Hegel på Haiti

Hegel delte fullstendig Kants entusiasme i sin beskrivelse av den franske revolusjonens betydning: «Dette var følgelig en storslått mental morgen. All tenkning ble delt i denne epokens jubel. Luftige følelser beveget menneskenes sinn på den tiden. En åndelig entusiasme begeistret seg gjennom verden, som om forsoningen mellom det guddommelige og det jordiske først nå var blitt fullbyrdet.» Men han la til noe avgjørende, i det minste implisitt. Som Susan Buck-Morss viser i «Hegel and Haiti», var det suksessfulle slaveopprøret på Haiti det tause – og derfor mer virkningsfulle – referansepunktet for Hegels herre/knekt(trell)-dialektikk som han først utviklet i Jena-manuskriptene og siden i Åndens fenomenologi. Slaveopprøret var den fraværende Årsaken. Buck-Morss enkle utsagn «det er hevet over enhver tvil at Hegel og Haiti hører sammen» fanger presist det eksplosive resultatet av en kortslutning mellom to heterogene termer. «Hegel og Haiti» – dette er, muligens, også den mest konsise formelen for kommunisme. Hvorfor?

Som Louis Sala-Molins uttrykte med bitter brutalitet: «Europeiske opplysningstenkere raste mot slaveriet bortsett fra der det virkelig eksisterte». Selv om de klaget over folk som (metaforisk sett) var «slaver» av tyranniske kongemakter, ignorerte de det bokstavelige slaveriet som utbredte seg med eksplosiv fart i koloniene, og unnskyldte dette med kulturalistisk-rasistiske argumenter. Da de svarte slavene på Haiti, som et ekko av den franske revolusjonen, gjorde opprør på vegne av samme frihet-likhet-brorskap, var dette «ildprøven for de franske opplysningsidealene. Og enhver europeer som var del av den borgerlige leserkretsen visste det.» (…)