Manifest for miksefest

Du har lagt merke til det: Internettsamfunnets sampling og kopikultur fører til en irreversibel mentalitetsendring. Verdens produksjon av tekst, lyd og bilder har for lengst latt seg digitalisere, med den følge at folk nå mer og mer oppfatter mediene som språket selv, som ytringsfriheten mellom mennesker. Man kan ikke lenger fatte at noen skal ha betalt for at du hører på dem, kopierer bruddstykker eller gjentar andres ideer. Og rettighetshaverne har heller ikke skapt noe i et vakuum, så kom ikke her med patenter, copyrighter og eiendomsrett på noe fellesskapt! Kom ikke med grådige forretningsmessige aktører som klistrer seg fast for å suge noe ut av denne levende kapitalen. Slike fordyrende medpassasjerer oppfattes som død kapital.

Musikkmiljøet hjelper dessuten med selve markedsføringen, DJ’er og VJ’er er oppmerksomhetsgivende fortropper som spiller og sampler originallåter og hever enkelte artister opp som salgsvarer.
Men produsenter og salgsledd er nå som skadeskutte brølende bjørner, og reagerer med å saksøke i øst og vest. Vi andre vet at teknikken allerede har utviklet seg for langt, at internett har blitt allestedsnærværende og kodekulturen unngår kopisperrene. For blir de urimelig strenge med kopibeskyttelse og lovbøker, brenner gjerne fansen opp CD-en – som Metallica en gang måtte innse.
Nå kaster også filmskapere seg på samplebølgen. Den nye filmen RiP: A Remix Manifesto er selv en dokumentar om copyright og samplingkultur. Filmens regissør legger opptak ut på internett for at folk skal kunne være med på å lage filmen. Regissør eller organisator Brett Gaylor har utviklet nettstedet opensourcecinema.org, der folk kan bearbeide eksisterende klipp eller legge til andre. Filmen som stadig er i endring, vises på filmfestivaler og TV. Vi traff selv Gaylor nylig i Reykjavik på Nordisk Panorama der filmen ble vist og fulgt opp av et tredagers seminar.

A REMIX MANIFESTO starter i en barnhage der Mikke Mus er tegnet flott på veggen. Men ifølge Disney er dette en patentert figur, og de vil saksøke barnehagen. Ikke engang barn kopierer et patent ustraffet. Nå finnes det derimot «uskikkelige» voksne tegnere rundt omkring som varierer musens utseende, lager litt om på ham – de protesterer med sin Mouse Liberation Front, da de mener Mikke er allemannseie.
Ellers er filmens hovedperson Girl Talk, en biomedisinsk ingeniør fra Pittsburgh som nå har blitt mash-up artist. Han re-arrangerer popmusikkens DNA ved å sample sanger til det ugjenkjennelige. Folkets mann eller piratenes røde baron? I alle fall er filmsekvensen fra en nattlig miksefest med dansende unge mennesker rundt denne miksekongen lagt ut på opensourcecinema.org. Dette klippet ble faktisk plukket opp av en skolelærer som lot sin medie-klasse animere hele sekvensen. Tusenvis av computertegnede enkeltbilder ble så mikset inn i filmen av Gaylor, i skiftninger mellom virkelighet og animasjon. Ja, det er lenge siden a-ha lagde sin banebrytende musikkvideo.
Filmresultatet er ikke bare kunstnerisk kreativt, men vi møter der også stadig nye av folk: Som grunnleggeren av Creative Commons, Lawrence Lessig, eller popkulturkritikeren Cory Doctorow i diskusjon om betydningen av å nedlaste åndsverk. Vi møter Brasils kulturminister Gilberto Gil som støtter piratkopiering, fordi de fattige innbyggerne i favelaene ikke har råd til å kjøpe kulturprodukter til fullpris, og kulturen kan få dem vekk fra kriminelle narkomiljø.

