Ukraina på vei tilbake i den russiske folden

I august 2009, i en video som ble sendt på bloggen hans, henvendte Dmitrij Medvedev seg til sitt folk … og til sine ukrainske naboer. Trass i postkortlandskapet bak ryggen på Medvedev var budskapet brutalt: «Våre bilaterale forbindelser med Ukraina har aldri vært så dårlige som nå. Myndighetene i Kiev fører en åpent anti-russisk politikk etter angrepet i Georgia, der ukrainske våpen ble brukt for å drepe sivile og militære russere.» Anklagen var klart myntet på den ukrainske presidenten Viktor Jusjtsjenko, som støttet Mikhail Saakasjvili under konflikten mellom Russland og Georgia i august 2008.

Russland kan hemningsløst hakke på Jusjtsjenko; det skaper ikke lenger synderlige reaksjoner i Vesten. Han var det store håpet for europeerne og en del av ukrainerne i 2004. Nå er han blitt pariaen i ukrainsk politikk, skyldig som han er i både å ha forrådt Østen og mislyktes i å sjarmere Vesten. Så til de grader paria at når han stiller som presidentkandidat i det kommende valget, mangler han både penger og støtte til å drive valgkampanje. Dermed har han også svært små muligheter til å bli gjenvalgt. «Forholdet mellom Ukaina og Russland er blitt dårligere etter oransjerevolusjonen,» fastslår Anatoli Zlemko, som var ukrainsk utenriksminister under den forrige presidenten Leonid Kutsjma. «Jusjtsjenkos administrasjon har fremmet en ny filosofi i forholdet til Russland, basert på pragmatisme og ikke lenger på et spesielt godt vennskap.»

SIDEN 1997 HAR Russland og Ukraina basert sine forbindelser på «Den Store Traktaten». Denne veven av bilaterale avtaler omfatter alle mulige områder (energi, økonomi, militært, kulturelt og humanitært samarbeid). Men de to landene har ikke desto mindre sine egne politiske mål – til tider i strid med avtalens ånd. For eksempel har Moskva, etter Vladimir Putins maktovertakelse, sett det som sitt viktigste anliggende å øke sin innflytelse i de tidligere sovjetstatene, og særlig i Ukraina. «Verken Polen eller de baltiske landene, ja, selv ikke Kaukasus har en tilsvarende plass i russernes hjerter,» fortalte Miroslav Popovitsj, filosofiprofessor i Kiev, i slutten av 2008. «Tsar Nikolaj 1 erklærte selv i sin tid at han aldri ville gi slipp på Ukraina. Landet er en del av den tradisjonelle innflytelsessfæren til Kreml, som slett ikke er parat til å la det forsvinne.» Etter valgseieren sin i 2004 har Jusjtsjenko til stadighet irritert Moskva utfordre denne nedarvede forestillingen og å gå løs på saker som vekker sinne.

Den alvorligste av disse sakene er ukrainsk medlemskap i NATO. Et slikt medlemskap har i mange år stått på den politiske dagsorden i Ukraina, uten at det har fått russerne til å overreagere. «I 2002 presenterte jeg vår oppfatning av forholdet til NATO, og antydet at målet var fullt medlemskap,» husker Zlemko. «Jeg snakket med den russiske presidenten om dette ved flere anledninger. Han var enig, han aksepterte vårt valg. Men president Kusjma hadde et utmerket forhold til Putin. De møttes 14–15 ganger i året. Det er temmelig annerledes nå.»

Jusjtsjenkos stadige kritikk av Moskva, kombinert med hans varme forbindelser til USA, har gjort de russiske myndighetene ubøyelige. Russerne ser nå på NATO-medlemskap som et point of no return. I et dekret fra mai 2009 sier Medvedev at det er «uakseptabelt å tillate NATO å utplassere sine militære strukturer ved Russlands grenser.» Under ligger også spørsmålet om den russiske svartehavsflåten base på Krim.¹ Avtalen om basen, som gjelder fram til 2017, ble angrepet av Jusjtsjenko under krigen i Georgia. Dette viser tydelig de ideologiske, politiske og strategiske uoverensstemmelsene mellom Ukraina og Russland.

Så er det gassen, den saken som opptar europeerne sterkest, og som er selve ryggsøylen i de stadig tilbakevendende konfliktene mellom Kiev og Moskva. Avtalene som ble inngått på 1990-tallet, ble for fem år siden erstattet av dunkle kontrakter inngått direkte mellom russiske Gazprom og ukrainske Naftogaz, og en hærskare av mellommenn. Krisene i 2006 og 2008, som endte med stopp i leveransene til Europa, har gjort det ukrainske systemet mer sårbart enn noen gang. For taktikken er klar: Russland vil svekke Ukraina for å slå kloa i landets transittsystem, Ukrainas eneste strategiske våpen. Den kroniske underfinansieringen av Naftogaz og de svake ukrainske sjefene virker sterkt i Gazproms favør.

