så fulgte noen år med lunkne anmeldelser for Soderberghs kunstfilmer, mens remaken av Rat Pack-filmen Ocean’s Eleven ga et 9/11-nervøst publikum kjærkommen adspredelse og «popkorn for både øyne og ører».³ Solaris (2002) ble derimot møtt med en velfortjent gjesp fra science fiction-fans og andre feinschmeckere; en minutiøs gjentakelse av Tarkovskijs klassiker⁴ à la Gus Van Sants Psycho hadde faktisk vært mer interessant. Min største skuffelse med Soderbergh er likevel The Good German (2006). Den foregår i Berlin like etter slutten på andre verdenskrig. Idet Potsdam-konferansen skal starte, ankommer journalisten Geismer (George Clooney) den delte byen. Samtidig dukker et lik opp i den russiske sonen. Vi skjønner snart at dette liket på en eller annen måte er relatert til den prostituerte Lena Brandt (Geismers eks, spilt av Cate Blanchett) og hennes venn sersjant Tulley (Tobey Maguire). Høres det ikke spennende ut? Resultatet blir dessverre underlig livløst. Soderbergh synes å ha satset for mye på estetikken alene, i form av tomme stiløvelser og retroeffekter. Det er som om han har prøver å strekke seg opp mot Carol Reeds Den tredje mann uten helt å tro på prosjektet. Det har han heller ikke hatt noen grunn til. Selv ikke svart/hvitt-fotografiringen er det toppklasse over.

Så var det Che Guevara-filmene. Første del, Argentineren, har en langt på vei interessant veksling mellom oppbyggingen av den kubanske geriljaen på 1950-tallet og Ches FN-besøk i New York i 1964. Det meste av hovedhandlingen dreier seg om geriljaens hverdagsproblemer, fra Ches astma til småbøndenes vakling mellom angst og sympati. Vi kommer nært geriljasoldatene, de blir personer, ikke statister. Det går langsomt – så, plutselig, begynner de å nærme seg Havanna. Der sitter ikke Fredo Corleone lenger og lurer på hva de kaller «Banana Daiquiri» på Cuba. Andre del, Geriljalederen, foregår i Bolivia. Året er 1967, fortellingen er nå lineær. Che er autoritær, men rettferdig. Vi vet at timeglasset er i ferd med å renne ut, vi vet at den delvis importerte geriljaen er overvurdert, og de vet det selv. Plutselig ser vi den nådeløse sannheten fra det diktatoriske maskingeværs synsvinkel, man kan sjekke klokken og se at det er mindre enn en halvtime igjen. Usminket og troverdig.

Men noe vesentlig mangler: de sju–åtte årene mellom revolusjonen i 1959 og forsøket på revolusjonseksport i 1967. Hvor ble det av konfliktene i byggingen av sosialismen? Hva med fengslingen av opposisjonelle, tidligere kamerater som ønsket litt frihet oppi sosialismen? Disse spørsmålene er overhodet ikke til stede i Soderberghs film, selv om han i intervjuer (blant annet med Le Nouvel Observateur) bedyrer at han ikke er ukritisk til Che-myten. Neivel.⁵

Che-filmene åpner i enkelte øyeblikk for gjensynsglede: Julia Ormond som journalist i 1964, Franka Potente som geriljasoldat med forbindelse til president Barrientos. Steven Soderbergh har alltid vært en skuespillernes regissør. Det kryr av stjerner i mange av filmene hans – og flere av dem vender tilbake, som Benicio Del Toro, Julia Roberts – og Matt Damon, den eneste stjernen i The Informant! Hans tidligere Soderbergh-meritter begrenser seg til Ocean’s Eleven-serien, bortsett fra at han dukker opp i en liten birolle som reporter i Argentineren. La oss stoppe litt opp ved Damon. Hvis han er helten i Soderberghs nye film, så er det desidert som antihelt, og tenker vi etter, har han vært en blanding av helt og skurk i mange av sine mest bemerkede filmer. Finnes det en Damon-type, en som kjennetegner mange av hans filmkarakterer? Ja, et utseende som signaliserer All American Boy, sporty og samtidig reflektert; troskyldig på overflaten, med en mørk understrøm, nesten macbethsk: look like th’innocent flower/But be the serpent under’t.⁶

