Skriftpressens selvforskyldte skjebne

I 2006 skapte en bankmann store overskrifter. På det franske presseforbundets landsmøte i Strasbourg hevdet han at journalistene befant seg i samme situasjon som smelteverksarbeiderne på 1970-tallet: De var dømt til å forsvinne, men nektet å innse det. Tallenes tale gir ham tilsynelatende rett.
I 2009 forsvant 24 500 journaliststillinger i USA. Antallet årsverk er i dag 300 000 mot 415 000 for ti år siden. Washington Post måtte stenge distriktskontorene sine og Los Angeles Times så vel som Chicago Tribune ble plassert under administrasjon i tråd med konkurslovene. I Frankrike taper så å si alle de landsdekkende dagsavisene penger, og mer enn 2300 journaliststillinger forsvant i løpet av 2009.

Nedgangen overrasker ingen lenger. De siste ti årene har internett blomstret. Nettets andel av inntektene i den globale kulturindustrien har økt fra 4 til 20 prosent, på bekostning av skriftpressen som har fått sin andel redusert fra 40 til 14 prosent. De andre mediene har så langt klart å holde på eller styrke inntjeningen.2 Forskyvningen av reklamebudsjettene og rubrikkannonsene mot nettet får ofte skylden. «For første gang siden massepressens framvekst på midten av 1800-tallet, kan annonsørene bruke andre informasjonsmedier for å gjøre sine produkter kjent,» skriver journalisten Bernard Poulet.3 (…)