«Du ankommer nå et zapatistkontrollert territorium. Her befaler folket, og de styrende adlyder.» Det store metallskiltet ved inngangen til opprørsområdene er fortsatt godt synlig, selv om det begynner å bli slitt og rustent. I Oventic i Chiapas har «den faktiske autonomien» holdt stand i 15 år. Og det med enda større besluttsomhet etter at zapatistene på begynnelsen av det 21. århundret gradvis la om til et mer lokalt strategisk fokus etter de bitre erfaringene med marsjen mot Mexico by i 2001. Selv om de hadde støtte fra over en million sympatisører som møtte opp i sentrum av byen, nådde de ikke målet med marsjen, nemlig å få innfridd løftene om en grunnlovsreform som ble gitt i San Andrés-avtalen, inngått mellom zapatistene og regjeringen 16. februar 1996.
Etter 2001 fulgte en periode med tilbaketrekning, noe «zapatisører» i Mexico, Amerika og Europa i første omgang hadde problemer med å forstå. Etter hvert ble tilbaketrekningen tolket som at bevegelsen en gang for alle ga opp å kjempe for endring gjennom politiske institusjoner. Men forsøket på å skape «en annen verden» akkurat der hvor diskriminering og marginalisering fikk tusenvis av maya-bønder til å gjøre væpnet opprør 1. januar 1994, er faktisk helt avgjørende for denne særegne opprørsbevegelsen i dag. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
