Etter konkursen til investeringsbanken Lehman Brothers i september 2008, ble ideen om at dette var «den alvorligste krisen siden trettitallet» en klisjé. Allusjonen til 1929 vant fram i den politiske debatten. Med et klart mål. Å trekke fram denne krisen etter så mange år, en krise som svært få var i stand til å diskutere årsakene til, men som fortsatt hjemsøkte den kollektive hukommelsen, gjorde det mulig å stoppe debatten om krisens årsaker. Med denne henvisningen kunne man framstille politikken med å bruke offentlige penger til å redde bankene og å gi massive lån til storselskaper, og oppsigelsene i disse bedriftene, som «uunngåelige». Nok en gang gjaldt det å «tilpasse seg».
Og likevel: fra august 2007 til slutten av september 2008 minimaliserte økonomene som ble invitert til å uttale seg i mediene, alvoret i krakket eller de benektet muligheten for en relativt omfattende resesjon. Siden tilpasset de seg litt, men var som oftest påpasselige med å unngå å trekke fram 1929. Fra flommen av bøker om krisen som kom ut i første halvdel av 2009, viser det seg at man bekymrer seg mest for geopolitiske endringer: Posisjonen Kina har tatt og forventes å ta, USAs relative nedgang, Europas absolutte og forutsigbare nedgang. Foruten disse endringene vil verdensøkonomien, takket være noen utbedringer i finanssystemet, forsette på samme basis som før. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