A Remix Manifesto fortsetter med å vise alle de urimelige rettssakene, der folk i USA blir saksøkt for «ulovlig» nedlasting med opptil 25 000 dollar per låt eller fem år i fengsel – for kopiering av enkeltlåter til 9 dollar! Eksempelvis sitter nå alenemor Jammie Thomas ute på den amerikanske landsbygda med trekk i en lønn som allerede så vidt holdt dem i live. RIAA, bransjeorganisasjon for USAs musikkindustri, gjør seg umåtelig upopulær. A Remix Manifesto viser hauger av slike enkeltindivider med miserable fortellinger som følge av at inkvisitorene kom på døren. Filmens montasje av alle disse ansiktene er talende.

I dag er «åndsverk» gjerne opphavsbeskyttet livstid pluss 70 år etter rettighetshaverens død. Dette er helt urimelig, for hvilke investorer regner med så lang tilbakebetalingstid på en investering? Hvem kan egentlig regne med nevneverdig omsetning på et nytt medieprodukt etter en fem års tid? Nei, som det populære Piratpartiet i Sverige påpeker, opphavsretten burde ikke vare lenger enn det. Dette også for å gjøre tilgjengelig en felles kulturarv av gamle utgivelser som eierne ikke finner kommersielt lønnsomt å gi ut på nytt. Hvem har glede av opphavsrett på ting helt tilbake til 1900? Mye av dette legges likevel «ulovlig» ut på internett, så det er på tide at loven forstår virkeligheten – også med tanke på undervisning og allmenn opplysning.
Dessuten: Hvem kan i dag unngå å være kriminell i opphavsrettslige komplekse kontrollsamfunn som dette? Når man saksøker barn helt ned i tiårsalderen? Og hvem får erstatningspengene? Jo, de går i lomma på distributøren som føler seg «krenket». Artisten får intet. Dette er dessuten forretningsmessig advokatmat til de typene som mener seg berettiget til høye salærer.

FORELØPIG ER IKKE Gaylor saksøkt for filmen selv. Han laget også nettstedet homelessnation.org, en brobygger som hjelper folk å overkomme den digitale kunnskapskløften ved å få alle online. Gaylor var også en av Canadas første videobloggere.
På Nordisk Panorama fikk Gaylor og hans produsent presentert nye «open source» filmprosjekter på seminaret de holdt. La meg kort omtale fire:
Nordmannen Morten Daae som tidligere jobbet i reklamebransjen, går i filmprosjektet Brand Aid kritisk inn på merkevareprofilering hos hjelpeorganisasjoner. Via NGO-er søker han opp lokale stemmer i utsatte områder og formidler deres synspunkter på hjelpen. Daae var selv produsent for filmen Min datter terroristen (2007), hvor han under filmingen på Sri Lanka observerte enorme flyktningleire langs kysten, hva han kaller en skog av pralende logoer på sykehus, skoler, telt og barnehjem. Betyr det noe for de utsatte å «brandes» slik? Nå skal de i det minste komme til orde. Dessuten kan en slik «kollektiv» film anspore hjelpeorganisasjonene til noe selvkritikk.¹

Islendingene Óli Finnsson og Magnea Helgadóttir presenterte arbeidsprosjektet Crunch fra sitt finanskriseherjede hjemland: Mange små personlige krisefortellinger presser på. Målet er å gi nasjonen et historisk dokument om folks egen oppfatning av hva som inntraff i 2008. Prosjektet inkluderer et nettsted der fortellernes ansikter kan klikkes på.
Dansken Henrik Molke, regissøren bak Good Copy, Bad Copy (2005), presenterte med nye Good Shift Bad Shift,² et kollektivt filmarbeid om nettverkenes makt og effekt på oss alle. Her undersøkes nettsamfunnets påvirkning av atferd, identitet, nasjonalitet, politikk, kultur og … kjærlighet. For hvordan går det med følelsene, vår intimsfære og oppmerksomhetsevnen? Filmens gruppe av flere regissører lager hvert sitt bidrag godt hjulpet av et rådgivende eksternt styre. Også TV-stasjoner inviteres med på denne miksefesten.
Norske Vanja Ohna tar på sin side tak i norske soldater på treningsleir før utsending til Afghanistan. Mens disse frivillige rekruttene forbereder seg i 18 måneder, er de utstyrt med kamera for å filme sin egen videodagbok. De skal snart risikere livet, og må fylle ut sitt eget testamente. Dette kollektive filmprosjektet skal til slutt settes sammen med andre direkte opptak fra miljøet i Norge.