EN SAK SOM stadig undervurderes av Vesten, er «krigen om minnene,» som også har bidratt til å forverre forholdet mellom de to landene. Tro mot valgløftene sine har Jusjtsjenko slåss for å hevde en ukrainsk identitet: Nasjonalspråket og den nasjonale kulturen skal fremmes, men framfor alt skal det skapes en særegen historie for «det ukrainske folk» som skiller seg fra de øvrige slaviske folkeslagene. Kampen for internasjonal anerkjennelse av Holodomor, den store hungersnøden i 1932–1933, er et godt eksempel. For den ukrainske ledelsen var millionene av bønder som sultet i hjel, ofre for et folkemord iscenesatt av Josef Stalin, som ønsket å knekke den ukrainske nasjonalismen. Russerne ser dette som et forsøk på å omskrive landenes felles historie. Dette enestående erindringsskismaet førte til at Moskva i mai nedsatte en kommisjon med ansvar for å bekjempe «ethvert forsøk på å forfalske historien til skade for Russlands interesser».

Enda mer alvorlig er kløften som har oppstått mellom de to folkene på hver sin side av en grense det kan være vanskelig å få øye på. En rapport fra Razumkov-senteret i Kiev pekte i begynnelsen av 2009 på den stadig mer negative oppfatningen russerne hadde av sine ukrainske naboer. Dette er i stor grad resultatet av en svertekampanje som pågår i de fleste russiske medier. Rapporten tar også opp «den manglende kontakten mellom intelligentsiaen, forskerne og ekspertene, dialogen har stort sett form av kritikk bestående av irettesettelse og beskyldninger».² Med andre ord: Den intellektuelle eliten følger opp de politiske relasjonene.

Før det nært forestående presidentvalget er de diplomatiske forbindelsene på et absolutt lavmål. Sist sommer nektet Russland å sende en etterfølger etter den tidligere ambassadøren i Ukraina, Viktor Tsjernomyrdin. Etter at Medvedev ble president, har det ikke vært noen offisielle møter mellom de to presidentene, bortsett fra et kort treff under et toppmøte i Samveldet av uavhengige stater (SUS) i St. Petersburg i 2008. I slutten av 2009, i samme kontekst, men i Chisinau denne gangen, presterte den russiske presidenten til og med å fornærme Jusjtsjenko offentlig.
Kan man forvente forandring etter presidentvalget? Kandidatene ter seg forvirrende og skaper villig vekk usikkerhet om skillet pro-russisk/pro-vestlig, det som var selve varemerket for oransjerevolusjonen i 2004. Viktor Janukovitsj, som for øyeblikket leder på meningsmålingene, var den store taperen i de foregående valgene. Denne gangen forsøker han å gå ut over det tradisjonelle velgergrunnlaget sitt, som består av russisktalende, først og fremst øst i landet. For å lykkes, må han ødelegge bildet av seg selv som en marionettefigur styrt fra Moskva. «Det er åpenbart at språkbruken er endret,» konstaterer Sacha Tessier-Stall, ekspert ved Det internasjonale senteret for politiske studier i Kiev. «Janukovitsj er i mindre grad åpent pro-russisk. Han fordømmer det europeiske hysteriet, men kommer ikke over tanken om en europeisk framtid for Ukraina.»

Når det kommer til stykket, er Janukovitsj ingen ideolog. Mange eksperter mener at han har et begrenset handlingsrom ettersom politikken hans overfor Russland er påvirket av de motstridende motivene til hans økonomiske støttespillere, og gjenstand for interne rivaliseringer i hans politiske base, Regionenes parti. Mediene karakteriserer partiet som «pro-russisk,» men det består først og fremst av en samling ukrainske forretningsfolk som framfor alt søker å ivareta sine økonomiske interesser. I denne konteksten unngår Janukovitsj altfor utfordrende standpunkt: «De fleste innbyggerne i Ukraina er nærmere knyttet til Russland enn til noe annet land,» forklarer han. «Dersom jeg blir president, vil jeg bygge opp igjen de fordelaktige forbindelsene med Russland og sette en strek over det negative fra de fem seneste årene.»

