Mangler Europa en strategi?

«Vi skal gjøre dere den verste tjenesten, vi skal frata dere fienden!» sa den sovjetiske diplomaten Alexandr Arbatov etter Berlin-murens fall i 1989. «Den sovjetiske fienden hadde alle egenskapene til en ’god’ fiende: solid, vedvarende, koherent. Militært lignet den på oss med sin rene «clausewitzske» modell. Urovekkende, ja, men kjent og forutsigbar.»¹ Da denne fienden forsvant, falt de vestlige demokratienes strategieksperter (eller strategikere) i dyp villrede. I en periode bønnfalt de om at man «ikke måtte senke garden» eller «høste fredens frukter for fort», men det var ikke ektefølt lenger. Det gikk tjue år før Russland på ny ble definert som en «alvorlig trussel».

Men fra dette øyeblikk av betyr det ikke lenger noe at italiensk organisert kriminalitet dreper langt flere enn det russiske motstykket, det er sistnevnte som bekymrer. I samme skala er fortiden til Vladimir Putin, som var en beskjeden oberstløytnant i KGB, langt mer interessant enn George H. W. Bushs fortid som CIA-direktør (1976–1977).

I denne konstruksjonen av et fiendebilde spiller instansene for strategisk refleksjon en sentral rolle. Det er et av disse instansenes tre eksistensgrunnlag, som er å identifisere den truende «Andre», berettige forsvarssystem gjennom å lage et hierarki av farer og legitimere maktbruk. Allerede i 1971 brukte forfatteren Paul Dickson termen «militær-intellektuelt kompleks»² for å beskrive det enorme maskineriet den kalde krigen etterlot seg. I USA finnes det mellom 500 og 1500 tenketanker. Den mest berømte, RAND Corporation, har nærmere 1500 ansatte, 5 kontorer i hjemlandet og 4 i utlandet, og et budsjett på 130 millioner dollar.³

Det finnes ikke noe lignende i de andre demokratiene. Det franske forsvarsdepartementets Délégation aux affaires stratégiques (DAS) har knapt hundre ansatte og et analysebudsjett på fire millioner euro. Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) i Sverige har et femtitalls forskere. International Institute for Strategic Studies (IISS) i Storbritannia har et førtitalls ansatte og et budsjett på 9,2 millioner euro. De vestlige strategidebattene blir dermed hovedsakelig satt i amerikanske strategikretser, for deretter å bli plukket opp av de andre.

ETTER FRIGJØRINGEN av Kuwait trodde man at «trussel fra sør» skulle erstatte «trusselen fra øst», en enkel geografisk orientering som innebar at man kunne bevare det strategiske rammeverket og de samme metodene. Men det altfor heterogene «sør» passet dårlig til denne generalisering, helt fram til tesen om «sivilisasjonenes sammenstøt» som den amerikanske statsviteren Samuel Huntington festet på papir.⁴

Man bekymret seg også for «gråsoner» og «mislykkede stater» (failed states). The Grand Chessboard,⁵ skrevet av Jimmy Cartes tidligere rådgiver Zbigniew Brzezinski, ble de amerikanske ledernes bønnebok med sin unilaterale visjon. Fienden var ikke viktig lenger, det som gjaldt var å opprettholde hegemoniet: «Fordi USAs historisk enestående makt vil minke, er prioriteten å styre de nye globale maktene slik at de ikke truer det amerikanske herredømmet.»⁶

De nykonservatives gjenerobring av disse instansene for strategisk refleksjon, markerer en avgjørende etappe. I 1997 opprettet disse Project for a New American Century (PNAC), som ble definert som en utdanningsorganisasjon med det grunnleggende prinsipp for det 21. århundret at «amerikansk lederskap er bra både for USA og for verden.» Rapporten «Rebuilding America’s Defenses» som PNAC-medlemmene skrev før 11. september 2001, setter som prinsipp at det er legitimt å gå til forkjøpskrig og at det er akseptabelt å bruke miniatombomber.

I demokratiene har strategikerne holdt seg innenfor en viss transparens og en offentlig, offisiell eller kvasi-offisiell diskurs, som den franske Livre Blanc sur la défense (Hvitebok om forsvaret) i 1994 og 2008, britiske Strategic Defence Review (SDR) i 1998 og SDR New Chapter i 2002, Towards a Grand Strategy for an Uncertain World, Renewing Transatlantic Partnership i USA i 2007. Alle disse dokumentene forklarer at det ikke lenge finnes store fiender, men at forsvarsinnsatsen må opprettholdes. De støtter seg til en strategisk semantikk og en rekke forskjellige legitimeringer: fienden, truslene og utslettelsen av planeten har blitt erstattet av «utfordringer», «usikkerheter», «kriser», «farer», «endringer» og «interesser».

