Pakistan skaper sine egne fiender

Da jeg ankom Peshawar i midten av september, hørte jeg ni ganger en hvinende lyd etterfulgt av en eksplosjon. Det kom fra Hyatabad, drabantbyen vest for Peshawar. Senere fikk jeg vite at det dreide seg om et rakettangrep mot en grensepost ved inngangen til stammeregionen Khyber.

Oppmuntret av USA erklærte den pakistanske regjeringen krig mot landets talibanbevegelse i 2002. Krigserklæringen førte til flere militære operasjoner i de føderalt administrerte stammeområdene (Federally Administered Tribal Areas, FATA), som ligger langs grensen mot Afghanistan nordvest i landet. De er delt inn i sju «agencies» og seks regioner (se kart) og har tre millioner innbyggere (to prosent av den pakistanske befolkningen). Mange afghanske talibanere flyktet dit etter nederlaget i Afghanistan. En del flyktet til Waziristan i nord, anført av den antisovjetiske krigsherren Jalaluddin Haqqani, og en del til Bajaur, anført av Gulbuddin Hikmatyars parti Hizb-e-Islami. Den føderale hæren var i utgangspunktet tilbakeholden med å angripe disse Pakistan-vennlige afghanerne som ble betraktet som en buffer mot økt indisk innflytelse i Pakistan. Til slutt gikk hæren likevel inn i Sør-Waziristan for å pågripe «utlendingene».

Da stammene nektet å utlevere gjestene sine, ble de utsatt for tøffe represalier som fikk dem til å vende seg mot sentralmakten. Flere militante grupper sluttet seg til pakistanske talibanere, som generelt er mindre disiplinerte enn de afghanske. Veteraner som ble ansett som ineffektive, ble marginalisert eller drept. Den lokale makten ble overtatt av menn som den karismatiske Nek Muhammad. Han var så vidt fylt 27 år, men hadde kamperfaring fra krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan, og var en glødende motstander av amerikansk tilstedeværelse i Afghanistan.

UNDER KONFLIKTEN med Sovjet strømmet både afghanske opprørere og våpen gjennom stammeområdene, men uten at det rokket ved de politiske strukturene i disse områdene. Det ble ikke noe opprør på den tiden fordi «regjeringens politikk og befolkningens ønsker var sammenfallende,» mener Rustam Shah Mohmand, en spesialist av pakistansk politikk. Bildet er annerledes i dag, og Mohmand peker på tre grunner til det: Den ene er president Pervez Musharrafs beslutning om å delta i USAs «krig mot terror» i 2001. Den andre er den uhemmede bruken av makt til støtte for denne krigen, som betraktes som et rent amerikansk foretagende. Den tredje er at terrormistenkte, blant dem mange uskyldige, er forsvunnet eller utlevert til USA. Alt dette har skapt en avgrunn mellom befolkningen og regjeringen i Pakistan.
I 2002 førte proteststemmer til at den religiøse partikoalisjonen Muttahida Majlis-e-Amal (MMA) kom til makten i Den nordvestlige grenseprovinsen i Pakistan. Koalisjonen tok sterk avstand fra «krigen mot terror».¹ Valgresultatet medførte at de eksisterende institusjonene brøt sammen, deriblant kontoret til den «politiske agenten» som hadde vært bindeleddet mellom den føderale regjeringen og stammelederne, maliks, siden Britisk India på midten av 1800-tallet. Den tradisjonelle infrastrukturen i stammesamfunnet og selve begrepet regional autonomi ble også skadelidende, og konfliktnivået økte.

I 2004, etter to feilslåtte attentat mot president Musharraf, sendte regjeringen 5000 soldater inn i Sør-Waziristan, støttet av kamphelikoptere. Men hæren led store tap og makthaverne ble tvunget til å inngå en fredsavtale med Nek Muhammad. Våpenhvilen ble imidlertid brutt 18. juni, da den unge emiren ble drept i et amerikansk luftangrep. Den føderale statsmakten påtok seg ansvaret for angrepet – som så ofte før – for å unngå å innrømme at USA hadde krenket Pakistans suverenitet.

