Plan Z – myten som ikke vil dø – Le Monde diplomatique

Sju dager etter el golpe (kuppet) 11. september 1973 hadde den chilenske dagsavisen El Mercurio følgende tittel over åtte spalter: «Den marxistiske eks-regjeringen planla statskupp mot seg selv». En skremmende nyhet! Salvador Allendes regjering hadde ifølge avisen forberedt massive henrettelser av militære, politiske ledere og journalister fra opposisjonen, inkludert deres familier. Kodenavn: «Plan Z». «Tusenvis av mennesker er innblandet i denne uhyggelige operasjonen,» sto det i artikkelen som var signert Julio Arroyo Kuhn, en journalist med svært tette bånd til marinens etterretningstjeneste. En måned tidligere hadde han spredt falske, demoniserende opplysninger om de delene av marinen som sammen med ledere på venstresiden hadde advart mot statskuppet som var under oppseiling.¹

Den nylig utnevnte sekretæren for militærjuntaen, oberst Pedro Ewing, sammenkalte til pressekonferanse 22. september. Til det som var igjen av nasjonal presse og utenlandske journalister forklarte han at den 19. september, på Hærens dag, hadde Allende planlagt å invitere hærsjefene til lunsj i presidentpalasset La Moneda. Plutselig skulle livvaktene hans, utkledd som servitører, åpne ild mot dem, mens soldater som defilerte i O’Higgins-parken i Santiago og opposisjonslederne skulle massakreres. Samme nedslakting skulle gjennomføres i provinsene. Dagen etter skulle «Den demokratiske folkerepublikken Chile» innstiftes. Denne planen, avsluttet oberst Ewing, sto beskrevet i dokumenter man hadde funnet i safen til Allendes viseinnenriksminister Daniel Vergara. Man hadde også funnet en kopi av dokumentene i Sentralbanken.

Etter hvert som etterretningstjenesten gransket dokumentene – eller i alle fall påsto at de gjorde det – kom obersten med stadig nye avsløringer på nye pressekonferanser. På en av disse kunne han opplyse om at den andre fasen av planen gikk ut på å myrde Allende. Selv om det ikke var anledning til å stille spørsmål, skapte det en viss undring blant de utenlandske journalistene at Allende skulle ha vært arkitekt for en plan som innbefattet at han selv skulle bli myrdet.²

Men hvilken rolle spilte vel det, mediene bombarderte opinionen med avsløringene. Hvert nye «scoop» var enda mer sensasjonelt enn det forrige: «Ny geriljaskole avdekket i Nueva Imperial», «Marxistene oppmuntret til dystre planer i salpeterregionen», «PS [Sosialistpartiet] og MIR [Den revolusjonære venstrebevegelsen] planla å drepe 600 familier», «Marxistene skulle jevne Limache med jorda».³ I en artikkel i avisen La Estrella (Valparaiso) 23. oktober omtalte den samme Kuhn henrettelsen av aktivister fra Unidad Popular (Allendes venstreallianse) slik: «Fire Plan Z-ledere henrettet».

Militærjuntaen tok i bruk alle midler for å «bevise» at denne planen eksisterte. Utenriksministeren, admiral Ismael Huerta, omtalte den under FNs 28. generalforsamling 8. oktober 1973, foran en nesten tom sal. Den er også nevnt i Frías Valenzuelas lærebok om Chiles historie (1974), som er brukt i mange skoler.

NESTEN ALLE intellektuelle som var i opposisjon til Allendes regjering, det vil si høyresida og kristeligdemokrater, gikk god for sannhetsgehalten i denne konspirasjonen.⁴ «Plan Z» var i bunn og grunn bare en forlengelse av de ondsinnede mediekampanjene som gikk forut for statskuppet, anført av El Mercurio. Denne anerkjente, men ekstremt konservative avisen ble etablert i 1827 i Valparaíso og i 1900 i Santiago, og var eid av Augustín Edwards, en av Chiles rikeste menn. Avisen spilte en avgjørende rolle i forberedelsene til statskuppet. Ifølge en rapport fra det amerikanske senatet, «Cover action in Chile 1963–1973» (1975), fikk El Mercurio og andre medier 1,5 millioner dollar fra CIA for å destabilisere Allendes regjering.

De første månedene etter kuppet støttet det kristeligdemokratiske partiet diktaturet. I El Mercurio-utgaven fra 18. september, som avslører «Plan Z», sluker kristeligdemokratenes leder Patricio Aylwin (som senere ble Chiles første president i overgangsperioden, fra 1990 til 1994) historien med hud og hår: «Allendes regjering […] aktet å gjennomføre et kupp mot seg selv for å innstifte et kommunistisk diktatur med makt. [Dette] ville ha blitt et forferdelig blodbad, og de væpnede styrkene har begrenset seg til å avverge denne nært forestående faren.» Chiles tidligere president Eduardo Frei (1964–1970)⁵ uttalte på sin side (ABC, 10. oktober) at «en horde geriljasoldater sto allerede klare, og utryddelsen av hærsjefer var godt forberedt».

