For en europeer gir ordet «industriområde» assosiasjoner til nedlagte gruver og grå, forurensede byer i Nord-Europa. Eller en mer moderne forestilling om kinesiske megapoler dekket av smog, flukt fra landsbygda eller elver som flommer over av kjemisk avfall. Det er derfor litt av et sjokk å komme til Gladstone, en idyllisk småby med rundt 50 000 innbyggere i delstaten Queensland som bader i stekende solskinn. En havn og en kyststripe avbrutt av gigantiske industrianlegg.
Et raskt overblikk: I midten ligger byen og havna, mot nord hauger av kull som er hentet ut av jordas indre, og i sør skimtes kornsiloene og sementfabrikken. Lenger nord ser vi de tre kolossale pipene fra kraftverket – som hvert år spyr ut fire millioner tonn CO2. Bak kraftverket, tjue minutter kjøring fra byen, ligger Yarwun-området som blant annet omfatter Orica-anlegget (produksjon av ammoniumnitrat og natriumcyanid) og et nytt raffineri for aluminiumoksid. Ti minutter lenger sør, ved havet, ligger det enorme raffineriet Queensland Alumina Limited (QAL). Lenger ute, på øya Boyne, ligger smelteverket Boyne Smelters Limited, som står for tjue prosent av aluminiumsproduksjonen i Australia. Gladstone har spilt en viktig rolle i Australias økonomiske boom, som har vært basert på gruveindustri. Hvordan vil dette området påvirkes av den globale nedgangen i råvareetterspørselen? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal