Det tredje årtusens gladiatorer

12. november 1993 gikk den nederlandske kickbokseren Gerard Gordeau inn i det åttekantede buret i McNichols Sports Arena i Denver (Colorado) for en «ultimate fight» mot Teila Tuli, en sumobryter fra Hawaii. Så snart kampen var i gang, angrep den nesten 80-kilo tyngre Tuli. Gordeau vek tilbake, unngikk angrepet og brukte så motstanderens kraft for å dra ham mot seg. Tuli vaklet og falt ned på huk i kanvasen. En smule misfornøyd kikket han opp. Gordeau plantet raskt et spark midt i ansiktet. En tann fløy ut gjennom gitteret og forsvant blant publikum. En blodstripe kom til syne på Tulis kinn. Fullstendig uventet, og mot regelen om at det ikke finnes regler, stopper dommeren kampen. Den varte 26 sekunder.

Den ultimate kampen er over. 80 000 amerikanske husholdninger hadde betalt for å se den på TV. Senere vil de se Gordeau vinne på ny, på tross av en brukken hånd og en skadet fot, for deretter å tape i finalen mot den brasilianske ju-jitsu-spesialisten Royce Gracie, som fikk 50 000 dollar for seieren i det første Ultimate Fighting Championship (UFC).

I denne typen kamp er alt tillat (bortsett fra å bite og å klore ut øynene): knytteneveslag og spark, selv når motstanderen ligger forsvarsløs på bakken, kvelertak, lugging, nøkler, albueslag, springskalle. Mennene slåss med bare never, uten vektklasser, runder, tidsbegrensning, poengdommere eller poeng. Det eneste mulig endepunktet er knockout eller at en av partene gir seg. Boksere, slåsskjemper, judomestere og kickboksere møtes for å gi svar til et av verdens eldste spørsmål: Hvem, og hvilken teknikk, er den sterkeste av de sterkeste?

DEN OFFENTLIGE presentasjonen av disse kampene gir ingen henvisninger til sportsverdenen eller noen andre former for organisert konkurranse. Som vaskeseddelen på videokassettene av de første «regelløse» turneringene sier: «Verdens farligste mennesker slåss for å overleve i den åttekantede dødsringen. Det er ingen utvei. I ringen er det ingen gjemmesteder, intet sted å flykte.»

Ultimate Fighting fikk umiddelbart en plass blant fullkontakt-kampsportene. Den plutselige popularitet har gitt opphav til en rekke varianter verden over. Brasilianske vale tudo («alt er lov») åpnet ballet med berømte turneringer som ga fenomenet en rekke uttrykk, men har fått internasjonal konkurranse fra absolute fighting, extreme fighting, cage fighting, free fighting, warrior combat, pancrase, cage wars, millenium brawls, ultimate combat. Fellesnevneren er «no holds barred» – ingen grep er forbudt.

Da dette fenomenet trådte ut av spaltene til kampsporttidsskriftene og mannebladene, brøt det ut en heftig debatt i flere land. «Jeg fant nylig sønnen min foran et program på kabel-TV kalt ’Ultimate Fighting Championship’ og ble skremt. Menn som slår hverandre nesten til døde. Hvorfor er det lov å vise slikt på TV?» spør et leserbrev i et amerikansk ukeblad.¹ I 1996 og 1997 opplevde arrangørene et alvorlig tilbakeslag da flere TV-stasjoner ga etter for politisk press og nektet å vise kampene. Det lukrative Pay Per View-markedet holdt på å gå i oppløsning.

I Nederland, et relativt viktig land innen fullkontaktkamp, erklærte statssekretær for sport, Erica Terpstra, våren 1995 at disse «avskyelige kampene» ikke fortjente å kalles sport, og at hun ikke ville tolerere dem. Parlamentsmedlemmer krevde resolutt handling. Idrettsforbundene følte seg forpliktet til å ta stilling mot. Deltakerne og arrangørene innrømmet selv volden. Dagen etter Terpstras kommentar kalte Gordeau UFC-kampene for en «rituell massakre». Den verdenskjente kickboksertreneren Thom Harinck så i UFC en «barbarisk folkeunderholdning». Men begge var imot forbud.

HVORDAN HAVNET man der? Det hele begynte på 1970-tallet, da en bølge av forakt spredde seg i de kjente kampsportene – judo, karate, taekwondo – mot restriksjonene forbundene hadde innført. Samtidig ble det utviklet mer spektakulære grener som kickboksing og thaiboksing.² Spesialtidsskriftene trappet opp kritikken mot de etablerte kampsportene: «Karate gir ikke nok action til å holde på oppmerksomheten.»³ Som svar utviklet noen nederlendere en blanding av kampsporter som de kalte «barokai». Det var en kombinasjon av forskjellige skoler, og ikke en kampform som fulgt gatekamptrendene: «Vi ønsker på ingen måte å bli forbundet med pancrase⁴ eller lignende ’kampsporter’, der målet er å gi motstanderen en enveisbillett til sykehuset. Vi må forhindre det for enhver pris. Barokai må forbli en god og lojal, ulastelig sport.»⁵ Forsøket mislyktes.

I lang tid ble flesteparten av kampsportene regulert av interessene og ønskene til fellesskapet av utøvere. Men på slutten av forrige århundre tiltrakk sportsstevnene seg stadig flere tilskuere. Arrangørene begynte derfor å rette seg etter det tilskuerne etterspurte.

På 90-tallet ekspanderte TV-markedet raskt med kabel- og satellitt-TV. Siden de største amerikanske TV- kanalene (ABC, NBC, CBS, FOX og ESPN) satt på rettighetene til de mest populære sportsbegivenhetene, begynte de mindre TV-kanalene, som SEG, å lete etter nye markeder. Det var disse som kom til å få størst innflytelse på burkampene. Ettersom det var om å gjøre å tiltrekke seg et største mulig publikum, ble skillene mellom teknikker og stilarter utvisket til fordel for sensasjonelle kamper – sensasjon oppnådd gjennom en bevisst økning av voldsnivå.

