Jemens skjulte krig

I skjul for omverdenen har Saada-regionen i det nordvestlige Jemen, ikke langt fra grensen til Saudi-Arabia, siden juni 2004 vært åstedet for en voldsom konflikt. Regjeringen i Saana kjemper her mot en gruppe opprørere, de såkalte «houthiene». De ble opprinnelig ledet av den tidligere representanten i nasjonalforsamlingen, Husain al-Houthi. Etter hans død i september 2004 overtok den yngre broren, Abdul-Malik al-Houthi. Trass i en erklært våpenstillstand i juli 2008,¹ tok kampene til igjen i midten av august 2009. Det fastlåste ved konflikten, brutaliteten, de titusener ofre og flyktninger og risikoen for en kjedereaksjon i et område som også er tilholdssted for de viktigste stammene i landet, er fremdeles i stor grad oversett.

Houthi-opprøret påberoper seg en zaidittisk religiøs identitet. Det dreier seg om en gren av sjia-islam som man finner på de jemenittiske høyslettene, men som teologisk skiller seg klart fra imamittisk sjia-islam som er dominerende i Iran.² Zaidittene utgjør omtrent en tredjedel av befolkningen, og blir med rette betegnet som «moderate» med hensyn til rettspraksis og dogmatikk. De er en del av Jemens spesielle historie, og deler en stor del av sine religiøse oppfatninger med shafi-sunniene,³ som utgjør flertallet av landets befolkning.

Regjeringen beskylder opprørerne for å ville gjenopprette det tidligere zaidittiske imamatet som styrte landet fram til 1962, året for den republikanske revolusjonen. Den ble forspillet til en langvarig borgerkrig. Saudi-Arabia stilte seg bak rojalistene, og Nassers Egypt sendte tropper for å slåss på republikanernes side. Imamene var sayyid, etterkommere etter profeten Muhammed, og brødrene Al-Houthi tilhørte denne kategorien.

Myndighetene hevder at «houthiene» understøttes av Iran, og at de – i liket med libanesiske Hizbollah – er del av et forsøk på å bygge en «sjia-bue» tvers gjennom Midtøsten. Målet med påstandene skal være å sikre seg støtte fra Saudi-Arabia, som er engstelig for rivalen Irans muligheter til å øke sin innflytelse.

Disse beskyldningene tilbakevises av «houthi»-lederne, som erklærer sin lojalitet til republikken. De ønsker bare å bevare sin zaidittiske religiøse identitet som de mener er truet av wahhabisme eller salafisme – svært strenge varianter av sunni-islam.

SAADA-REGIONEN er den historiske vuggen til zaidismen, men den var også en av rojalistenes siste bastioner under borgerkrigen på 1960-tallet. Dette er årsaken til at området ikke har blitt inkludert i de ulike republikanske regjeringenes utviklingspolitikk. Framveksten av houthist-bevegelsen er del av en zaidittisk fornyelse som fant sted på 80-tallet. Den var knyttet til ulike utdanningsinstitusjoner, forlag og religiøse samlingssteder omkring i Saada, men også i hovedstaden Sanaa.

Selv om storparten av den politiske eliten, inkludert president Ali Abdallah Saleh, har zaidittisk bakgrunn, er denne fornyelsesbevegelsen svært fåtallig. Mens houthistene insisterer på det spesifikke ved deres identitet i forhold til islamsk lov og religiøs praksis, aksepterer de fleste – det gjelder også de med zaidittisk bakgrunn – den harmoniseringen av religiøse identiteter som oppmuntres av undervisningssystemet og den republikanske staten. Det har ført til at sunni/sjia-opposisjonen har mistet innflytelse, og har bare marginal innvirkning på politiske veivalg og allianser.

Denne identitetskonvergensen har likevel ikke forhindret en stadig større stigmatisering av zaidittene fra salafisme-bevegelsen, som for tiden er alliert med makthaverne. I Saada-konflikten er det derfor mange stridsemner som gjør at krigen truer med å gå over til å bli en troskonflikt. I slutten av august 2009 meldte noen medier at kamper mellom houthier og studenter ved det salafistiske Dar Al-Hadith-instituttet, hadde ført til flere døde.⁴ Dette benektet houthiene på sine nettsider. Allerede i mars 2007 ble to utenlandske studenter drept i tilsvarende sammenstøt.