De påfølgende årene ble det inngått to nye fredsavtaler. Men i august 2007 stormet pakistanske styrker en moské i Islamabad der militante talibantilhengere hadde forskanset seg. Denne intervensjonen, som kostet mange uskyldige livet, utløste en terrorbølge som også skyllet inn over de andre store byene. Hæren svarte med å utvide sine militæroperasjoner til Bajaur, Mohmand og Khyber. Kampene var harde, uten at noen gikk av med seieren. Millioner av mennesker ble drevet på flukt, og raseriet mot regjeringen vokste seg enda sterkere.

Spenningene som hadde ulmet i Swat-dalen i to år, nådde bristepunktet i 2009, da væpnede pakistanske styrker stormet inn i området. Foranledningen til angrepet var nederlaget til den nye fredsavtalen, Nizam-e-Adl, som den føderale regjeringen hadde inngått med Bevegelsen for innføring av islamsk lov (Tehreek Nifaz-e-Shariat-e-Muhammadi, TNSM), det lokale partiet som ønsker å gjeninnføre regionale lover.

FRAM TIL 1969 var de tre distriktene i Malakand – Chitral, Dir og Swat – uavhengige fyrstedømmer med egne lover. I Swat-dalen gjaldt en variant av sharia. Da disse områdene ble innlemmet i Pakistan, ble de lokale lovene erstattet av den nasjonale lovgivningen, men uten at det eksisterende rettsvesenet ble endret. I distriktsdomstolene ble sakspapirene lagt på hylla, og rettssakene stadig utsatt. Fra slutten av 70-tallet førte denne situasjonen til en mobilisering for å gjeninnføre det gamle systemet. Sufi Mohammad bidro til denne mobiliseringen da han stiftet TNSM i 1989.

De neste årene grep TNSM til våpen to ganger. Dette fikk regjeringene til Benazir Bhutto og Nawaz Sharif, i henholdsvis 1994 og 1999, til å gjøre innrømmelser for å få slutt på volden. Til ingen nytte: TNSM vokste seg stadig større. Sufi Muhammad reiste til Afghanistan for å kjempe mot amerikanske styrker, i spissen for en styrke på 10 000 menn. De fleste av dem ble imidlertid drept eller tatt til fange, og TNSM mistet mye av sin troverdighet. Da han vendte tilbake til Pakistan, ble han attpåtil fengslet i byen Dera Ismail Khan.

I 2005 fikk svigersønnen hans, Mullah Fazlullah, TNSM på beina igjen. Bevegelsen ble radikalisert og styrket seg takket være tilstrømmingen av militante aktivister som flyktet fra amerikanske droneangrep i stammeområdene. I desember 2007 skiftet organisasjonen navn til Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP) og ble stadig mer populær i de fattigste delene av befolkningen. Partileder Baitullah Mehsuds populistiske retorikk, hans kontante justis og opposisjon mot den gamle føydale eliten, trakk også mange misfornøyde ungdommer til partiet. Den politiske analytikeren Asif Ezdi forklarer at de unge føler seg sviktet av staten, og legger til: «Elitene har opptrådt på en måte som har styrket den militante islamismen i Pakistan. De har brukt staten til å opprettholde og utvide sine privilegier, og de har kastet vanlige folk ut i stadig dypere fattigdom og fortvilelse.»
Rahimullah Yusufzai,
journalist og analytiker

Arbeidsløshet har fått ungdom til strømme til Taliban, der de har fått tilbud om våpen og militær trening. De iherdige privateide mediene har også drevet mange til å engasjere seg politisk. En annen årsak til oppslutningen om Taliban er at deres kamp oppfattes som en krig mot elitene. «I noen regioner har jordløse bønder gjort opprør mot de rike landeierne,» forteller Asif Ezdi. «I et land der vanlige folk har få muligheter til å forsere de sosiale hindringene, føles det som om regjeringen, det politiske systemet og eliten rotter seg sammen mot dem. Denne blandingen av revolusjonær og religiøs glød er oppskriften på Talibans suksess.»²

Småkriminelle har også gått inn i TTP etter hvert som organisasjonen har fått økt innflytelse, både for å unnslippe talibanernes strenge justis og for å få tilgang til våpen og et mektig nettverk som de utnytter for å terrorisere konkurrentene sine og befolkningen generelt.