Tom Ripley er Damons mest splittede karakter, en begavet nobody som plutselig ser sin sjanse som lykkejeger. Den joviale Mr. Ripley viker plassen for en lystløgner, identitetstyv og morder. I The Bourne Identity er Damon i utgangspunktet en mann som bare vet at han er på jakt etter egen identitet. Hvorfor dette hukommelsestapet? Og hvordan kan det ha seg at han er spaltet i en alminnelig hyggelig fyr og en programmert drapsmaskin? Det trengs en hel trilogi til å besvare et slikt spørsmål, og en fjerde film er visst på trappene. Damons rollefigur i Scorseses The Departed er spesielt interessant ut fra en inversjon av good guy/bad guy-konseptet. I innledningen kommer en ung gutt i avhengighetsforhold til gangsterkongen Costello (Nicholson). Mange år senere møter vi to unge politiagenter. Men det skal vise seg at det er den presumptivt minst sympatiske (Di Caprio) som blir politiledelsens muldvarp hos mafiaen, mens «the good guy» (Damon) er Costellos muldvarp på politihuset. Spørsmålet om hvem som er muldvarp står også sentralt i The Informant!

FILMEN BASERER seg på en historie fra virkeligheten om en av USAs mest profilerte varslere, og er således en logisk oppfølger til Erin Brockovich. Til grunn for Scott Z. Burns’ manus ligger boken The Informant (a True Story) av journalisten Kurt Eichenwald. Det begynner i 1992. Mark Whitacre, biokjemiker med doktorgrad (Damon), jobber i landbruksgiganten ADM i Illinois og har i løpet av kort tid kommet opp i lederskiktet. Men så oppdager han at ADM er involvert i et ulovlig prissamarbeid på internasjonalt nivå. Prisfiksingen gjelder spesielt aminosyren lysin, et av de viktigste tilsetnings-stoffer i mat, for eksempel mais (så vet man det). Whitacre kontakter FBI, som tar saken meget alvorlig. FBI-agentene utstyrer ham med mikrofon og båndspiller. Whitacre er en ivrig og effektiv varsler, men viser også klossete og naive trekk. Han synes faktisk å tro at varslingen skal gi ham en enda høyere stilling i ADM. Whitacre reiser rundt i verden (Tokyo, Paris, Mexico City, Zürich⁷) og samler bevis på bånd. Men det aner oss at noe er galt. Noe med selvbildet, noe med dobbel bokføring. Etter hvert begynner FBI-agentene å lure på om de ikke har begått en stor tabbe ved å hyre Whitacre som muldvarp: Han klarer ikke å holde tett om operasjonen, han forandrer stadig vitnemål og forklaring, og ikke minst skal det vise seg at Whitacre selv har drevet med høyst lyssky affærer på jobben. Er han en patologisk løgner? Har han omskrevet og gjendiktet sin egen biografi?
Det skal vanskelig gjøres å lage en kjedelig film ut av slike forviklinger, og det har Soderbergh heller ikke gjort. Filmer fra business-miljø har riktignok en tendens til å tynges av kalkyler, tekniske termer, pengesnakk, taktikk og andre innforståttheter. For eksempel fant jeg Duplicity (2009) ganske så unthrilling, på tross av all ytre eleganse og fire toppskuespillere, og på tross av regissør Tony Gilroy, som for et par år siden ga oss en så flott film som Michael Clayton. Den handlet også om landbruksprodukter (og giftstoffer). Men det avgjørende er ikke om det tekniske objekt er aminosyrer, sprøytemidler, hårvekstprodukter eller MacGuffins – det som teller er om det kan skapes en dynamisk forbindelse mellom konflikten rundt et ytre eller underliggende objekt og relasjonene mellom skikkelsene. Deri består Michael Claytons styrke og Duplicitys svakhet.

I The Informant! er det Whit-acre-skikkelsens forhold til sin egen bokføring, sine egne piruetter og irrganger, som skaper fiksjonens bærekraftige dynamikk. Filmen viser seg å være mer av en svart komedie enn en thriller. Og veldig mye avhenger av Damon-skikkelsen Whitacre. Han overgår det meste av det man har møtt av upålitelige fortellere i fiksjonslitteratur og film. For ikke nok med at Whitacre stadig er i kameras fokus, han beretter også om sine krumspring, forbløffelser og dype tanker i voice over-kommentarer – et stykke ut i filmen snakker han også direkte til mikrofonen sin! Han fører seg selv bak lyset, men gjør det med en troskyldighet og klossete sjarm så man nesten sympatiserer med fyren. Damon har et bredt register å spille på. Det ligger mye komikk i hvordan han prøver å gjøre to ting samtidig (og betjene to motsatte tanker på samme tid). Og så er det alle de rare tingene han sier og tenker, filosoferinger rundt slipskjøp, sommerfugler og hvorfor han liker sine egne hender, quiz-nerdete assosiasjoner og agentnavnet han gir seg selv: 0014, dobbelt så smart som 007! Den barteprydede og småfeite Mark Whitacre er en av Damons beste karakterroller. Det eneste jeg vil avsløre fra filmens siste del er at han ender opp med en frisyre som får meg til å tenke på Che Guevara i forkledning på La Paz flyplass. Kan hende er det flere likhetstrekk mellom disse to tragiske skikkelsene.

