Bånd og røtter

Michael Hanekes gullpalmevinner Det hvite båndet er filmet i svart/hvitt. Begrunnelsen er at svart/hvitt-fotografier er en hovedkilde til kunnskap og minne om den aktuelle epoken.

Handlingen utspiller seg i året før første verdenskrig. Årstall blir ikke nevnt, men fortelleren, landsbyens skolelærer som aldrende mann, sier et sted at «vi visste ikke at dette var det siste fredsåret». Altså 1913–1914. Og på slutten av filmen bryter en urovekkende storpolitisk nyhet inn i serien av uhyggelige hendelser i den lille landsbyen: Erkehertug Franz Ferdinand er drept i et attentat i Sarajevo. Mottakeren av nyheten, landsbyens baron, innser nok at de lokale ugjerningene snart vil komme i andre rekke.

Stedet der handlingen utspiller seg heter Eichwald, men kalles bare «Das Dorf» – landsbyen. Vi befinner oss i det prøyssiske, protestantiske kjerneland. De fleste er gudfryktige og sognepresten er stedets mektigste mann, nest etter baronen. Landsbyen har et markert førmoderne preg: hester, ingen biler – selv baronessen ankommer i hestedrosje, og vi i ser knapt en telefon. Åkrene blir slått med ljå. Tiden går sakte. Det store flertall av innbyggerne jobber for baronen. I slåttonna importeres også fremmed (østeuropeisk) arbeidskraft, det hører vi av en samtale mellom landarbeidere under den store grødefesten. Festen blir imidlertid avbrutt av en uhyggelig oppdagelse: Noen har, av en eller annen grunn, ødelagt deler av baronens kålåker.

Filmens tittel, Das weisse Band, viser til et bånd, eller en sløyfe, som pastorens eldste barn må bære som en påminnelse om frelse og uskyld vs. syndig natur. Den tyske undertittelen, «Eine deutsche Kindergeschichte», forteller oss at barn står i sentrum for denne fortellingen, som har originalmanus av Haneke selv.

Filmen begynner med en slags fotnote fra fortellerstemmen: Jeg vet ikke om den historien som nå skal fortelles er helt og fullt sannferdig. Mange elementer har forblitt et mysterium, utallige spørsmål er ubesvarte. Men, tilføyer han, disse hendelsene i landsbyen kan kaste et lys over senere begivenheter i dette landet … En ambisiøs målsetting, hvis fortelleren skal tas på ordet.

DET HELE STARTER med at landsbylegen blir utsatt for en rideulykke. En nesten usynlig snor er spent mellom to trær like ved hjemmet hans, det fører til at han blir kastet av hesten og får et lengre sykehusopphold. Nabokona, fru Wagner, jordmor og guvernante med intim forbindelse til enkemann-legen, tar seg av de to barna hans. Andre ulykker skal skje: en fattigbondes kone blir drept under mistenkelige omstendigheter, barn blir bortført og det bryter ut brann på godsets låve … Er det én person eller flere som står bak alt dette?

Haneke holder tilskueren i suspens, i langt over to timer, og så suspenderer han svaret, i alle fall gir han oss ikke en klar løsning av krimgåten. I stedet får vi en nærgående miljøskildring av en tysk landsby for snart hundre år siden – både en rekke sammenvevde personstudier og et helhetsinntrykk av landsbyens kollektive ånd som gir oss flere gåter enn mange lange TV-serier klarer å gjøre.

Alt henger sammen i denne landsbyen, likevel kan vi dele opp handlingen i en rekke alternerende serier der episodene enten er forberedt av fortellerstemmen eller kommer in medias res: (a) legen, hans elskerinne og deres respektive barn; (b) prestegården; (c) baronens gods (herunder også godsbestyrerens familie og fattigbonden); og (d) den 31 år gamle læreren og hans frieri overfor 17 år unge Eva.

Legen kommer hjem fra sykehuset med armen i fatle etter femti minutters forløp. Noe av det første han sier til datteren Anni på 14, er hvor merkelig lik sin mor hun har blitt. Fortsettelse følger. Anni har man allerede fått sympati for gjennom farens ulykke, og når lillebroren spør henne ut om døden. Fru Wagner er oppofrende, men snart skal legen uttrykke sin utvetydige forakt for henne. Den handikappede sønnen hennes, Karli, blir bortført og funnet stygt forslått. Legen takler situasjonen profesjonelt, men har ikke et trøstens ord for sin tidligere elskerinne; han har brent alle broer med sine hatske ord.

