«La oss være modige og tro på framtiden. La oss være modige, med et hjerte som er fritt og fylt av fred.» Yukio Hatoyama uttalte ikke disse ordene under innsettingstalen 16. september 2009, eller dagen etter den historiske valgseieren til Det demokratiske parti (DPJ) over det hegemoniske Det liberaldemokratiske parti (LDP) 30. august. De er hentet fra en sang han spilte inn i 1988 i et forsøk på å skape seg et navn i japansk politikk.
På den tida var LDP fremdeles fullstendig dominerende. Japanerne levde i overflod, japanske firmaer gjorde seg klare til å «kjøpe verden»1 og landet var stolt over at Vesten forsøkte å kopiere «den japanske modellen». Befolkningen ga i det store og hele sin tilslutning til statens beslutninger. Disse beslutningene hadde brakt japansk økonomi opp på en andreplass i verden, og rikdommen ble fordelt forholdsvis rettferdig takket være bedrifter som tok sosialt ansvar. Men da spekulasjonsboblen sprakk på begynnelsen av 1990-tallet, fulgt av grunnleggende geopolitiske endringer, ble Japan kastet ut i en krise japanerne ikke hadde sett maken til.
Det liberaldemokratiske parti prøvde å løse problemene, men lyktes ikke. Mens arbeidsløshet, usikkerhet og fattigdom ble dagligdagse begreper i japanske aviser, satset den liberaldemokratiske regjeringen på globaliseringen. Etter press fra USA deregulererte den den japanske økonomien ytterligere, uten at dette ble kompensert med adekvate sosiale tiltak. Skjebnen til de tusener av lønnstakere som mistet jobben, sjokkerte befolkningen dypt. Synet av de mange hundre arbeidsløse som i desember 2008 i flere dager bodde i telt i en park i Tokyo, fikk japanerne til å innse nødvendigheten av forandring og av å se på måten samfunnet fungerte på, med nye øyne.
Lederne for Det demokratiske parti så dette behovet. De satte sammen et program som la stor vekt på omfordeling av rikdom, de lovet hjelp til familiene, støtte til landbruket, og ikke minst gratis videregående skole for alle. Liberaldemokratene på sin side hevdet at reformene måtte fortsette, og at de kom til å bære frukter. I midten av august ble det meldt at veksten hadde tatt seg opp, med en økning i BNP på 3,7 prosent på årsbasis i andre kvartal – etter en kraftig nedgang i fjerde kvartal 2008 (- 13,1 prosent) og i første kvartal 2009 (- 11,7 prosent). Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å snu folkemeningen.
Offentliggjøringen av arbeidsløshetstallene i juli 2009, like før valget, forsterket utvilsomt velgernes ønske om forandring. Med 5,7 prosent lå ledigheten nå på det høyeste nivå siden 1953. Det er først og fremst de unge mellom 15 og 24 år som rammes, av dem er 9,9 prosent offisielt uten arbeid. Amamiya Karin er talskvinne for disse unge menneskene som lever i usikkerhet. Hun sier at «trangen til å kaste LDP nådde slike høyder at det bare måtte gjøres».2
VED Å STEMME massivt på Det demokratiske parti ga japanerne uttrykk for et ønsk om fordeling og sosial rettferdighet. Stemmene gikk til et stort antall unge kandidater og kandidater som var praktisk talt ukjente på den politiske scenen. Slik viste velgerne også at de ønsket nytt blod inn en aldrende politisk klasse som var ute av stand til å begripe de strukturelle endringene i samfunnet. 14 av 18 medlemmer i Hatoyamas regjering er statsråd for første gang, det gjelder også statsministeren. Velgerne håper at regimeskiftet – det første som fortjener en slik betegnelse siden 1955 – vil gjøre det mulig å få landet til å fungere på nye måter, og erstatte en politikk bestemt av byråkratiet med en politikk som er forankret i folkets ønsker.
I valgprogrammet sitt gjorde demokratene dette til en hovedsak. De var helt på det rene med kløften mellom befolkningen og administrasjonen. Opprettelsen av Byrået for nasjonal strategi som er direkte underlagt statsministeren og Rådet for administrative reformer, har til hensikt å gjenopprette folkets tillit til byråkratene. Et tilleggsmål er å gi politikerne redskap til å utarbeide statsbudsjettet, og dermed ha kontroll med prioriteringene. Tidligere var det finansministerens embetsverk som sørget for dette. Ved å gi ansvaret for Byrået for nasjonal strategi til Naoto Kan, som også blir visestatsminister, sender Hatoyama et sterkt signal til byråkratene. Som tidligere helseminister ble Kan berømt i 1996, da han fikk administrasjonen til å innrømme sitt ansvar i en japansk skandale med forurenset sykehusblod. Han er en mann med sterke overbevisninger, og inkarnerer viljen til å bryte med antikverte metoder.
Katsuya Okada er den nye utenriksministeren. Hans fremste oppgave blir å kutte navlestrengen som binder Japan til USA. Det skal skje gjennom styrking av båndene til de asiatiske naboene. En delikat sak når man vet at det fortsatt befinner seg 85 amerikanske baser på japansk territorium (40 000 soldater), og at landet helt siden slutten på andre verdenskrig praktisk talt alltid har føyd seg etter beslutninger truffet på den andre siden av Stillehavet.
