Pennefeide om Vest-Sahara

«Vår posisjon i spørsmålet om Vest-Sahara er klar og tydelig.» Det er et av de ytterst få utsagn algeriske og marokkanske journalister kan enes om når konflikten i Vest-Sahara bringes på bane.¹ Den ene leiren argumenterer for selvbestemmelse og dermed på sikt en fullstendig løsrivelse fra Marokko. Den andre leiren går inn for begrenset selvstyre innenfor staten Marokko.

Nourdine Jouhari, sjefredaktør for det ukentlige nyhetsmagasinet Maroc Hebdo International (MHI), mener at den marokkanske befolkningen er samstemt i ønsket om å forsvare territoriet og beholde Vest-Sahara som en del av det marokkanske kongedømmet. Ifølge Jouhari handler det om «å ivareta den marokkanske identiteten og unngå en oppsplitting av territoriet.» MHI har gjentatte ganger tatt opp spørsmålet om en mulig væpnet konflikt i regionen. De siste årene har da også nabolandet Algerie rustet opp sitt våpenarsenal, og den marokkanske pressen følger saken tett. Det gjelder også MHI, som skriver: «Ordspråket sier at ’de som vil ha fred, forbereder seg på krig’. Alger, og i noe mindre grad Rabat, avviker ikke fra denne regelen.»²

«Vårt ståsted [når det gjelder uavhengighet for Vest-Sahara] er bestemt av vår historie,» svarer Mohammed Touati, journalist i den algeriske dagsavisen L’Expression. «Vi levde i tretti år under et brutalt kolonistyre, og vi kan ikke akseptere at andre folk skal oppleve det samme.» Merzak Tigrine, journalist i Liberté, er enig: «Vi fordømmer okkupasjonen av Vest-Sahara akkurat som vi fordømmer Israels barbariske undertrykking av palestinerne. Vi har vært igjennom det samme!»

POLEMIKKEN ER kraftig. 18. september 2009 rapporterte den marokkanske pressen at «brudd på menneskerettighetene [i flyktningleirene] i Tindouf i Algerie ble kraftig fordømt i Genève av en delegasjon sahrawiske unionister.» L’Expression svarte med et kompromissløst angrep på «den sahrawiske marionettdelegasjonen»³ og kalte medlemmene i delegasjonen for «harkier» [tilnavnet på algeriske muslimer som støttet Frankrike under frigjøringskrigen]. Samtidig oppfordrer den algeriske avisen marokkanerne til å gå inn for selvbestemmelse for Vest-Sahara. Og den minner om Marokkos engasjement for Algeries uavhengighet: «For det marokkanske folket, hvis lange tradisjoner for kamp mot tortur og respekt for menneskerettighetene er blitt et symbol, er Vest-Sahara-saken et utmerket eksempel på forbrødring mellom folk.» Støtten til det marxist-leninistiske partiet i Marokko, La Voie Démocratique (Den demokratiske vei), som går inn for selvbestemmelse, vekker begeistring i den algeriske pressen.

Karim Boukhari, redaktør for det uavhengige marokkanske ukemagasinet TelQuel, advarer mot overdrivelser: «Vi anstrenger oss for å holde hodet kaldt og forsøker å unngå begreper som ’separatister’ (og bruker i stedet uavhengighetsforkjempere) når vi omtaler medlemmene av Polisario-fronten. Vi unngår uttrykk som ’dette angår alle marokkanere’ og alt som kan minne om propaganda, både marokkansk og ikke-marokkansk. Dette er ikke alltid så lett, og vi kan fort bli møtt med manglende forståelse, også blant våre egne lesere.»