I første scene fra prestegården må de seks barna be faren om unnskyldning og gå sultne til sengs. Hvorfor? Fordi moren har lett etter dem hele kvelden og vært bekymret for dem. De to eldste, Martin og Klara, skal straffes med piskeslag neste dag. Det er nå det hvite båndet blir introdusert for å minne barna om gapet mellom godt og ondt. Men ligger det noe mer til grunn for avstraffelsen? Er det noe usagt her? Har dette skjedd før?

Vi har allerede sett en barnegjeng, anført av Klara, stå og vente utenfor legens hus, som et slags stille kor. Så marsjerer de videre. Dette mønsteret skal gjenta seg, i den grad man må spørre seg om Klara har en farlig makt over barneflokken. Presten kan saktens minne om biskop Vergerus i Fanny og Alexander, i sin iver etter å skape gode (dvs. lydige) barn gjennom avstraffelse og disiplin: piskeslag bak lukket dør og Martin som får hendene bundet om natten. Presten er likevel ikke så hovmodig som Bergmans biskop, og det er yngstegutten som ser at han lider. Men blir ikke den lille gutten Gustav farens bevis på at prøyssisk-luthersk disiplin fører til godhet og omtanke? Han stiller i alle fall sterkere enn Klara og Martin.

Baronen¹ er som godseiere flest, en som sørger for at landarbeiderne jobber hardt og deretter avholder en sjenerøs fest. Og holder en tordentale i kirken om et samfunn i forfall. Baronessen er en musiserende² skjønnånd, nervøs, men viljesterk. Hun ønsker seg bort fra Das Dorf, som etter hennes mening er karakterisert av avindsyke, brutalitet og Stumpfsinn. Helst vil hun leve i Italia, i Goethes ånd.

Og når sønnen Sigi blir banket opp og frastjålet sin fløyte, tar hun affære. Bestyrerens sønn er skurken i dette tilfelle, og vi ser den godmodige mannen gå amok i sin avstraffelse. Hans datter Erna kommer i trøbbel på annet vis. Hun forteller at hun har drømt om den brutale bortførelsen av Karli, til læreren før det skjedde og til politiet etterpå. Etterforskerne tror i stedet at hun kjenner til planleggingen av udåden. I landarbeiderens familie starter det med sorg, fortsetter med skam og ender med fortvilelse. Den eldste sønnen, som gikk løs på utbytter-baronens åker, må formodes å bli kommunist (enn så lenge), hvis han overlever skyttergravene.

Læreren er keitete, men vennlig, spesielt overfor tjenestejenta Eva, som er blitt oppsagt etter Sigis forsvinning. Mindre lykke har han som amatørdetektiv, ikke minst når han tropper opp hos pastoren med mye magefølelse og ingen beviser. Men læreren er ikke den eneste som har hastverk med å presentere sin teori om roten til ondskapen. Det skal koste ham en sykkel og et stevnemøte, og gi ham en uløst gåte.

SOM FORTELLER ER læreren preget av forbehold. Stort sett har han bare en foregripende og sammenbindende funksjon, nærmest på linje med de øvrige artikulasjoner. Men Haneke benytter seg av fortellerstemmen til å antyde at denne fortellingen kunne bidra til å «kaste lys over senere begivenheter i vårt land». Med dette menes neppe noe annet enn nazismen. Denne og andre landsbyer ble utsatt for enorme forandringer etter 1918. Keiseren mistet sin makt, adelen fikk sin begrenset.

Men filmen åpner altså for å spørre om årsakene til oppkomsten av uhyret, nok en gang. Det hadde kanskje ikke bare med Versailles-fredens revansjisme, galopperende inflasjon, syndebukkmentalitet og kommunistfrykt å gjøre. Det måtte være noen røtter til ondet, noen bånd gjennom flere generasjoner – oppdragelse til mistenksomhet, autoritetstro, og forkrøplet seksualitet.