Men, i tråd med sin restriktive tolkning av Islam har lokale talibanere forbudt skolegang for jenter, og over hundre skoler er blitt bombet. Dette har fått Talibans popularitet til å stupe. Selv TTP er blitt nødt til å ta en viss avstand, gjennom sin talsperson Maulvi Omar.

I et forsøk på å begrense TTPs innflytelse ble Sufi Muhammad i 2008 løslat av den pashtunske regjeringen i Den nordvestlige grenseprovinsen. Han hadde tatt offentlig avstand fra vold, og i februar 2009 førte fredsforhandlinger til at den nevnte fredsavtalen, Nizam-e-Adl, ble inngått. Den bygde på et kompromiss om slutt på kamphandlinger og avlevering av våpen mot at den føderale staten aksepterte islamske domstoler basert på sharia. Avtalen ble ikke ratifisert av makthaverne før 14. april 2009, og til tross for en tilsynelatende normalisering, ble det ingen fred i Swat-dalen. Ingen av partene overholdt forpliktelsene i fredsavtalen.

VESTLIGE KOMMENTATORER og deres lokale allierte var raskt ute med å fordømme den nye lovgivningen. De hevdet at Pakistan sto på kanten av stupet, og at landets atomvåpenarsenal snart ville havne i hendene på Taliban. Presset på Islamabad ble stadig sterkere. Da en militant TTP-gruppe gjennomførte et provoserende raid på motorsykkel i nabodalen Buner i mai, framstilte mediene dette som opptakten til et angrep på hovedstaden – og stridsvognene ble satt i bevegelse.

Hæren klarte å jage vekk de militante elementene i Swat-dalen, men samtidig ble nesten tre millioner sivile fordrevet. Mange av de som ble igjen, ble drept i bombeangrepene. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) fordømte disse handlingene, og varslet at de knapt kunne dekke en tredel av behovet for nødhjelp. De fleste flyktningene søkte tilflukt hos slektninger, venner eller frivillige. Regjeringen tilbød ingen nødhjelp, og mesteparten av bistandsmidlene fra utlandet havnet i lommene på korrupte politikere. Lederne i Sindh og Punjab øst i Pakistan innførte innreiserestriksjoner for flyktningene. Dette viser konfliktens etniske dimensjon, ettersom pashtunerne føler at dette først og fremst rammer dem.
Roedad Khan, tidligere minister

Men i motsetning til de militære intervensjonene i stammeområdene, hadde denne operasjonen bred støtte i den pakistanske befolkningen (41 prosent ifølge flere meningsmålinger gjennomført i løpet av sommeren).³ Den ble også hyllet som en suksess av politiske ledere, hæren og mediene. Alle så nødvendigheten av å bekjempe de militante gruppene og forbryterne i Malakand, men ikke alle var enige i at maktbruk var eneste middel: «Jeg mener at [krigen] kunne vært unngått,» sier den anerkjente journalisten og analytikeren Rahimullah Yusufzai, «men Pakistan er ikke en fri og uavhengig aktør. USA og andre land har øvd press, og av forskjellige grunner klarte ikke regjeringen å stå imot». Slik Yusufzai ser det, har de militante gruppene aldri utgjort noen trussel mot landet eller landets atomvåpen. «Regjeringen sier selv at det ikke var mer enn 5000 talibanere. De kontrollerte Swat-dalen, de gikk inn i Buner – men hvor mange menn hadde de til rådighet for å innta hovedstaden?»

Pakistan har 173 millioner innbyggere, hvorav en million i hæren, og et velutrustet flyvåpen. «Taliban hadde verken kapasitet til eller planer om å innta hovedstaden,» mener Yusufzai. «Deres mål var kun Malakand, og selv der hadde de bare innflytelse i tre av sju distrikter.» Fredsavtalen Nizam-e-Adl åpnet vitterlig døra for sharia – i likhet med avtalene som ble undertegnet av de to foregående verdslige regjeringene – men den medførte innrømmelser fra begge parter. Dessuten er enkelte overbevist om at Sufi Muhammad kunne ha brukt sin posisjon til å dempe konfliktnivået og marginalisere ekstremistene.