I mangel av fiender har den amerikanske strategirefleksjonen i stor grad overgitt seg til en «teknologisk fetisjisme»: «Revolusjonen i militære anliggender» som Andy Marshalls Office of Net Assessment lanserte, la vekt på «presisjonsvåpen» og forsøkte å gjøre krig akseptabel gjennom å gi inntrykk av å begrense de utilsiktede skadene og dødstallene. Deretter kom «kyberkrigen» (som år 2000-problemet var den offentlige versjonen av), antimissilforsvar, C2I, så C3I, så C4I og nå C5I,⁷ transparens på slagmarken, integrasjon i et «system for systemene».

Denne tendensen har sammenfalt med en forkjærlighet for teknisk etterretning, på bekostning av menneskelig etterretning. Begrensningene til denne typen etterretning vises tydelig i attentatene 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak. Alle disse avanserte teknologiene skulle overvinne en motstander som gikk med på å kjempe på tradisjonelt vis. Det fantes bare én: Saddam Hussein i første del av Irak-krigen (20. mars–1. mai 2003). Etterpå nektet de krigførende å gå til frontalkrig.

Angrepene mot World Trade Center og Pentagon globaliserte frykten. President George W. Bush erklærte dermed krig mot ideer! En global krig mot «terrorisme» og «spredning». Han utpekte fiendene på arbitrært vis: Iran, Irak og Nord-Korea (som ikke hadde noe som helst med 11. september å gjøre). Og glemte beleilig sine «atomspredende» allierte (Israel, Pakistan og India) og enkelte regjeringer med nære forbindelser til terrorismen (Saudi-Arabia, Pakistan). Men å påpeke faren er ikke tilstrekkelig, den må også gjøres truende. Strategikerne resirkulerte tre klassiske metoder: overdrive den umiddelbare trusselen, framheve motstanderens irrasjonalitet og hans villskap.

I tillegg kom fokuset på hemmelighold og konspirasjon («hemmelig krig», «hemmelige arkiver»), demonisering («spøkelse», «zombie», «fanatikere», «den usynlige fienden»), en del av vokabularet fra den kalde krigen ble resirkulert («islamsk internasjonale», «tredje totalitarisme», «ondskapens akse»). Likevel var det ett år etter 11. september lite snakk om terrorisme og enda mindre om islamisme. Bruce Hoffman, terrorekspert hos RAND klaget til og med over reduksjon i forskningsmidlene.

Strategien om å gå fra en sterke til en «sprø» fiende som François de Rose⁸ har uttrykt, tillot terrorisering rundt spredning av atomvåpen. Enkelte land som ønsket å skaffe seg atomvåpen ble beskrevet som «sinnsforvirrede» (Iran, Nord-Korea) – i motsetning til «vennene» (Israel, Pakistan) – og fungerte som stråmenn for truslene. Det vil si som syndebukker, slik tilfellet var med Irak da falske britiske og amerikanske etterretningsrapporter som kunngjorde eksistensen av programmer for masseødeleggelsesvåpen, ble brukt som unnskyldning for å gå til angrep på landet.

Hvem var det som hierarkiserte krisene, etter at planeten på et tiår hadde gått fra en global stabilitet med to supermakter til svært begrensede regionale kriser (Jugoslavia, Somalia, Øst-Timor, Haiti)? Hvem bestemte at Somalia var en krise i 1993? Hvem oppdaget at Saddam Hussein plutselig var en umiddelbar trussel? Å sette dagsordenen, er å sette betingelsene for debatten.

