Françafrique uttales som France-à-fric, som betyr Frankrike med grunker. Den tidligere lederen for Survie, François-Xavier Verchave, skapte begrepet og definerte det slik: «Dunkle nettverk og lobbyer av franske og afrikanske politikere, forretningsfolk og militære som vil ha enerett på råvarer og bistandspenger.
Med sin olje- og mineralrikdom er Gabon et nøkkelland for françafrique. Blant landets 1,4 millioner innbyggere lever 19,6 prosent på mindre enn to om dollar dagen.1 Forventet levealder er 58 år, og analfabetismen er på 16,2 prosent, ifølge Verdens Helseorganisasjon.
Etter 42 års diktatur døde president Omar Bongo 8. juni i fjor. Da han kom til makten i 1967, trakk Jacques Foccart i trådene, arkitekten bak den franske nykolonialismen og afrikarådgiver for en rekke franske presidenter fra og med Charles de Gaulle. Siden 1980-tallet hadde Omar Bongo vært dus med nåværende president Nicolas Sarkozy.
Etter valget 30. august 2009 ble sønnen Ali Ben Bongo utropt til ny president. Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner hyllet Gabon «for dette valget – som etter 41 år med Omar Bongos styre og tette bånd til franske politikere – ga én familie kontroll over landet.»2
– Valget var forhastet. Den gabonske ambassadøren til Frankrike ble tatt på fersk gjerning med flere tiltalls falske valgkort. Det var store skjevheter mellom kandidatenes budsjett og medieoppslag, for å nevne noe. Men Frankrike applauderte, sier informasjonsansvarlig i Survie, Stéphanie Dubois de Prisque når jeg møter henne på organisasjonens kontor i Paris.
– Gatene er folkets eneste arena i et land hvor presidenten kontrollerer alle institusjoner. Da valgresultatet ble kjent, ble oljeinstallasjoner i Gabon tilhørende det franske selskapet Total og det franske konsulatet i havnebyen Port Gentil angrepet. Myndighetene innførte portforbud, og presidentgarden overtok byen, sier Dubois de Prisque.
– I tråd med offisielle avtaler trener og utstyrer Frankrike politiet og presidentgarden. Dessuten truet Frankrikes statssekretær for samarbeid i de franskspråklige områdene, Alain Joyandet, med at de franske troppene i Gabon ville gripe inn om noen av de 10 000 franske statsborgerne i landet ble berørt. Det ville nok troppene også ha gjort om Ali Bongos posisjon ble truet. Robert Bourgi, venn av og rådgiver for både Nicolas Sarkozy og en rekke afrikanske diktatorer, forfektet åpent Ali Bongos kandidatur, sier hun.
I et brev til nasjonalforsamlingen har Survie protestert på Frankrikes holdning.
– To representanter for kommunistpartiet har svart oss med en kopi av en forespørsel de selv har sendt regjeringen om saken. Sosialistpartiet har svart oss at de i en pressemelding har meddelt sin skepsis til valget og Alain Joyandets bifall av det. De sier også at deres representanter i utenrikskomiteen vil stille utenriksminister Bernard Kouchner noen spørsmål om saken, sier Dubois de Prisque.
MAURITANIA HAR tidligere ikke vært noen sentral del av françafrique, men nå har Total begynt å lete etter olje der. France Télécom forsøker å etablere seg der. Industrikonsernet Bolloré, som allerede finnes i nesten førti afrikanske land, vil blant annet utvide Mauritanias infrastruktur til lands og til vanns og i lufta.
– Mens Gabon er status quo, er Mauritania et tilbakeslag, sier Dubois de Prisque.
6. august 2008 ble Mauritanias første demokratisk valgte president, Sidi Ould Cheikh Abdallahi, styrtet av general Mohamed Ould Abdel Aziz. Den 5. august 2009 ble generalen innsatt som president selv om internasjonale observatører påpekte regelbrudd under valget den 18. juli. EU insisterte på at anklagene om valgfusk skulle granskes av egnede mauritanske myndigheter, i tråd med nasjonal lovgivning og internasjonal standard. I Paris var tonen en annen.