Slike uttalelser bidro til å fjerne all tvil hos de «demokratisk-kristne» journalistene som jobbet i de godkjente mediene. Emilio Filippi, direktør for ukeavisen Ercilla, og journalisten Hernán Millas utga i januar 1974 Chile 1970-73 Cronica De Una Experiencia. Her boltret de seg i beskrivelser av den grusomme «Plan Z» og langet ut mot ledere på venstresida som ikke hadde noen mulighet til å forsvare seg.

To andre medieherrer, Abraham Santibá--ez, underdirektør i Ercilla og avisas sjefredaktør Luis Álvarez utga også en bok, Martes 11 De Septiembre 73 –Auge Y Caída De Allende (Tirsdag 11. september ’73. Allendes vekst og fall). Her påstår de at det i presidentboligen El Arrayán «utspilte seg skitne scener»: «En eksplosiv blanding av geriljatrening og sex, alkohol og marxistiske studier».⁶ Deres versjon av «Plan Z» impliserte forsvarsministeren, direktøren for det nasjonale helsevesenet og presidenten selv. Boka førte til forfølgelse av journalister i den statlige tv-kanalen og Canal 13 ved det katolske universitetet.⁷

I slutten av oktober 1973 utga militærjuntaen El Libro Blanco del cambio de gobierno en Chile (Hvitebok om regjeringsskiftet i Chile), som ble nyutgitt flere ganger på spansk og engelsk. Hensikten var å forklare hvorfor «de væpnede styrkene og politistyrkene i Republikken Chile […] styrtet president Salvador Allende». Libro Blanco gjentar praktisk talt alle beskyldninger som ble rettet mot Unidad Popular før og etter kuppet, men det aller viktigste beviset er «Plan Z», som ble presentert i et dokumentarisk vedlegg.

«Plan Z» fikk raskt regionale og lokale avleggere: Mange militærsjefer i provinsene kom med egne «avsløringer», og i flere nabolag påsto høyreorienterte beboere at de visste fra sikre kilder at det var funnet dødslister knyttet til den lokale «Plan Z». Så kranglet de høylytt om hvem som sto øverst på disse listene. I diktaturets første år fikk de som våget å uttrykke en viss motvilje mot regimets brutalitet, alltid det samme, fabrikkerte svaret: «’Plan Z’ hadde vært verre! Hæren har reddet oss, og vi må tilgi deres overtramp.»

IFØLGE Hernán Millas forsøkte tilhengere av regimet, eller personer som ønsket å framstå som det, å presse mediene til å si at deres navn sto på listene til «Plan Z». Da kunne de si: «Jeg er blitt informert om at jeg også skulle bli drept …» En bonde som forsøkte å få tilbake sin eksproprierte hacienda, tilbød seg å betale 10 000 escudos (25 000 dollar) for å få navnet sitt med på de oppdiktede listene.⁸
«Plan Z» handlet ikke bare om å rettferdiggjøre selve statskuppet. Den ble et avgjørende element i indoktrineringen av soldater som skulle mobiliseres mot «den indre fienden». En forutsetning for at soldatene skulle gå mest mulig nådeløst til verks mot de forfulgte, var at de ikke betraktet dem som medborgere, eventuelt med avvikende meninger, men som mordere med planer om å utrydde dem og familiene deres. Ved å dehumanisere fienden skapte «Plan Z» det hatet som var nødvendig for å torturere og drepe.

Alle indikasjoner om opprinnelsen til «Plan Z» leder til marinens hemmelige tjenester, som også sto bak kuppet. Den første som fortalte om planen, var for øvrig Kuhn, journalisten som var så nært knyttet til disse tjenestene. Hinchey-rapporten om CIAs virksomhet i Chile, utarbeidet på oppdrag fra Representantenes hus i 2002, peker på at forfatterne av Libro Blanco var «chilenske enkeltpersoner som samarbeidet med CIA, men som ikke var under CIAs kommando.»⁹

Nesten tjue år senere innrømmet noen av de sentrale aktørene at de hadde tatt feil. Hernán Millas forklarte i 1999 at «Plan Z» aldri hadde eksistert, og at den var «et militært eventyr som har gått i glemmeboka». Han nevnte imidlertid ikke sin egen ulykksalige bok fra 1974.¹⁰ Abraham Santibá--ez uttalte også i 1999: «Jeg må innrømme at det ble begått en stor feil: å tro på plan Z.»¹¹ Direktøren for El Mercurio, Arturo Fontaine Aldunate, som i 1973 sto for en frenetisk mediekampanje om dette temaet, ga følgende svar til journalist Mónica González: «Jeg har ingen bevis for at Plan Z eksisterte. På den tiden var vi sikre på det. I dag er dette fortsatt et mysterium for meg.»¹² Federico Willoughby, juntaens første kommunikasjonsrådgiver, innrømmet i 2003 at «Plan Z» ble utarbeidet av diktaturets hemmelige tjenester som et redskap i den psykologiske krigen som handlet om å rettferdiggjøre statskuppet.¹³