Men når vil det bli vanlig med videodagbøker direkte fra krigsområdene i Afghanistan, Palestina, Irak og Kongo? Er ikke det følgen av dagens medieutvikling? Nyhetskanalen Al-Jazeera var allerede forbilledlig med å legge ut gratis videoopptak av israelernes grufulle overgrep på befolkningen i Gaza i januar – da vestlige medier var sperret ute. Opptakene ble lagt ut med Creative Commons-lisenser, som tillater fri bruk av kreditert materiell – selv om disse nærmest ikke ble brukt av vestlige nyhetsmedier.

DEN GLOBALE UNDERSKOGEN blir stadig større, og deler, ja deler på kunnskapsutvikling og kulturproduksjon. Optimistisk nok for sampling- og piratkulturen, bør man vel nå innse at opphavsretten vil sakte drepes av utviklingen:
Eksempelvis er musikktjenesten Spotify reklamefinansiert. Brukerne trenger ikke betale noe for denne online musikkanalen der du selv kan velge musikk. Dette vil komme til å bli døden for iTunes. Og med et billig Spotify-abonnement kan du også beholde offline ditt enorme låtutvalg på maskin eller mobil. Spotify-gründeren skal visstnok ha overtalt de viktigste plateselskapene BMG, Sony, EMI, Virgin, Warner og Universal til å bli medeiere for ikke å falle akterut i utviklingen. Dessuten følger nå svenske Voodler.com på med det samme for film. Du kan altså velge å høre musikk eller se film med reklameinnslag, betale stykkpris eller billig abonnere for reklamefrihet.

Konkurranseøkonomien har lenge redusert marginene til nesten ingenting. Kopi- og samplingskulturen forsterker dette og reduserer profitten til ingenting. Dessverre så man ikke med finanskrisen hvor påkrevet det er globalt med en blandingsøkonomi for å ivareta opphavsmenn og -kvinners produksjon av kunnskap og kultur – Stat&Kapital reagerer fremdeles som nevnte bjørner med å støtte det gamle systemet for kopibeskyttelse av digitale produkter. Men inntekt for innovativ og kulturell aktivitet kan ikke hentes fra stykkpris i framtiden. Og det gjelder ikke bare for musikk og film, men også for samfunnets frie forskning, uavhengig frilans(u)lønnet kritikk og annen bokmessig kunnskapsbearbeiding.

Dessuten: I et verdensmarked av kultur og kunnskap blir nye idéer og produkter svært raskt oppdaget og «kopiert» – godt hjulpet av Google og smart programvare. Produkters tidligere forsprang – og investering – forsvinner der konkurrentene kommer raskt på banen. Med dagens utviklingshastighet kan man ikke en gang regne med å få betaling for brorparten av de distribuerte digitale sluttproduktene – om bits&bytes lenger har noen «slutt» i det hele tatt.

Jeg venter imens spent på når Stat&Næringsliv – for å ivareta en skapende kultur – innser at det må innføres samfunnslønn for å la deres gode entreprenører og kunstnere overleve.
©norske LMD.

truls@dokumentar.no.

RiP: A Remix Manifesto ble vist på Bergen
internasjonale filmfestival (BIFF) i oktober.
1 Se også filmen Enjoy Poverty (2007).
2 Se http://www.slideshare.net/henrikmoltke.dk/good-shift-bad-shift