– Sarkozys venn og rådgiver Robert Bourgi hadde drevet valgkamp for Aziz. Sarkozy gratulerte valgvinneren med at «dette valget var nødvendig for å komme ut av krisen og normalisere Mauritanias relasjoner til det internasjonale samfunnet.»3 Alain Joyandet sa at Frankrike hadde bidratt til at «demokratiet er kommet tilbake i Mauritania,»4 forteller Dubois de Prisque og fortsetter:
– Med sine bånd til næringslivet er det naturlig for den franske regjeringen å samarbeide med diktaturer. Diktaturer er forutsigbare, man slipper å forholde seg til nye regjeringer og programmer. Folket kan ikke fremme sine behov. Politisk betyr det også noe for Frankrike å ha et hoff av lydige diktatorer som stemmer med dem i internasjonale forum, som FN.
KONGO-BRAZZAVILLE (Republikken Kongo) har alltid tilhørt kjernen i françafrique. Mens landet er Afrikas fjerde største oljeprodusent sør for Sahara, lever 74 prosent av de nesten fire millioner innbyggerne på under to dollar om dagen. Denis Sassou Nguesso vant som ventet presidentvalget i juli i fjor under tvilsomme omstendigheter. Han er for øvrig svigerfar til Gabons Omar Bongo og har sittet ved makten fra 1979 til 1992, og fra 1997 da han styrtet den demokratisk valgte Pascal Lissouba og innledet en blodig borgerkrig for å knuse all opposisjon.
– Både Elf og BNP Paribas var med på å finansiere det kuppet. Franske leiesoldater kjempet for Nguesso. De har bånd til det franske militære, som bidro med våpen og spesialkommandoer. Det er klart Chirac-regjeringen visste hva som foregikk, sier Dubois de Prisque.
Jacques Chirac kom til å engasjere seg direkte. I 1999 vendte 350–400 flyktninger fra borgerkrigen tilbake til Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) fra nabolandet Den demokratisk republikken Kongo (Kongo-Kinshasa). Trass FN-beskyttelse ble de bortført av hjemlandets styrker fra havna Beach ved Kongoelven. Mange ble drept.
Da en mistenkt oberst oppholdt seg i Frankrike, ble han anmeldt av pårørende og arrestert. Obersten påberopte seg diplomatisk immunitet. Etter tautrekking mellom fransk UD og lokale franske politimyndigheter, ba Jacques Chiracs generalsekretær, Dominique de Villepin, midt på natten juristene i saken om å revurdere oberstens situasjon. Obersten ble løslatt og dro få timer senere tilbake til Kongo-Brazzaville.5 En av de franske valgobservatørene i Kongo-Brazzaville i 2009, Patrick Gaubert, hadde en tilknytning til saken.
– Den internasjonale føderasjonen av menneskerettighetsorganisasjoner (FIDH) har anklaget Gaubert for å ha forsøkt å presse pårørende til å droppe anmeldelsene mot gjerningsmennene. Gaubert er nå medlem av EU-parlamentet og observerte valget i Kongo sammen med en annen fransk EU-parlamentariker og to av nasjonalforsamlingens representanter fra Sarkozys parti, UMP. En kongolesisk kommisjon for menneskerettigheter, finansiert av myndighetene, hadde engasjert dem. De franske diplomatene bilfalt valget, noe som sto i skarp kontrast til hva lokale menneskerettighetsorganisasjoner tilknyttet FIDH observerte, forteller Dubois de Prisque og tilføyer:
– Den diplomatiske støtten fra Frankrike betyr mye for makthaverne. Se hvor svekket Irans president Ahmadinejad ble da det internasjonale samfunnet støttet opposisjonen under det siste valget i Iran. Ironisk nok er Gaubert nestleder i EU-parlamentets kommisjon for menneskerettigheter.
