Mer for mindre

Sjelden i nyere tid har en amerikansk president tiltrådt med høyere ambisjoner for utenrikspolitikken enn Barack Obama. Da han ble innsatt i januar 2009, i en tid da USAs internasjonale omdømme var rekordlavt, ønsket han å gjenreise landets prestisje gjennom å ta tak i et vidt spekter av problemer: atomnedrustning, israelsk-palestinsk fred, bedret forhold til Russland, forsoning mellom den vestlige og den muslimske verden. Og om ikke det var nok ønsket han også å rette søkelyse mot en rekke områder som Bush-administrasjonen i stor grad overså, som verdens fattigdomsproblem og klimaendringene.

Mange som støttet Obama trodde han vil klare å gjøre store framskritt i løpet av det første året. De har blitt kraftig skuffet. De hadde nok litt overdrevne forventninger til ham, men også en manglende forståelse av hans temperament og det landskap han er tvunget til å bevege seg i. Som leder er Obama metodisk, pragmatisk og uten hang til spektakulære handlinger. Fullt innforstått med USAs begrensninger som verdensmakt – som nok er større enn under noen andre amerikanske presidenter i nyere tid – unngår han å ta initiativer som ytterligere vil tynge økonomien til et land som allerede har et svimlende budsjettunderskudd.

Når man skal gjøre opp status over hans første år i embetet, er det viktig å huske at ingen amerikansk statssjef før ham har vært stilt overfor et så kraftig fall i økonomien. Da George W. Bush ble valgt til president for åtte år siden, hadde USA en solid økonomi, en hær som syntes uovervinnelig, samtidig som landet ikke hadde noen alvorlige fiender.

Disse misunnelsesverdige forholdene er nå totalt endret. Invasjonene av Afghanistan og av Irak under Bush satte en stopper for sympatien USA hadde blitt møtt med etter terrorangrepet i New York 11. september 2001. Da disse militæroperasjonene trakk i langdrag, ble de også svært kostbare fiaskoer som ga en alvorlig knekk til den amerikanske hærens moral. Samtidig omgikk Bush-administrasjonen de økonomiske begrensningene ved å ta opp store lån, noe som endte med full kollaps i økonomien.

Å FORSØKE Å bremse nedgangen synes å være den røde tråden i Obamas utenrikspolitikk. Som både presidenten selv og teamet hans flere ganger har gjentatt, dreier det seg om å «oppnå mer med mindre». De satser på overtalelse heller enn tvang, på diskusjon heller enn antagonisme, på kompromisser heller enn en streng linje, på små skritt heller enn store.

Dette framgår for eksempel av bestrebelsene på å få Moskva til å støtte planene om å redusere de kjernefysiske våpenlagrene i USA og i Russland. Og av et mer radikalt standpunkt overfor Irans atomprogram. Bevisst på at han ikke vil få Kreml med seg med trusler og harme, slik Bush prøvde, har Obama skrinlagt planene om utplassering av et rakettforsvarssystem i Polen, noe som lenge hadde vært et krav fra russisk side. Like betegnende er hans innsats for å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Syria, i håp om å svekke alliansen mellom Damaskus og Teheran, for å kunne innlede regionale fredsforhandlinger med Israel.

Men i sin takketale under Nobelprisutdelingen i Oslo etterlot Obama ingen tvil om at han, i likhet med alle amerikanske presidenter i nyere tid, er forberedt på å bruke militær makt hvis han mener at USAs interesser er truet. Dette går tydelig fram av avgjørelsen om å sende – midlertidig, sies det – flere soldater til Afghanistan, og av den økte bruken av droner for å drepe Al-Qaida-ledere i Pakistan.

Samtidig understreker Obama: «Vi kan ikke stole utelukkende på militær makt. Amerika bør vise sin styrke gjennom sin evne til å avslutte konflikter, hindre dem i å utvikle seg, ikke bare erklære krig». Dette perspektivet gjenspeiler den forsiktige linjen i den strategiske planleggingen som allerede var påbegynt før han ble innsatt og som ble videreført under hans første måneder i embetet. For å fortsette på denne veien har Obama plukket ut rådgivere som er mer kjent for sin «pragmatisme» og «fleksibilitet» enn for sine ideologiske synspunkter.¹ Til gjengjeld støtter disse rådgiverne president Obama med strategier som gjenspeiler begrensningene til USAs makt samtidig som de søker å utnytte landets naturlige fortrinn best mulig.

De store linjene i denne politikken ble trukket opp i april 2009, under et to dager langt ekstraordinært symposium i Washington om USAs nye strategiske perspektiver. Konferansen ble arrangert av Institute for National Security Studies (INSS) og inkluderte innlegg fra størrelser som Michèle Flournoy (undersekretær i forsvarsdepartementet), James Steinberg (viseutenriksminister) og Marie Slaughter (leder for det amerikanske utenriksdepartementets avdeling for politisk planlegging).²

En fundamental erkjennelse kom ut av konferansen: USA må tilpasse seg en verden der det ikke lenger har en ubestridt lederrolle. «Med de radikale endringene som pågår, bør vi skille mellom hva vi kan påvirke og hva vi bør tilpasse oss,» forklarte en erfaren funksjonær oss. Om Kinas og Indias inntog på verdensscenen innrømmet han: «Vi kan ikke endre tingenes gang. Det finnes ingen god oppskrift for å forsinke [deres] framvekst».