Det er fortsatt ikke kjent hvem som sto bak planen, men forfatterne av Libro Blanco har begynt å snakke. Nesten tretti år etter at den ble utgitt, innrømmet historikeren Gonzalo Vial Correa at han var en av forfatterne: «Vi var flere om å skrive den, men jeg skrev mesteparten.»¹⁴ Vial Correa har også skrevet et historieverk om Chile som er mye brukt. I tillegg er han politiker på ytterste høyre fløy, med nære bånd til den konservative katolske organisasjonen Opus Dei. I Allendes regjeringstid var han redaktør for tidsskriftet Qué Pasa, som var involvert i kuppet. I 1979 ble han undervisningsminister i Pinochets regjering, men det forhindret ikke Aylwin-regjeringen i å utnevne ham til leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen i 1990. I 1999, da Eduardo Frei var president, ble han dessuten utnevnt til medlem av dialogutvalget.

I 2002 FORTALTE Vial Correa (som døde i oktober 2009) at etter kuppet var redaksjonen i Qué Pasa i kontakt med militærjuntaen via en marineoffiser. Sistnevnte overleverte diverse dokumenter «som ble funnet i forbindelse med husundersøkelser», blant disse var «planen». Vial Correa er en av de få som hardnakket fortsatte å insistere på at denne planen eksisterte. Ifølge ham var det «en gærning i Unidad Popular, blant de mange slike som satt i Allendes regjering, som skrev dette dokumentet, tok kopier av det og delte det ut til vennene sine. […] Når det er sagt, vet vi ikke om man hadde begynt å sette planen ut i livet, eller om det var mange som skulle delta. Alt snakket om at dette er oppdiktet, er løgn. Ingen har diktet dette opp, planen ble funnet. Og vi måtte slåss for å få publisere den.»¹⁵

Selv om man går med på at historikeren tretti år tidligere faktisk trodde at papirene fra marinen var skrevet av en ikke navngitt «gærning», skrev han noe helt annet i Libro Blanco. Her påsto han at «Unidad popular og Salvador Allende […] planla å gjennomføre et kupp mot seg selv for å skaffe seg absolutt makt basert på tvang og forbrytelser.»¹⁶ Han har et enormt ansvar, i likhet med medforfatterne, deriblant Cristián Zegers som i dag er direktør for El Mercurio: Det var de som sørget for at noen papirer av tvilsom opprinnelse, høyst sannsynlig fabrikkert av agenter fra marinen, ble presentert som Allende-regjeringens planer. Resultatet kjenner vi.

Paradoksalt nok har ingen av de fire regjeringene som er valgt siden 1990, våget å granske hvilken rolle organisatorene av statskuppet, og spesielt de intellektuelle, spilte i den planmessige spredningen av falsk informasjon. I Valparaíso, etter at demokratiet ble gjeninnført, fikk marinen reist en statue av admiral José Toribio Merino, en av lederne for kuppet i 1973. Hans memoarer,¹⁷ som er en direkte oppfordring til statskupp, inneholder en grotesk beskrivelse av «Plan Z». Den dag i dag er disse memoarene anbefalt lesning ved sjøkrigsskolen, der Merino fortsatt er et forbilde for framtidige offiserer.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Jorge Magasich, Ceux qui ont dit «Non» (De som sa nei).

2 Hernán Millas, La familia militar, Planeta, Santiago, 1999, s. 23–28.

3 Francisco Herreros, Prensa canalla y violación de los derechos humanos, El Siglo, 4. november 2005.

4 Med unntak av 13 kristeligdemokratiske ledere som med Bernardo Leighton i spissen fordømte statskuppet. Leighton ble alvorlig såret i Roma i 1975 etter et attentat organisert av diktaturets hemmelige politi.

5 Hans eldste sønn Eduardo Frei ble også president, 1994–2000.

6 Luis Álvarez, Francisco Castillo, Abraham Santibá--ez, Martes 11 De Septiembre 73 ?Auge Y Caída De Allende, Ed. Triunfo, Santiago, 1973.

7 Ernesto Carmona, El informe Valech también sentó a los periodistas chilenos en el banquillo, i Rocinante, Santiago, januar 2005.

8 Hernán Millas, se over, s. 25–26.

9 http://foia.state.gov/Reports/HincheyReport.asp.

10 Hernán Millas, se over, s. 23–30.

11 Santibá--ez Abraham, 1998.

12 codepu, La Gran Mentira. El caso de las «Listas de los 119». Aproximaciones a la Guerra Psicológica de la Dictadura Chilena. 1973–1990, Santiago, 2002.

13 Wilfried Huismann og Raúl Sohr, «Pinochet Plan Z», dokumentar, Arte GEIE/WDR/Huismann, 2003.

14 « Las razones del quiebre institucional de 1973, segun Gonzalo Vial », www.educarchile.cl.

15 La Tercera, Santiago, 24. mars 2002.

16 Libro Blanco, 1973, 27.

17 Merino Toribio, Bitácora de un Almirante, Ed. Andrés Bello, Santiago, 1998.

(…)