De franske interessene i Kongo-Brazzaville er store. Total har gunstige utvinningsbetingelser. BNP Paribas låner ut penger til gunstig oljerente, det gjør også banken Société Générale. Bolloré har fått gunstige kontrakter for å bygge ut havna og jernbanenettet. Samtidig anslås president Nguessos personlige formue til 100 millioner dollar. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) har 200 millioner dollar av landets oljeinntekter ikke etterlatt seg noen spor i det nasjonale regnskapet mellom 1999 og 20026.
– Så å si alle tidligere franske kolonier sør for Sahara er en del av françafrique. I innerste sirkel finner vi Gabon, Kamerun og Kongo-Brazzaville. I neste rekke blant andre Tsjad, Togo, Burkina Faso, Senegal, Niger og Elfenbenskysten. I 2010 er det valg i Togo i februar og i Burkina Faso i november. Vi trenger ingen krystallkule for å spå at de herskende diktatorene blir sittende og at Frankrike vil gratulere og hylle demokratiene deres, sier Dubois de Prisque.
ÅRET FØR HAN ble president holdt Sarkozy en tale i Benin om forholdet mellom Afrika og Frankrike: «Vi må kvitte oss med tidligere tiders nettverk, med uoffisielle utsendinger som formet egne mandater. Politiske og diplomatiske institusjoner må vinne over de uoffisielle nettverk som gjorde mye skade i fortiden.» 7
– Sarkozy og UMP gikk til valg på at de verken skulle støtte diktaturer eller korrupte regimer, men han har gjort det motsatte. I februar 2008 gikk franske styrker inn i Tsjad for å redde diktator Idriss Déby. Og det første Sarkozy gjorde som nybakt president i 2007, var å ta i mot en rekke afrikanske diktatorer, sier Dubois de Prisque.
Da Sarkozy for andre gang tok i mot Kongo-Brazzavilles Denis Sassous Nguesso i desember 2007, konfronterte fransk presse Nguesso med Amnesty Internationals ferske rapport om tortur og mishandling i hjemlandet. Men ifølge Nguesso hadde ikke han og Sarkozy snakket om «slike morsomheter fra gata.»8
– Kanskje ønsket Sarkozy å bryte med françafrique, men systemet er for fastgrodd. Med venner som Robert Bourgi, Omar Bongo og næringslivstopper, hadde han blitt hardt presset om han hadde forsøkt. Konservative, nykolonialistiske offiserer hadde også reagert om de franske militærbasene i Afrika hadde blitt avviklet, sier Dubois de Prisque.
Stéphanie Dubois de Prisque vedgår at Sarkozys tomme løfter kan oppfattes som et framskritt.
– Verbalt erkjenner presidenten at ting ikke er som de skal mellom Frankrike og Afrika, noe Chirac aldri gjorde.
– I løpet av vår 25-årige kamp har nok Survie skapt en bevissthet. Uttrykket françafrique brukes stadig i pressen om Frankrikes rolle i Afrika. Men vi må nok kjempe mot françafrique i mange år til, avslutter Stéphanie Dubois de Prisque.
© norske LMD
Fotnoter:
1 Tall fra 2000-2006, hvis ikke annet er oppgitt er alle tall i artikkelen fra WHO.
2 «Paris relativement satisfait de l'élection au Gabon, la ?Françafrique? pointée du doigt» (Paris relativt fornøyd med valget i Gabon, ?françafrique? har en finger med i spillet», AFP, 4. september 2009.
3 Pressemelding fra den mauritanske ambassaden i Frankrike, 26. juli 2009.
4 «Joyandet: ?Grâce à nous, la démocratie revient?», Radio Monte-Carlo, 3. august 2009.
5 Samuël Foutoyet, Nicolas Sarkozy ou la Françafrique décomplexée (Nicolas Sarkozy eller Françafrique uten komplekser), Tribord, Brussel, 2009, s. 31–32.
6 Foutoyet, se over, s. 56.
7 Foutoyet, se over, s. 13.
8 Foutoyet, se over, s. 57.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