Den tidligere ministeren og kommentatoren Roedad Khan tviler på at alle politiske alternativer ble nøye vurdert: «Vi har aldri opplevd en krig som har vært så unødvendig, så vanskelig å rettferdiggjøre og så vanskelig å vinne. Overfor opprørernes ukonvensjonelle metoder har man små sjanser til å lykkes med maktbruk alene: De militante har ikke noe behov for å vinne, det viktigste for dem er å føre kampen videre.» Rustam Shah Mohmand spør: «Hvis målet med intervensjonen var å bekjempe elementer som var fiendtlige til staten, måtte man ha angrepet bare dem. Hvorfor mente regjeringen at det var nødvendig å invadere hele området? Og bruke luftstyrker og bombeangrep uten å skjelne mellom stridende og sivile? De visste at befolkningen ville lide.» Makthaverne gikk vitterlig av med seieren i Swat-dalen, men ifølge Mohmand kan denne seieren bli dyrekjøpt hvis «man ikke gjør noe med de sosiale, økonomiske og politiske årsakene som har bidratt til Talibans framvekst, og hvis man ikke setter i gang en omfattende gjenoppbygging.»

Andre tegn på manglende politisk gangsyn er ifølge Yusufzai arrestasjonen av medlemmer av shura, Talibans rådgivende organ, som pakistanske myndigheter i september i fjor inviterte til forhandlinger. Eller taktikken som går ut på å bevæpne militser som slåss mot Taliban (i likhet med «oppvåkningsrådene» i Irak) i en region der blodhevn ofte forplanter seg gjennom generasjoner. Eller det pakistanske regimets ordre om riving av boliger i Swat-dalen, som skulle fungere som represalier mot sønner på flukt. Rivingen av disse boligene, som huset store familier, kan bare føre til økt rekruttering til opprørernes rekker.

SELV OM EN skjør fred har vendt tilbake til denne regionen, har sikkerhetsstyrker og lokale militser henrettet over 200 mistenkte og sympatisører etter at kamphandlingene tok slutt, uten noen form for rettsforfølgelse. Og befolkningen lever i konstant frykt. Yusufzai bekrefter at «før var folk terrorisert av Taliban, men nå lever de i frykt for hæren. Hvem som helst kan bli beskyldt for å være talib.» Har man noe uoppgjort med noen, holder det å beskylde vedkommende for å være talibansympatisør. «Huset ditt blir revet, du blir kastet i fengsel, og dagen etter dumpes liket ditt på et jorde. Folk er livredde, de tør ikke snakke.»

I oktober 2009, like før den militære stormingen av Sør-Waziristan, hadde Taliban gjennomført en rekke operasjoner. Under ledelse av 28 år gamle Hakimullah Mehsud inntok de Hangu, Kohat, Shangla og Peshawar og drepte hovedsakelig sivile. Da sentralmakten intensiverte bombeangrepene for å forberede bakkeoffensiven, ble talibanaksjonene enda mer spektakulære. Sympatisører fra Punjab turte til og med å gå til angrep på hovedkvarteret til hæren i Rawalpindi.

Samtidig fortsatte de amerikanske droneangrepene i stammeområdene. Den engelskspråklige pakistanske avisen The News⁴ rapporterte i april 2009 at av de 701 sivile som ble drept under seksti bombeangrep fra 29. januar 2008 til 8. april 2009, var bare 14 personer mistenkte for å være militante opprørere. Dette skapte naturlig nok raseri i opinionen.⁵

Med sin dårlig utstyrte hær og amerikansk assistanse forsøker Pakistan å fullføre det USA og NATO ikke har klart å gjøre i Afghanistan. Men jo lenger den militære intervensjonen varer, desto større blir risikoen for å miste kontrollen over flere grenseprovinser, noe som fører til enda flere ofre og økt utrygghet. Opprøret har allerede spredt seg til flere distrikter i Punjab. Men disse realitetene har ikke fått den pakistanske eliten og vestlige kommentatorer til å miste troen på at Taliban kan bombes vekk. Uttaler man seg kritisk til krigen, blir man raskt stemplet som talibansympatisør.