DEN VIKTIGSTE MOTSTANDEREN hans, den nåværende statsministeren Julia Timosjenko, spiller også på mange strenger, temmelig langt fra hennes opprinnelige utenrikspolitiske standpunkter slik hun sammenfattet dem i artikkelen «Dem opp for Russland» i Foreign Affairs i 2007.³ Den tidligere inspiratoren for oransjerevolusjonen og en gang Jusjtsjenkos nære medarbeider, vet at for å lykkes trenger hun Moskvas støtte. Som den dyktige taktiker hun er, svinger hun mellom to poler. «Janukovitsj kan uttrykke seg langt friere enn henne,» mener Sacha Tessier-Stall: «Timosjenkos velgergrunnlag befinner seg mer i vest og i sentrum enn i øst. Hun kan derfor ikke snakke om Russland som venn, bare om Russland som partner, selv om hun fører en pro-russisk politikk.» Samforstand som kom til uttrykk mellom paret Putin-Timosjenko under et møte på Jalta sist november, viste tydelig det sistnevnte. Det tyder på at den ukrainske statsministeren vil bli spart for vanskeligheter på gassfronten fram til presidentvalget.

Denne valgkampens outsider, den unge Arsenji Jatsenjuk som er nummer tre på meningsmålingene, gir på sin måte uttrykk for den nye strategiske situasjonen: «Mitt budskap er klart: Dersom EU vil ta imot oss, er vi klare på timen, men jeg kan ikke vente i tjue år på medlemskap. Jeg må bygge et sterkt land nå.» Og dessuten arbeide for en ny utgave av Samveldet av uavhengige stater, besluttsomt vendt mot øst. «For øyeblikket er SUS bare en tesalong for presidenter,» sier Jatsenjuk ironisk. «Jeg tror Kiev er klar for en ny integrasjon, med Aserbajdsjan, Moldova, Hviterussland, Russland og Georgia. Med en felles politikk innen energi, landbruk, transport og et felles marked. Vi lider alle av de samme sykdommene, vi kan bruke de samme medisinene.»

Uavhengig av talemåtene kan valgkampmiljøene også kaste lys over presidentkandidatenes ulike målsettinger. Janukovitsj omgir seg med amerikanske spin doctors med koblinger til Republikanerne. Men opposisjonslederen er for en stor del finansiert av oligarken Rinat Akhmetov, den rikeste mannen i Ukraina. Denne milliardæren, kongen av Donbass, industriregionen i den østlige delen av landet, har aldri lagt skjul på sine sympatier for Russland, selv om han er skeptisk til russernes økonomiske innflytelse. Dmitrij Firtach, en dunkel ukrainsk forretningsmann med sterke russiske forbindelser, bidrar også. Han finansierer både Janukovitsj og Jatsenjuk. Julia Timosjenko, som for tida driver en glimrende kampanje, har valgt selskapet AKPD, som sto bak Obamas vellykkede kampanjen i 2008. Hennes pengekilde er den styrtrike Viktor Pinsjuk, svigersønn til tidligere president Kutsjma og Janukovitsj’ rådgiver i 2004. De ulike klanene av ukrainske oligarker, som har interesse av et godt forhold til Russland, har altså sikret seg de viktigste kandidatenes føyelighet.

VED Å VENDE kompassnåla østover, følger de egentlig bare en mer global trend, som sikter mot å gi Russland tilbake sin ledende rolle i det tidligere sovjetområdet. «Frankrike, Tyskland, Italia, USA, alle anerkjenner nå Russlands betydning,» mener Zlemko. «Og vår utenrikspolitikk er ikke isolert fra globale problemstillinger.» Først og fremst har de ukrainske politikerne mistet illusjonene om et snarlig medlemskap i EU, som er i ferd med å miste tålmodigheten med manglende reformer i landet. Pierre Lellouche, fransk statssekretær for europeiske saker, ga under et besøk i Kiev i november skånsomt uttrykk for at medlemskap ikke lenger er aktuelt, verken på kortere eller litt lengre sikt.

Russland går derimot stille i dørene. I 2004 undervurderte Putin uten tvil ukrainernes raseri mot Kutsjmas autoritære regime ved å støtte hans kronprins, Janukovitsj. Putin avla mange besøk og kom med mange uttalelser. Det var en innblanding som vakte avsky i deler av opinionen. Selv om metodene har endret seg, er Kremls strategi overfor naboen ikke grunnleggende endret. «Russland vil ha et stabilt og konsolidert Ukraina, men underkastet russisk overhøyhet,» hevder Petro Burkovskij fra Det nasjonale senteret for strategiske studier. «De russiske makthaverne prøver seg denne gangen med en mykere tilnærming, gitt at den ukrainske staten for tiden er svak, og at trusselen fra en rask integrasjon i Vestens sikkerhetsstrukturer blir fjernere.»

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Sør i Ukraina.

2 Razumkov-instituttet, National Security & Defence, Kiev, nr. 4 (108), 2009.

3 Julia Timosjenko, «Containing Russia», Foreign Affairs, New York, mai'juni 2007.

(…)