Utvilsomt rommer Das Dorf alle disse elementene. Men hvordan spissborgerlig moral og streng lutheranisme – eller disse ekle tildragelsene i landsbyen – skulle føre til eller kunne forklare at akkurat nazistene kom til makten, det virker ikke som en spissfindig teori om «fascismens mikropolitikk».

Interessant i denne forbindelse er det at denne fortellingen mangler en syndebukk, og ingen av dem vi vet kommer annetsteds fra – det være seg polske landarbeidere, læreren eller den milde Eva – blir eller kunne bli mistenkt for ugjerningene. Ingen syndebukker, bare en rekke ofre – særlig i tilfellet Karli går det en linje fra landsbyens ugjerninger til nazistenes jakt på alle som var annerledes. Videre er det naturlig å tenke at noen av landsbyens unge menn kom til å dø i skyttergravene, og alle barna ville vært voksne ved Hitlers maktovertakelse.

Det hvite bånd er også en krimfortelling som nekter å gi svar på de viktigste elementene i krimgåten. I romanen Grå sjeler har Philippe Claudel vist hvor problematisk det kunne være å få oppklart en bestialsk drapssak midt oppi det store slakteriet i 1917. Her viser Haneke hvordan krigsutbruddet medfører at førkrigsforbrytelser blir glemt, eller feid under teppet.

MICHAEL HANEKE har aldri lagd en film som har den fjerneste likhet med en feelgood-film. De østerrikske gjennombruddsfilmene Bennys Video (1992) og Funny Games (1997) belyser på hver sin måte sammenhengen mellom underholdningsmaskineri, vold og realitetstap i de senmoderne samfunn. Spissfindighet veksler med bombastiske og smakløse overslag. Av de franske filmene hans mener jeg at Pianolærerinnen (2001) er en smule overvurdert, med elementer av «psykoanalyse i store tresko», for å låne Robbe-Grillets karakteristikk av Hitchcocks Marnie. Code inconnu (2000), der ulike handlingslinjer konvergerer mot ett punkt, er mer jevnt intelligent, men Skjult (2005) er både skarpere poengtert og mer nærgående ubehagelig: Ekteparet Laurents tilværelse blir forgiftet av tilsendte videokassetter som etter hvert peker i retning av en bestemt, fortrengt fortidsrelasjon. Disse kryptiske, men aggressive meldingene og det hat og selvhat som ligger til grunn, har mye til felles med universet i Det hvite båndet. Og i begge filmenes tilfelle kan man lure på om tilværelsen ikke var temmelig forgiftet på forhånd: Auteuils og Binoches skikkelser synes ikke å ha elsket hverandre på en god stund, og den grunnleggende stemning i landsbyen var neppe særlig jovial før ulykkene begynte å inntreffe, heller. Det utpekes ingen absolutt skurk i filmen – kanskje med unntak av Das Dorf som organisme. Kanskje er dette svaret på at krimgåten blir suspendert – at det er stedets ånd som forgifter.

Likevel gir ikke Det hvite båndet et entydig depressivt inntrykk. Oppi all elendigheten kan man her finne mer nestekjærlighet enn i noen tidligere Haneke-filmer. Det er også den sobreste filmen han har lagd (og den som er mest beslektet med filmene til hans idol Robert Bresson), med utsøkt svart-hvittfotografi og nøktern, uhyre bevisst bruk av artikulasjoner. Dette er en film som tåler lange innslag med stasjonært kamera og utstrakt bruk av nærbilder, bilder som fanger inn både ondskap og omsorg. En av ikke altfor mange minneverdige filmer fra 2009.

© norske Le Monde dplomatique

Det hvite båndet (Das weisse Band)

Tyskland/Østerrike/Frankrike/Italia 2009.

BR>
Fotnoter:
1 Spilt av Ulrich Tukur, som noen vil kjenne fra Costa-Gavras? Amen og Le Couperet, men som de fleste vil huske for rollen som Stasi-obersten i De andres liv. Ellers er det få kjente fjes for et norsk publikum, Burghart Klaussner (pastoren) spilte i Tatort-serien og var dommer i Stephen Daldrys The Reader.

2 Det er sjelden at en Haneke-film inneholder så mye musikk som denne: Schubert, Bach, og klassisk inspirert originalscore.