EU HAR I STOR grad fulgt USA, i -stedet for å skape en egen strat-egisk identitet. Europakommisjonen har blitt en viktig aktør i verdens kriser, men er ikke en stat og har verken et politivesen eller et eget etterretningsorgan. Kommisjonen har heller ikke et utenriksdepartement som kan gi den egen informasjon. For å analysere den internasjonale situasjonen er kommisjonen dermed fullstendig avhengig av åpen ekspertise utenfra. Hva har den så til rådighet?
Det europeiske instituttet for sikkerhetsstudier (EUISS), som ble opprettet i 2002, har bare et titalls fulltidsforskere. Instituttets tilnærming er basert på en europeisk visjon, men i oppdraget instituttet gis, er det en sterk amerikansk orientering ettersom det ifølge stiftelsesdokumentet⁹ skal «samle akademikere, funksjonærer, eksperter og beslutningstakere fra medlemslandene, andre europeiske land, USA og Canada for å foreta en langsiktig analyse av forsvarsspørsmål […] og berike den transatlantiske dialogen innen alle sikkerhetsspørsmål mellom europeiske land, USA og Canada for å styrke relasjonene mellom disse to verdensdelene og utvide innfallsvinkelen til sikkerhetsspørsmål på begge sider av Atlanterhavet.»

Den europeiske militær-intellektuelle verden lider under NATOs virkelighetsforståelse. Den er ute av stand til å tenke globaliseringen som noe annet enn en projisering av sitt eget bilde, av et amerikansk sentrum og en mer eller mindre fjerntliggende periferi. Europa kan bare nyte godt av himmelens goder, som i Midtens rike, hvis det holder seg i nærheten av sentrum.

I virkeligheten burde den europeiske, langsiktige strategiske tenkningen konsentrere seg om fire sentral spørsmål:

Vil USA, som har forårsaket den finansielle, strategiske og sivilisasjonsmessige krisen, i framtiden ha nok legitimitet til å sikre videre globalt lederskap? De som blindt støttet eksessene i Bush-perioden slutter nå opp om Obamas radikale fordømmelsen av disse, på samme måte som de ortodokse kommunistene en gang i tiden sluttet opp om Khrusjtsjov-rapportens radikale kritikk av stalinismen for å bevise at Moskva alltid hadde rett. Å fortsette å snakke om at demokrati skaper fred og at bare diktatorer er krigerske, virker en smule utilstrekkelig som garanti for internasjonal sikkerhet, med tanke på de afghanske, irakiske og pakistanske krisene.

KAN ET EU som har kjørt seg fast i sine institusjonelle problemer, bli en stormakt? Om ja, på hvilke betingelser? Å tenke utenrikspolitikk utelukkende slik de amerikanske strategene gjør, mens EU-institusjonene er bygd på konsensus og forhandling, viser den intellektuelle lammelsen.

EU bør være i stand til å evaluere kriser på egenhånd. Hvilke kriser kan true EU og med hvilke militære eller ikke-militære midler kan de løses? Bør EU ha egne strategiske konsepter som gir forrang til nøytralisering av trusler snarere enn utsletting? En rekke europeiske strategikere spør hva amerikanerne tenker om et problem, i stedet for hva Europa bør tenke om det. Dette er tilfellet med Kinas styrkeøkning og Russland. Det siste NATO-toppmøtet i juni 2009 ga ingen klar visjon om en europeisk strategi, selv om det er overlevelsesgarantien for planetens eneste integrerte militærorganisasjon, der EU ikke har militære maktmidler.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Général de la Maisonneuve, Agir, nr. 11–12, Paris, oktober 2002.

2 Paul Dickson, Think Tanks, New York, Atheneum, 1971, s. 133

3 Dataene er hentet fra Jean-Loup Samaans Contribution à une sociologie de l'expertise militaire: La RAND Corporation dans le champ américain des études stratégiques depuis 1989 (Bidrag til en sosiologi om militærekspertisen: RAND Corporation i det amerikanske feltet for forsvarsstudier etter 1989), manuskript, Université Paris 1, 2008. RANDs budsjett er likevel nesten miserabelt sammenlignet med Aerospace (6 milliarder dollar) eller MITRE (240 milliarder dollar), to organer som er begge er tilknyttet våpengrener eller forsvarsinstitusjoner.

4 Samuel P. Huntington, The clash of civilizations and the remaking of world order, Simon & Schuster, New York, 1996.

5 Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, Basic Books, New York, 1997.

6 Sitert i Olivier Zajec, Les secrets de la géopolitique, des clés pour comprendre (Geopolitikkens hemmeligheter, nøkler for å forstå), Tempora, Paris, 2009.

7 C5I, akronym for «Command, Control, Communications, Computers, Collaboration, and Intelligence».

8 François de Rose, «Pour une dissuasion du fort au faible», Relations internationales et stratégiques, nr. 12, IRIS, Paris, 1993, p. 101.

9 EU-Rådets felleshandling av den 20. juli 2001.

(…)