Noen av leserne er da også vant til en ensidig fordømmelse av Algerie, som beskyldes for å stikke kjepper i hjulene for fredsprosessen på grunn av «militærjuntaens appetitt […], en junta som uten omsvøp fremmer en delingsløsning for et territorium som i århundrer har vært knyttet til kongedømmet Marokko.»⁴ «Algerie lager så mange problemer som bare mulig for å unngå en løsning på konflikten med Vest-Sahara,» mener Nourdine Jouhari. Til dette svarer algeriske medier at Marokko bare tilbyr Vest-Sahara status som autonom provins, og nekter å gjennomføre folkeavstemning om uavhengighet. Mohammed Touati understreker: «Vi forsvarer naturligvis Vest-Saharas sak, men det er ikke dermed sagt at vi ønsker å bli part i saken. Vi vil at det skal avholdes folkeavstemning slik at det sahrawiske folket kan velge selv. Hvis de går inn for en fortsatt tilknytning til det marokkanske monarkiet, vil vi respektere deres avgjørelse.»

En ting er sikker: De algeriske journalistene synes det er betryggende at FN, som betrakter Vest-Sahara som et av de 16 siste «ikke-autonome territoriene» som omfattes av verdensorganisasjonens arbeid for «avkolonisering». Direktøren for dagsavisen Aujourd’hui le Maroc minimerer imidlertid betydningen av FN-resolusjonene og slår fast: «En realistisk løsning kan bare bygge på forslaget om selvstyre som Marokko har lagt fram. Punktum finale.»⁵

Den marokkanske pressen vektlegger støtten fra Frankrike og USA,⁶ som er positive til kong Mohammed VI sitt forslag om begrenset selvstyre for Vest-Sahara. Nourdine Jouhari forklarer: «Forslaget om å avholde en folkeavstemning om ’selvstyre for de sahrawiske provinsene’ er akseptert av det internasjonale samfunnet. Men Alger vil forhindre at dette gjennomføres.»

I DENNE STRIDEN forsøker journalisten ofte å sverte den motsatte leiren. På algerisk side trekker pressen paralleller mellom sahrawiene og palestinerne, og bruker samme vokabular i omtalen av disse konfliktene, for eksempel begreper som «okkuperte områder» og «intifada». Og La Tribune fordømmer «den marokkanske okkupasjonsmakten».

Avisen El Moudjahid framstår som talerør for frigjøringsbevegelsen Polisario og dekker reisene til Mohamed Abdelaziz, «president for Den sahrawiske arabiske demokratiske republikk (SADR)». El Moudjahid publiserer også stoff fra det sahrawiske nyhetsbyrået SPS. Mohammed Touati uttaler, med klar adresse til sine marokkanske journalistkolleger: «Vi publiserer disse artiklene for å ta bedre sikte. Vi føler oss angrepet av alle som nekter koloniserte folk uavhengighet».

Marokkanske journalister utnytter på sin side de sosiale bevegelsene i nabolandet, spesielt i Kabylia, som MHI omtaler som en «intifada».⁷ Magasinet viser til framveksten av en bevegelse for kabylsk uavhengighet, og stiller opp følgende scenario: «La oss si at Marokko, på like kynisk vis som Algerie, gikk til internasjonale fora og krevde selvbestemmelsesrett for folket i Kabylia, ja, for ikke å si retten til å danne en suveren stat?»⁸ Touati svarer: «Denne generaliseringen er fullstendig latterlig! Så vidt jeg vet, er ingen folk i fare i Algerie.» Og sjefredaktøren i MHI forsvarer seg: «Vi har ikke diktet opp krav på vegne av det algeriske folket. Vi går ikke inn for en oppstykking av Algerie.»

