Et avgjørende tiår

Hvilken hendelse vil bli definerende for 2010-tallet? Det er ikke uvanlig å hevde at 1990-tallet ikke begynte 1. januar 1990, men 9. november 1989. Berlinmurens fall ble bestemmende for 90-tallet, slik 2000-tallet ble innledet med at 11. september 2001 la i grus 90-tallets liberale utopi med terrorfrykt, massive innskrenkninger i friheter og rettigheter og to brutale kriger. Utviklingen i Vesten i kjølvannet av 11. september 2001 setter 2000-tallet i et mildt sagt tvetydig lys i forhold til de anti-totalitære forhåpningene man hadde etter Murens fall, ettersom det stadig dukker opp nye – fysiske så vel som økonomiske og politiske – murer som begrunnes med det lille som finnes igjen av 1990-tallets ideologiske løfter om at den liberale hverdagsutopien er like rundt hjørnet, bare man blir kvitt de siste restene av «antimodernister».

Imidlertid samler to hendelser mørke skyer for denne forhåpningen om å komme tilbake på sporet av den tapte «historiens slutt», to hendelser som – med forbehold om det uventede som er selve definisjonen av en hendelse – kan bli stående igjen som innledningen på 2010-tallet.

IFØLGE SLAVOJ ZIZEK døde den liberale ideologien to ganger i løpet av 2000-tallet. Den liberaldemokratiske politiske utopien kollapset 11. september 2001, men dette rammet ikke den globale markedskapitalismens økonomiske utopi. Først sju år senere falt den, da Lehman Brothers gikk over ende og statsapparater over hele verden sprøytet inn kapital, lånegarantier, statsobligasjoner og alt som måtte til for å forhindre skuta fra å synke.¹

På tross av alt snakket om Ideologiens (nyliberalismens) død tyder mye på at Zizek tar feil. Ikke bare er finansøkonomien på bedringens vei og i ferd med å blåses opp igjen, det har heller ikke blitt noe av løftene om strengere reguleringer og nye kontrollmekanismer, skatteparadisene lever i beste velgående og på Wall Street gjør de seg i disse dager klare til å gi hverandre flere milliarder dollar i bonuser for sin risikovillighet.

«Ideologien er død, lenge leve ideologien» kan bli en talende beskrivelse på finanskrisens overdrevne rykter om kapitalismens død, i den grad man kan kalle det en ideologi. For på tross av den nærmest unisone fordømmelsen av nyliberalismens utskeielser og umoralske aspekter, er det den som kommer styrket ut av krisen i tråd med sitt grunnleggende siktemål. Nyliberalismens har aldri vært den antistatlige laissez-faire-tenkningen den har gitt inntrykk på et diskursivt plan, men snarere en spesifikk form for sterk statlig styring, en spesifikk måte å se på staten som en avregulerende og reregulerende kraft, som en måte å skape markeder, få dem til delvis å fungere, privatisere, innlemme stadig større deler av planeten i kapitalstrømmene.

Kriseprinsippet, dvs. at noe fungerer fordi det stadig er i ferd med å bryte sammen, viser seg å være en sentral mekanikk (med sjokkdoktrinen som et særfenomen). For mens IMF for to år siden lå med brukket rygg, har finanskrisen vekket flaggskipet til live igjen, ny kapital er sprøytet inn slik at Øst-Europa igjen kan underlegges «budsjettdisiplin» og overlate verdier, eiendommer og tjenester til det private.

I 2009 OPPLEVDE Storbritannia den tredje største verdistigningen på aksjemarkedet siden 1693, ifølge Bank of England, samtidig stiger både arbeidsledigheten og den offentlige gjelden. USA hadde et budsjettunderskudd på 11,2 prosent av BNP, det største på 60 år, siden 1942,² og den offentlige gjelden vil øke til 108,2 prosent av BNP i 2014. Frankrikes offentlige gjeld har nådd et rekordnivå på 1457,4 milliarder euro, dvs. 75,8 prosent av BNP og, den forventes å stige til 77,9 prosent i løpet av 2010, uten å ta med i beregningen «det store lånet» Sarkozy-regjeringen ønsker å ta opp.³ I Storbritannia øker også den offentlige gjelden kraftig (49,6 prosent av BNP i november 2008 til 60,2 prosent et år senere),⁴ og regjeringen oppfordres til å si opp mot én million offentlig ansatte.⁵ Mens California, verdens 7. største økonomi i 2007, står overfor nye gigantunderskudd etter at Schwarzenegger sa at «lommeboka er tom» i fjor sommer.

Offentlig gjeld er ikke nødvendigvis et onde, keynesiansere mener til og med det er et gode for samfunnet, at det gir handlingsrom og smører økonomien. Problemet er bare at ikke ubetydelige deler av gjelden som nå tas opp i Vesten ikke blir pumpet inn i produksjon, men gjort om til kapital for finansinstitusjonene. Dermed har «nyliberalismen» funnet nok en måte å hoppe over produksjonsleddet i veien mot «verdiskapning». Det har blitt satt en presedens for handling ved kriser som forsterker prinsippet om at det fungerer fordi det stadig bryter sammen, og slik utvides stadig privatkapitalens relative grenser. IT-boblen ble avledet av en boligboble, vil denne igjen avledes av en statlig låneboble?

MEN DENNE utvidelsen kan bli brutalt stoppet i tiåret som kommer. Det er nemlig ikke sikkert at Jordas grenser er like «fleksible» som verdens offervillige statsledere. Foran COP15 i København var det ikke mange som hadde illusjoner om noen forpliktende avtale. Og den forventede skuffelsen kan fort bli stående igjen som (den fraværende) hendelsen som vil prege 2010-tallet. Hvis det kommer en avtale innen 2010, vil den etter all sannsynlighet følge samme sporet som beskrevet over: Den vil utvide kapitalstrømmene ved å kommersialisere lufta gjennom utslippskvoter. Dermed vil dette verdi- og produksjonssystemet stå overfor sin absolutte grense, nemlig atmosfæren. I det minste symbolsk, hvis vi skal tro klimaforskernes advarsel om at utslippstoppen må nås innen 2020. La oss håpe at finanskrisen og COP15 ikke blir de definerende hendelsene for det nylig innledede tiåret.

@ norske LMD

Fotnoter:
1 Slavoj Zizek, «Tjue mirakuløse år», norske Le Monde diplomatique, desember 2009.

2 Newsweek, 28. november

3 «La France est endettée de prés de 1500 milliard d'euros», Le Monde, 30. desember 2009. «Det store lånet» omfatter 35 milliarder euro som skal brukes til å finansiere undervisning, forskning, næringsliv og bærekraftig utvikling.

4 «Public sector borrowing hits record high», bbc.co.uk, 18. desember 2009.

5 «Huge public sector job cuts urged to ease debt», bbc.co.uk, 8. desember 2009. (…)