På samme måte som VHS la til rette for massiv spredning av porno på 80-tallet, sørget Pay Per View for å spre denne nye formen for underholdning. Opphisselsen ble skapt av at grenser ble overskridet, av dramatiske knockouts, av «virkelig» vold, av det som vanligvis er utilgjengelig og forbudt.
I USA ble Ultimate Fighting raskt blant de meste populære PPV-programmene, hvert arrangement innbrakte mer enn ti millioner dollar. De første turneringene utenfor USA, fant sted i Japan, der de nådde det høyest publikumstallet noensinne registrert for en kampsportturnering. Videokassetten fra den første engelske turneringen havnet på førsteplass på utleielistene. Den kommersielle suksessen gjorde at andre selskaper og medier kastet seg på toget i fart og skapte egne varianter: Peters Entertainment Group laget World Combat Championship, mens Penthouse-utgiver Battlecade, et datterselskap av General Media International, lanserte Extreme Fighting.

Organiseringen viser tydelig de kommersielle drivkreftene. Dommerne og juryen er erstattet av personer fra medie- og underholdningsindustrien: Spillederen i UFC er en tidligere reklamemann, den kunstneriske lederen John Milius er regissør og produsent og promotør er ikke et sportsforbund, men et PPV-selskap.

Selv om turnerningene opprinnelig ble ment som kamp mellom ulike stilarter, forsto markedsførerne raskt at dette ikke betydde noe for tv-publikummet. Ifølge UFCs spilleder, Art Davie, er det store flertallet av PPV-tittere «fyrer som liker amerikansk fotball, traktorpulling og wrestling – de vil ha action. Det virker ikke som de bryr seg om nyansene mellom kampsportene og enda mindre om den enkelte slåsskjempens stilart.»⁶

SLÅSSKJEMPENE, SOM alles øyne er rettet mot, har åpenbart et annet syn på saken. For dem representerer kampene bragder med reelle, men unngåtte risikoer. Hvorfor utsetter de seg for dem? Foruten betalingen og eventuelle prispenger, gir konkurransene dem et rykte som kan gi andre inntektskilder --– kurs, demonstrasjoner, kontrakter for andre kamper, roller i spillefilmer og reklamer. De yngste atletene og de som er på toppen av karrieren, er bevisst på farene og unngår denne typen kamper. For dem kan en skade få katastrofale følger.

Nesten alle er tidligere mestere i idretter der det er lite penger. Karrierene deres går mot slutten, derfor er det et passende øyeblikk for å tjene noen penger på den «fysiske kapitalen». Kampene gir status og respekt blant deres egne og hos publikum. Å gå inn i buret er en modig handling og den imponerende fysikken, styrken de framviser foran lyskasterne og kameraene, er fryktinngytende og fascinerende.

En av dem beskriver den ambivalente følelsen: «Det er mer et gateslagsmål enn en kampsport. Jeg har gjort det. Jeg har vært i buret. Og jeg ville ikke gått glipp av det for alt i verden, det er sikkert. Men jeg sier det, en dag vil noen bli drept. Han vil ligge der, utstrukket i ringen, død. Sportslig sett er det en fantastisk erfaring som det er verdt å oppleve en gang. Fordi du ønsker vite hvordan det er. Det gir deg avsmak, men stolthet også. Du kan si: ’Jeg har gjort det en gang.’ Men som idrettsmann og menneske, sier jeg deg, ultimate fighting er virkelig for mye. Jeg finner det ikke riktig å plante knyttneven i en fyr som ligger på bakken. Man får lyst til å si: ’OK, gutter, vi får ta et gateslagsmål.’»

Etter flere kampanjer for å forby fenomenet, i enkelte amerikanske delstater, i Canada og Storbritannia, har gründerne endret strategi. I skjul for mediene og politikken, arrangerer de minste av dem kamper på kanten av loven. En kamparrangør i Nederland «flagger ut» for å filme kamper uten å tiltrekke seg myndighetenes oppmerksomhet. Han har valgt den nederlandske øya Aruba i Karibia og russiske St. Petersburg. Andre igjen forsøker å innføre strengere regler for å få kampene akseptert som «sport» og dermed tillatelse til å arrangere dem og igjen få tilgang til PPV-markedet. Dette er veien UFC-arrangørene i USA har valgt.

Uansett har betal-TV, DVD-markedet, nettnedlasting og streaming åpnet for kommersialisering av disse arrangementene der lokale og nasjonale kontrollmekanismer ikke lenger fungerer. Her, som i alle andre deler av samfunnet der fantasier og følelser settes i spill, er ingenting mer spennende enn det som framstår som den ultimate virkelighet.

Oversatt av R.N.

En lengre versjon av denne artikkelen – «Dans la cage. Genèse et dynamique des ’combats ultimes’ – er publisert i det franske tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales, nr. 179, 2009.

Fotnoter:
1 Parade Magazine, 10. Desember 1995, sitert i Lawrence A. Wenner, MediaSport, Routledge, London, 1998, s. 252.

2 Tradisjonelle kampsporter så vel som boksing og bryting, er svært regelstyrte og voldsnivået begrenset.

3 Zendokhan, nr. 4, Amsterdam, 1985.

4 Sport som ble praktisert i det gamle Hellas. Den tillot nesten alle typer slag og spark, inkludert dødelige.

5 Zendokhan, se over.

6 Clyde Gentry, No Holds Barred: Ultimate Fighting and the Martial Arts Revolution, Milo Books, Preston (Storbritannia), 2005.