Hatoyamas erklæring om 25 prosent kutt i utslippene av klimagasser innen 2020 (i forhold til 1990-nivå) er i strid med amerikanernes lunkne holdning i spørsmålet. Det vil være en første test for regjeringen. Japan håper å kunne spille en sentral rolle under forhandlingene i København i desember. Det er miljøvernminister Sakihito Ozawa som får ansvaret for dette. Et klokt valg, for denne tidligere bankmannen sto fra 2004 til 2006 i spissen for Kommisjonen for miljøspørsmål i det japanske underhuset.
Vil dette være nok til å få smilet tilbake hos japanerne? Det er ikke så sikkert. I et debattinnlegg i New York Times understreket skribenten Murakami Ryu den manglende entusiasmen som preget landsmennene hans da valgresultatet fra 30. august ble kjent. «De forsto at ingen regjering var i stand til å løse alle problemene deres,» skrev han. «Det er bra, det viser at Japan endelig er blitt voksen.»3 Dette synspunktet deles av Amamiya. Den unge kvinnen forklarer at DPJ ved makten ikke blir ansett som noe mirakelmiddel blant dem som lever i usikkerhet og har det vanskelig.
IFØLGE NASJONAL statistikk4 har andelen av husholdninger med en årsinntekt under 3 millioner yen (190 000 kroner) gått fra 9,3 prosent i 1997 til 12,3 prosent i 2006. På samme tid har barnefamilienes gjennomsnittsinntekt sunket fra 7,6 millioner yen (500 000 kroner) til 6,9 millioner yen (440 000 kroner). For å motvirke denne tilbakegangen har Det demokratiske parti blant annet lovt et månedlig bidrag til familiene på litt over 1600 kroner per barn til slutten av ungdomsskolealder, i tillegg til gratis videregående skole.
Selv om alle mener at regjeringens økonomiske handlingsrom vil være nokså begrenset i lengre tid framover, synes velgerne å ha reagert positivt på demokratenes uttalte vilje til å gjenreise et mer rettferdig samfunn. Utnevningen av Hirohisa Fujii til finansminister – han ledet dette departementet også i 1993–1994 – har til hensikt å «berolige markedet», som frykter at de offentlige utgiftene skal ta helt av.
Men den skal også roe japanere flest, som setter pris på at deres skjebne blir lagt i erfarne hender. Shizuka Kamei, statssekretær i finans- og postdepartementet, som forlot Det liberale parti da det gikk inn for privatisering av posttjenestene, erklærte på sin side under en pressekonferanse: «Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å gjenskape Japan, som er blitt ødelagt av frihandelsøkonomien.»5
Det skal likevel mer til for å gjenskape tillit og fjerne uvisshet. Det demokratiske parti har særlig lovt å oppheve loven om midlertidig arbeid. I 2008 var over 34,1 prosent av arbeidstakerne midlertidig ansatt – ansatt for et bestemt tidsrom, midlertidig arbeid eller deltidsarbeid.6 Generalsekretær i fagforeningen for midlertidig ansatte (haken yunion), Shuichiro Sekine, har imidlertid offentliggjort en spørreundersøkelse blant flere av Det demokratiske partis kandidater i Kansai (Osaka-regionen), som viser at en del av dem tar klart avstand fra å fjerne loven.7
Det avslører i hvilken grad dette følsomme spørsmålet krever et eksepsjonelt politisk mot fra den nye regjeringen. Den håper å kunne gjennomføre dette «uten å skremme bedriftene», som truer med å flytte ut av landet dersom fleksibiliteten i ansettelsesforholdene forsvinner og minimumslønnen heves til et, ifølge dem, utålelig nivå.
FOR Å REALISERE ambisjonene sine, må statsministeren sette sin lit til at oppgangen som ble registrert i andre kvartal 2009, holder seg. Det avhenger av veksten i Kina (som kom raskt i gang igjen, takket være massiv innsprøyting av offentlige midler) og den reelle situasjonen i den vestlige økonomien. Japan er svært avhengig av utenlandske markeder. Den innenlandske etterspørselen er fortsatt svak. Bare økt sysselsetting og forbedret kjøpekraft kan få fart på forbruket igjen og sikre en mer stabil økonomi.
Stilt overfor disse utfordringene og befolkningens forventninger bør statsministeren huske ordene fra sin egen sang: «La oss være modige og tro på framtida.» Selvsuggesjon har av og til noe for seg.
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 Pierre-Antoine Donnet, Le Japon achète le monde (Japan kjøper verden), Le Seuil, Paris, 1991.
2 Shukan Kinyobi, Tokyo, 4. september 2009.
3 New York Times, 7. september 2009.
4 Shukan Kinyobi, Tokyo, 28. august 2009.
5 Agence France-Presse, Tokyo, 16. september 2009.
6 Nihon Keizai Shimbun, Tokyo, 13. juli 2009.
7 Hiseiki Rodo Tsushin, Tokyo, 25. august 2009.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
