Form og følelser

Ny film av Alain Resnais Les Herbes folles, en begivenhet jeg ikke kunne la gå fra meg, og siden norsk premiere ikke var (og fortsatt ikke er) berammet, måtte jeg dra til Paris. Den 87 år gamle regissøren, anerkjent av kolleger og kritikere som formens og montasjens mester, har satt sitt preg på filmhistorien de siste 50–60 årene. Les Herbes folles (ugress, ukrutt) er dessuten en av hans vakreste filmer. Redaksjonen i Cahiers du Cinéma kåret den til årets beste film i sitt desembernummer. I månedsskiftet november/desember så jeg den to ganger på samme sted, L’Arlequin i Rue de Rennes, en av få kinoer i det sentrale Paris som jeg aldri før har besøkt. Det å se et så fornyende alderdomsverk på en for meg ukjent kino, var en liten glede i seg selv.

Alain Resnais var strengt tatt ikke med i kretsen som ble kalt «Den nye bølge». «Bølge-regissørene» var – med unntak av Eric Rohmer – noe yngre enn Resnais, og de hadde ikke en så omfattende produksjon av dokumentarfilmer bak seg. Mens Truffaut, Godard & Co tilbrakte flere timer hver dag på Cinemateket, fordypet Resnais seg nesten like mye i litteratur, billekunst – og tegneserier. Han kjente tidlig slektskap med surrealismen. Resnais falt for teateret da han så Tsjekhovs Måken i 16-årsalderen. I Mélo (1986) forener han filmet teater og dynamisk kameraarbeid. Teaterets verden spiller en nøkkelrolle i Min onkel i Amerika (1980). Også i årets film får vi en herlig teaterscene utenfor scenen, blant de besøkende. (…)