Da 28 000 soldater nylig stormet inn i Sør-Waziristan, førte det til nok en masseflukt: En tredel av befolkningen ble fordrevet. Selv om Taliban har få støttespillere igjen, rapporterte nyhetsbyrået Associated Press at flyktningene var rasende på regjeringen og ropte: «Leve Taliban!» I stedet for å vinne «hearts and minds» skyver makthaverne folk over til fienden. Taliban er ikke nødvendigvis elsket i Pakistan, men regjeringen står enda lavere i kurs. Overbevisningen om at Pakistan kjemper USAs kamp er fortsatt sterk – og den blir ikke mindre av rapporter om at angrepene på Waziristan ble gjennomført under overvåking av amerikanske droner.⁶ (se side 1 og 7.)

IFØLGE JOURNALISTEN Syed Saleem Shahzad har utviklingen de siste sju årene vist at Taliban alltid går styrket ut av militæroperasjoner mot dem. De er allerede i ferd med å omgruppere seg i Swat-dalen som de flyktet fra under offensiven. Shahzads spådom er som følger: «Når snøen begynner å dekke hovedinnfartsårene igjen, har Taliban sannsynligvis gjenerobret hele det tapte territoriet.»⁷ Mediene og vestlige kommentatorer er likevel fortsatt optimistiske.

I 2002 tok drabantbyen Hayatabad utenfor Peshawar imot mange afghanske flyktninger. De aller fattigste ble innlosjert i slumområdene i Kacha Garhi, på Jamrud-veien som fører til Khyber-passet. Men mange av de andre afghanske flyktningene åpnet butikker inne i byen, og i mange bydeler var det flyktningene som tok seg av transport og handel. Om sommeren dro mange av dem til Afghanistan, som har behageligere temperaturer.

I dag forlater mange afghanere Hayatabad på grunn av sikkerhetssituasjonen: Det er kontrollposter overalt, bortføringer forekommer ofte, og bare fra midten av september til midten av oktober var det minst tre selvmordsangrep og fire rakettangrep her.

Den dagen jeg hørte rakettene falle over Hayatabad, var hovedoppslaget i Foreign Policys magasin AfPak Channel «Everything’s coming up roses in Pakistan» (Alt er rosenrødt i Pakistan). Attentatet ble tilskrevet Mangal Bagh Afridi, lederen for den forbudte organisasjonen Lashkar-e-Islam og tidligere alliert med regjeringen. For ikke lenge siden fikk han æren for å ha drevet rømlinger og småkriminelle ut av Khyber og for å ha beskyttet NATO-konvoier. Alliansene skifter fort, og det er enda en grunn til ikke å bevæpne militsene.

Morgenen etter rakettangrepene i Hayatabad gikk jeg til det lokale markedet for å kjøpe tandooribrød. Før kostet det to rupi, nå var prisen femten. Samtidig har lønningene stagnert, mens inflasjonen og arbeidsløsheten har skutt i været. I gatene snakket ingen om truslene mot befolkningens liv, men alle klaget over de høye levekostnadene.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 MMA brøt sammen under parlamentsvalget i februar 2008.

2 Asif Ezdi, «Thank you, Sufi Muhammad», The News, Islamabad, 29. april 2009.

3 Gallup Pakistan, Islamabad, 26.-27. juli 2009, og Al Jazeeras meningsmåling fra 13. august, http://english.aljazeera.net/focus/2009/08/2009888238994769.html

4 The News, Islamabad, 10. april 2009, http://www.thenews.com.pk/top_story_detail.asp'Id=21440

5 Ifølge en Gallup-undersøkelse fra august 2009 mente 59 prosent av den pakistanske befolkningen at den største trusselen kom fra USA, mens 18 prosent pekte på den tradisjonelle rivalen India og kun 11 prosent (selv om denne prosentandelen hadde økt) pekte på Taliban. Den samme undersøkelsen viste at 41 prosent av de spurte støttet militærintervensjonen i Swat, mens 43 prosent heller ønsket en politisk løsning.

6 Julian Barnes og Greg Miller, «US aiding Pakistani military offensive», Los Angeles Times, 23. oktober 2009.

7 Syed Saleem Shahzad, «A new battle begins in Pakistan», Asia Times, 19. oktober 2009.