Regjeringen karakteriserer konflikten som ideologisk, og hevder at det dreier seg om republikken mot en gruppe religiøse ekstremister. Houtieneser anser på sin side kampen som motstand mot undertrykkelse av en religiøs minoritet. Men om man ser bort fra de gjensidige beskyldningene – regjeringens påstander om et stort gjenoppbyggingsprogram etter våpenhvilen i juli 2008 og opprørernes vektlegging av at kampene og provokasjonene aldri opphørte – så er konflikten knyttet til mange faktorer som også forklarer hvorfor den er så fastlåst.

AT FIENDTLIGHETENE fortsatte etter 2004 trass i våpenhviler og meklingsforsøk – særlig Qatars mekling i 2007 – henger delvis sammen med økonomiske interesser som er dukket opp, og som kommer på toppen av interne stridigheter mellom makthaverne. Kontrollen over den illegale handelen med Saudi-Arabia og langs kysten av Rødehavet – der det er gode vilkår for salg av diesel og våpen til Afrikas Horn – spiller en vesentlig rolle. Våpen beregnet på Jemens styrker selges videre av enkelte offiserer: En del eksporteres, mens noe paradoksalt nok selges til opprørerne via mellommenn som er særdeles aktive i denne delen av landet.

Spørsmålet om hvem som skal etterfølge president Saleh, som har sittet med makta siden 1978, forsterker konkurransen innad i regimet. Kampen står først og fremst mellom presidentens sønn, Ahmed Ali Saleh (som er leder for spesialstyrkene og republikanergarden), og en del offiserer i hæren. Saada-provinsen har dermed blitt åstedet for en krig per stedfortreder der rivaliserende klaner prøver å erobre økonomiske ressurser og i tillegg vise sin styrke på slagmarken. I mai 2008, da stridsområdet ble utvidet og nådde Bani Hushaysh-regionen omtrent 25 kilometer nord for Sanaa, ble spesialstyrkenes innsats og åpenbare suksess holdt opp mot de militære styrkenes nederlag i Saada-provinsen.
At situasjonen er så fastlåst som den er, henger også sammen med den voksende rollen til stamme-aktørene. Militser har sluttet seg til regjeringen og til houthiene. I juni 2008 forsøkte regjeringen å reise en «folkehær» ved å støtte seg på stammene omkring Saada-provinsen. Dette har bidratt til å skape en voldsspiral med hevn og vendettaer knyttet til stammetilhørighet. I begynnelsen av 2009, mens myndighetene brukte ressurser på gjenoppbygging, nektet enkelte stammer å anerkjenne et kompromiss med houthiene, til tross for at de noen måneder tidligere hadde samarbeidet med hæren. De prøvde til og med å presse regjeringen ved å sperre veier og ta gisler. Å trekke stammene inn i konflikten på denne måten har endret situasjonen betydelig, og gjør det naturlig å revurdere retorikken til kretsene rundt makthaverne om at houthiene har et politisk prosjekt eller en konfrontasjon mellom sunnier og sjiaer.

Nå kommer Saada-konflikten i tillegg til gammel rivalisering mellom de to viktigste stamme-sammenslutningene på høyslettene i nord: Mens Hashid’ene kjemper sammen med regjeringsstyrkene, støtter mange Bakil-stammer opprørerne.⁵ Med visse nyanser kan en slik analyse forklare den stadige utvidelsen av krigsområdet ut over Saada-provinsen, særlig i området Harf Sufyan, lenger sør, ikke langt fra Al-Usaymats domene – det er en av de viktigste Hashid-stammene. Denne økende spredningen viser hvor destabiliserende denne krigen kan bli. Stammesolidariteten har i seg mekanismer som kan bidra til å sende krigen inn i andre regioner i Nord-Jemen, først og fremst provinsene Al-Jawf, Amran og Hajja.