SELV OM Damon/Whitacre er filmens absolutte sentrum, så har The Informant! et helt menasjeri av gode typer som balanserer hårfint mellom realisme og parodi. La meg bare trekke fram newzealandske Melanie Lynskey som den oppofrende fru Whitacre, og Scott Bakula som FBI-agent Shepard: Han ligner noe midt imellom en Rat Pack-advokat og en Star Trek-skikkelse – vel, ikke så rart, viser det seg, Bakula spilte en av hovedrollene i den nyeste Star Trek-serien, Enterprise, 2001–2005.

Men det er mer enn en Star Trek-likhet på gang her. Soderberghs valg av personifikasjoner synes å si: Velkommen til Suburbia, Illinois, velkommen til USA: Alle i denne merkelige historien er raringer. Skikkelsene kombinerer realisme og tegneserieaktig stilisering. Det er altså ikke bare Whitacre som er rar; grunnen til at han framstår som den rareste, er (a) at han er i fortellingens fokus og (b) fordi han reflekterer så skrudd over sin egen underlighet.

Filmens handling utspiller seg fra 1992 og oppover 90-tallet. 1992 er plutselig lenge siden (som i Almodóvars Brutte omfavnelser), det var det året Clinton ble valgt til president. Det er mulig at visse retrogrep i filmen er Soderberghs måte å markere avstand til vår tid, merk gulfargen i fortekstene. For øvrig er det ikke for de visuelle grep jeg vil anbefale filmen, men fordi den klarer å balansere det komiske og tragiske i denne historien, som er så vill at den er nødt til å være basert på virkelige hendelser. Det er godt å vite at den virkelige Mark Whitacre, med tilnavnet «den forskrudde lillebroren til Erin Brockovich», i dag har en jobb der han får brukt sin fantasi.

Soderbergh er som sagt uforutsigbar. Ved å velge en historie med Mark Whitacre som protagonist, spiller han et høyt spill med tilskuernes identifikasjon. Erin Brockovich representerte rettferdighet og mot, hos Whitacre glir sannhet og løgn over i hverandre, som i et M...bius’ bånd. Han vil være en kafkask helt, men den vanskeligste labyrinten har han selv skapt. Likevel viser filmen at selv en person som har malt seg inn i et hjørne og ført seg selv og sine nærmeste bak lyset, kan representere viktige aspekter av sannhet. Soderbergh skal ha ros for at han peker på personlige irrganger som motvirker sannheten. At han har valgt en ironisk form som vekselvis er diskret og burlesk, tenderer tidvis til å suspendere refleksjonen, men han tar seg ettertenksomt inn igjen.

Så får vi se – i 2011 antakelig – hva Soderbergh vil med en ny Cleopatra-film. Nese for det uventede har han i alle fall.

© norske LMD. The Informant!, USA, 2009.
Premiere 30. oktober

Fotnoter:
1 En regissør med tilnærmet full kontroll over filmene sine, siden han også er sjefsfotograf og klipper, i begge funksjoner ofte under pseudonym. Han fikk også siste ord når det gjaldt den kontroversielle Traffic. Soderbergh har også produsert en lang rekke filmer, blant annet for og sammen med George Clooney–de viktigste er Syriana (regissert av Stephen Gaghan, som skrev manuset til Traffic) og Good Night, and Good Luck (begge 2005).

2 Unntaket var, som ofte ellers, Chicago Readers filmkritiker Jonathan Rosenbaum: «Jeg anser ikke denne såvidt-bedre-enn-gjennomsnittlige narkothrilleren med en såvidt-bedre-enn-gjennomsnittlig regi signert Steven Soderbergh, for å være annet enn rutinemessig sandpåstrøing av sjangerreflekser.»

3 Jonathan Rosenbaum, Chicago Reader.

4 Tarkovskijs film er fra 1971. Stanisaw Lems roman ble utgitt i 1961.

5 Se for øvrig Stian Bromark, «Et blodig ikon», Dagbladet 19. mai 2009.

6 Lady Macbeth til Macbeth i stykket med samme navn, akt 1, scene 5, 65–66.

7 Der har Matt Damon vært før, i The Bourne Identity, bortsett fra at det var Praha og at trikkene var malt for anledningen.