I stedet bør USA heller forsøke å forene disse landene i kampen mot de store problemene i verden, som underutvikling, klimaendringene og den økonomiske krisen. Det er unødvendig å si at for å lykkes må USA gå bort fra alt som minner om arroganse eller paternalisme. «Vi må lære oss å styre i en horisontal verden uten et hierarkisk system,» uttalte en representant for utenriksdepartementet. «Vi kan ikke diktere hvordan andre land skal oppføre seg, vi må heller bruke våre overtalelsesevner.» Det kan i noen tilfeller bety å gå utenom velkjente diplomatiske veier for å nå fram til enkelte staters befolkning gjennom uformelle kommunikasjonskanaler.

MED UTENRIKSMINISTER Hillary Clintons ord kan en slik politikk beskrives som «intelligent makt,» det vil si «klok bruk av alle midler vi har til rådighet, deriblant vår økonomiske og militære makt, våre evner innen entreprenørskap og innovasjon, i tillegg til egenskapene og troverdigheten til vår nye president og hans team».³

Obama er riktignok for pragmatisk anlagt til å tro at han kan oppnå framskritt på de områdene som opptar ham mest –kjernefysisk nedrustning, fred i Midtøsten, utrydding av fattigdom – hvis han overser USAs viktigste «nasjonale interesser» eller hvis han svikter nøkkelgrupper blant velgerne.
Inntil et visst punkt kunne man ennå snakke om å skape demokrati i Afghanistan og forbedre innbyggernes levekår. Dette synes ikke lenger være innen rekkevidde for Washington, i alle fall ikke for en pris USA kan akseptere. Valget sto – og dette var nok president Obama klar over – mellom en mulig seier for Taliban eller en operasjon som kunne gi president Hamid Karzai en ny sjanse. Et annet problem var hvorvidt en seier for Taliban i Afghanistan ville virke oppmuntrende på Taliban i Pakistan. Det ville ha kastet landet ut i enda mer kaos.

Situasjonen i Iran er også en tornefull utfordring. Obamas preferanser er klare: Få til en forhandlingsløsning i konflikten om atomanrikningen, noe som ville bekrefte hans tro på diskusjon framfor konfrontasjon. Han har forsøkt å få iranerne til å sette seg ved forhandlingsbordet samtidig som han har overbevist russerne om nødvendigheten av sanksjoner i tilfelle forsøket mislykkes. Av like stor betydning er det at han fikk overtalt Israel til å avstå fra enhver militær aksjon så lenge forhandlingene synes å gå framover. En styrkeprøve synes imidlertid å være forestående: Siden nye sanksjoner trolig vil ha liten effekt på iranerne, må Obama igjen vurdere bruk av militærmakt.

Presidenten forsøker å bedre relasjonene til Russland for å få oppslutning om atomnedrustningen og for å legge press på Iran. Obama har bestrebet seg på å vinne den russiske presidenten Dmitrij Medvedevs tillit og har berømmet ham for å ha brutt med praksisen fra den kalde krigens dager. Samtidig har han fordømt hans forgjenger Vladimir Putin som en tilhenger av «den gamle måten å gjøre ting på».⁴

Under en rekke samtaler under fire øyne har Obama fått president Medvedevs støtte til en omfattende bilateral reduksjon av de kjernefysiske våpenlagrene, samt løfte om sanksjoner mot Iran hvis det skulle vise seg nødvendig. Likefullt kan forverringen i forholdet mellom Russland og Ukraina, og andre tidligere sovjetrepublikker, skape problemer mellom Moskva og Washington.

OVERFOR KINA HAR Obama forsøkt å skape nye rammer for forholdet til landet som seiler opp som en ny supermakt, samtidig som USA beholder sin handlefrihet. Ifølge Obama er slike rammer nødvendige for å unngå en krise på grunn av Taiwan og for å få Kina til å samarbeide i spørsmål som klimaendringer og spredning av atomvåpen i Iran og Nord-Korea. Men dette er et ambisiøst prosjekt, med tanke på den relativt utbredte uroen i USA over Kinas voksende økonomiske tyngde.

Obama gjorde sitt synspunkt tydelig under besøket i Beijing i november 2009. Mange amerikanere har uttrykt skuffelse over at han ikke tok til orde mot bruddene på menneskerettighetene i Tibet og den kunstige nedskrivingen av den kinesiske valutaen. På den andre side undertegnet han og president Hu Jintao 17. november en prinsipperklæring om de to landenes framtidige relasjoner. Her legges rammene for et langsiktig samarbeid nettopp av den typen president Obama ønsker seg. «USA og Kina har et stadig større grunnlag for samarbeid og deler et stadig større ansvar i flere viktige spørsmål som angår politisk stabilitet og framgang på verdensbasis.»

Overalt der det er mulig har president Obama forsøkt å vinne tilslutning til sitt syn på forbedrede internasjonale relasjoner. Men han har ikke nølt med å droppe et forslag når det har vakt for stor motstand i utlandet eller på hjemmebane. I Latin-Amerika er politikken hans den samme som Bush sin. Og da hans forsøk på å tvinge Israel til å stanse byggingen av nye bosettinger på Vestbredden møtte urokkelig motstand, ga han simpelthen avkall på denne linjen.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Her bør man kanskje relativisere litt. Som sin rådgiver for Latin-Amerika har Hillary Clinton valgt John Negroponte, som var ambassadør i Honduras under aggresjonskrigen mot Nicaragua, i Irak etter Saddam Husseins død, og etter det sjef for USAs etterretningsetater (Director of National Intelligence). Han spilte en aktiv rolle under statskuppet i Honduras nylig, og i anerkjennelsen av den illegitime regjeringen som ble dannet etter det påfølgende valget.

2 Symposiet ble arrangert 7.?8. april 2009 i forbindelse med lanseringen av INSS-rapporten «Global Strategic Assessment2009».

3 Hillary Clinton, «Foreign Policy Address at the Council of Foreign Relations», Washington, 15. juli 2009.

4 New York Times, 3. juli 2009.