At de regionale aktørene er lite konstruktive, spiller også en rolle. I 2007–2008 gikk Qatar inn som mekler, og en avtale ble undertegnet i Doha, men fikk ikke den effekten man hadde sett for seg. Da kampene blusset opp igjen, trakk Qatar seg tilbake, og annullerte løftene om å delta finansielt til gjenoppbygging og utvikling av Saada-provinsen. Rollen til nabolandet Saudi-Arabia framstår forøvrig som mildt sagt tvetydig. Enkelte beskylder landet for å ha torpedert Qatars mekling i den hensikt å avgrense det vesle emiratets rolle i det som tradisjonelt har vært saudiarabisk innflytelsessfære. Mens Saudi-Arabia offisielt ser på krigen i Saada som et indre jemenittisk anliggende, fins det saudiske aktører som finansierer krigføringen til både Jemens regjering og stammemilitser. På den måten holdes kampene i gang.
VED Å FOKUSERE så ensidig på krigen mot terror og unnlate å engasjere seg i arbeidet for å få til en fredelig løsning i Jemen, har USA og EU indirekte utstedt en blankofullmakt til regjeringen i Sanaa. Ettersom Jemen er blitt kritisert av sine allierte, særlig USA, for sin manglende innsats i «den globale krigen mot terror», har Salehs regjering hatt lett spill når den har knyttet opprøret til en gruppe terrorister. Ved enkelte anledninger har regjeringen til og med hevdet at opprørerne har forbindelser til Al-Qaida. Det virker lite troverdig, tatt i betraktning houthienes zaidittiske identitet og deres kritikk av salafismen.

Den destabiliserende og svært brutale krigen i Saada fører til ytterligere svekking av sentralmakten i de nordlige provinsene. Krigsøkonomien, kombinert med kronisk uro og undertrykkelse, ser ut til å åpne opp for voldelige grupper, hvorav noen står Al-Qaida nær. Bortføringen i juni 2009 av utenlandske helsearbeidere som arbeidet ved et sykehus i Saada og drapene på tre av dem, illustrerer denne ødeleggende mekanismen, selv om saken ikke er fullt ut belyst. Regjeringen hevdet først at houthiene var ansvarlige for ugjerningene,⁶ men det virker langt mer troverdig at voldelige sunni-grupper sto bak.

Nasir Al-Wuhayshi, jemenitten som ofte omtales som Osama Bin Ladens tidligere sekretær, annonserte i begynnelsen av 2009 opprettelsen av Al-Qaida på den arabiske halvøya; en sammenslåing av saudiarabiske og jemenittiske grupper. Siden begynnelsen av 2007 har tallet på angrep, som attentatet mot USAs ambassade i september 2008, tillagt grupper knyttet til Al-Qaida økt drastisk i Sanaa og områdene i tidligere Sør-Jemen. Det så imidlertid lenge ut til at områdene nord i landet ble spart.

Gjenforeningen av Nord- og Sør-Jemen i 1990 har siden 2007 skapt sterke protester i tidligere Sør-Jemen fordi befolkningen der føler seg diskriminert. Stridighetene får i økende grad preg av krav om løsrivelse etter hvert som undertrykkelsen tiltar.

Regimet i Jemen, ledet av Saleh, har lenge lyktes i å gjøre dystre spådommer til skamme ved å opprettholde en viss stabilitet. Men de mange krisene og problemene med arvefølgen setter den skjøre balansen i fare, og vil kunne ende med at staten bryter sammen, med de uforutsigbare konsekvensene det vil få for hele regionen.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 International Crisis Group, Yemen: Defusing the Saada Time Bomb, Brussel, nr. 86, mai 2009.

2 Den sjiittiske tolversekten som dominerer i Iran, er også til stede i Irak og Libanon. I motsetning til den sunni-muslimske ortodoksi kjennetegnes den av betydning som gis Ali, Muhammeds svigersønn, og hans etterkommere–tolv imamer hvorav den siste ikke er død, men «skjult». Hans tilbakekomst vil innebære at rettferdigheten hersker. Zaidismen knytter seg til sjia-tradisjonen, men anerkjenner bare sju imamer, og deler framfor alt ikke tusenårsdrømmene til «tolversekten». Derfor blir også zaidismen ansett som mer «moderat».

3 Historisk deler sunni seg i fire undergrupper i rettspraksis (madhab) og skikker. Disse fire skolene fordeler seg geografisk slik: Malikismen (Nord-Afrika), shafismen (Midtøsten, Jemen og Sørøst-Asia), hanbalismen (den arabiske halvøya), og hanafismen (Sentral- og Sør-Asia).

4 Al-Quds al-Arabi (arabisk dagsavis), London, 27. august 2009.

5 Al-Sharea (uavhengig jemenittisk ukeavis), Sanaa, 2. juni 2007.

6 Beskyldningen ble tilbakevist av opprørerne, som demonstrerte mot bortføringen dagen etter de tre drepte hjelpearbeiderne ble funnet.

(…)