På begge sider inntar journalistene som regel de samme posisjonene som sine respektive regjeringer. Anklagene skytes fram og tilbake. Den arabiskspråklige algeriske dagsavisen Al Khabar påstår for eksempel at marokkanske sykehus er involvert i smugling av organer som stammer fra algeriske barn. MHI svarer med å anklage den algeriske pressen for «stadig å begi seg ut på ville veier».⁹

JAMAL BERRAOUI, GAZETTE DU MAROC

Lar journalistene seg manipulere av makthaverne? «Jeg opplever ikke noe press, ingen tvinger meg til å skrive artiklene mine. Etter min mening er det den marokkanske pressen som er ufri,» svarer Touati. Jouhari hevder at kongepalasset ikke utøver noen form press: «Det er heller ikke snakk om selvsensur. Vi tar rett og slett ansvar. Når vi skriver om marokkansk Sahara, har vi konflikten med Algerie i bakhodet, og vi er klar over nødvendigheten av å forsvare vårt territorium.» Boukhari minner for sin del om at TelQuel har besøkt flyktningleirene i Tindouf i Algerie, og at «reporternes konklusjoner gikk på tvers av den marokkanske propagandaen». Reportasjen falt ikke i god jord hos marokkanske nettavislesere som anklaget ukeavisen for «manglende profesjonalitet».

DENNE PENNEFEIDEN bidrar til å rotfeste konflikten i folks bevissthet. Enhver nyansering blir mistenkeliggjort. Da den marokkanske kongen uttrykte vilje til å åpne grensene, så El Watan dette som et tegn på «en forverring av den sosioøkonomiske situasjonen i Marokko»,¹⁰ og Le Soir d’Algérie tolket det som et ønske om å sende fattige marokkanere til Algerie.

Journalister fra begge land beklager imidlertid de stengte grensene mellom Marokko og Algerie. Le Soir d’Algérie bemerker: «Åpne grenser passer dårlig for trabendistene [smuglere]. Det kan vi se hver bidige dag. Status for beslagene som de ulike sikkerhetstjenestene gjør, er urovekkende: Smuglingen er rett og slett tredoblet siden 1994.»¹¹ Smuglervirksomheten ser ikke ut til å gjøre inntrykk på makthaverne i Rabat og Alger, selv når det skjer dramatiske episoder. For eksempel sommeren 2009 i den algeriske byen El-Ghazaouet i Tlemcen, da en trailer som tilhørte «hallabas» [drivstoffsmuglere] kolliderte med minibussen til en familie på vei til stranda. 16 personer ble drept.

Jamal Berraoui fra La Gazette du Maroc mener at «den egentlige konflikten er mellom Marokko og Algerie. Marokkansk Sahara brukes som påskudd i kampen mellom to former for nasjonalisme!» Boukhari legger til: «Sahara-konflikten er i bunn og grunn en krig på offisielt diplomatisk nivå og parallelt en ’lobbykrig’, en propagandakrig.» Jeg tror alle parter aksepterer dette og tilpasser seg deretter. Konflikten fungerer dessuten som et verktøy for å pynte på virkeligheten og spre desinformasjon.»

Dette bekreftes av fraværet av reportasjer om livet til befolkningen i Vest-Sahara. «Marokkanske myndigheter nekter å slippe oss inn i de okkuperte områdene,» sier en oppgitt Merzak Tigrine. Avvisningen er generell, ettersom en spansk delegasjon bestående av politikere, menneskerettighetsaktivister og journalister heller ikke har fått adgang til den sahrawiske hovedstaden El Aaiún. «Det dreide seg om spanske pro-Polisario- aktivister,» het det fra Rabat. «Dette temaet ser ikke ut til å interessere leserne noe særlig, langt mindre enn andre samfunnsspørsmål og politiske saker,» forklarer Boukhari. «Dessuten er det mangel på lokale journalister i Vest-Sahara. De er veldig få, og ikke alltid like objektive.»

«Pressen i de to landene bør bidra til å finne en menneskelig løsning,» mener Jamal Berraoui, som ser at «det skjer store omveltninger i det sahrawiske samfunnet, uten at journalistene følger opp.» Han legger til: «Den marokkanske og den algeriske pressen har redusert sin egen betydning ved ikke å gjøre den informasjonsjobben de skal gjøre. De bare videreformidler de offisielle posisjonene.»

(…)