«You really moved me!»

Jeg måtte benytte anledningen. Lunsj med dronning Sonja og celebre gjester fra Canada på Eke-bergrestauranten, deretter paneldebatt på Litteraturhuset, hvor Hans og Hennes Majestet Kongeparet og Canadas kvinnelige generalguvernør Michaëlle Jean med mann sitter på første rad. Vi reiser oss høflig. Det hele ledes diplomatisk hyggelig av konferansier Åse Kleveland denne sene vårdagen i fjor.

«Art Matters» er temaet.¹ Fra paneldeltakerne lyder det at Norge og Canada ligner på hverandre, vi har lik natur og kultur, så hvorfor ikke samarbeide mer på kunstfeltet? Det er min tur. Jeg har fem minutter på talerstolen foran den fornemme forsamlingen. Jeg viser først et klipp fra dokumentarfilmen Yodok Stories (2008) om nordkoreanske flyktninger som lager en musikal om deres lidelser i konsentrasjonsleirene – om voldtektene, drapene. Jeg sier at her har kunsten indirekte politisk betydning. Så slår jeg til. Jeg viser et videoklipp fra Gaza fra januar 2009 der vi ser norske Mads Gilbert operere en bombeskadet mann: Kameraet nærmer og senker seg ned mot operasjonbordet. Det spruter blod ut av de store lårstumpene der bena en gang hadde vært. Gilbert roper «push, push» til assistentene for å stoppe blødningene. Filmen er direkte. Jeg ser salens første rad se forferdet ut. Jeg takker for øyeblikket, og overlater til publikum det som «matters». Salen blir taus.

Mellom drinkene og snittene etterpå ber en offiser meg komme til Canadas førstedame, jeg venter på audiens. Hun tar så tak i min arm og utbryter: «You really moved me!» Vi snakker også om fattige Haiti der jeg nettopp hadde vært og filmet – i Jacmel som viste seg å være hennes fødeby.

Neste dag spaserer Canadas generalguvernør i en slags prosesjon mellom publikum nedover hovedgata i Tromsø, ledet av byens borgermester og akkompagnert av nevnte kongelige majesteter. Plutselig bryter hun ut av rekken og beveger seg over til mannen som vinker. Det er Gilbert, som hun kjenner igjen fra videoklippet. Hun uttrykker igjen hvor beveget hun ble av hans innsats. De blir stående og prate på fransk om tilstanden i Gaza, Tromsøs vennskapsby. Det blir etter hvert pinlig for følget som står midt i gaten og venter, og dronning Sonja må i anstendighetens navn gå bort til Gilbert og hilse.

MADS GILBERT, anestesilege og leder for akuttmedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset i Tromsø, portretteres nå av en annen nordlending, nemlig av Knut Erik Jensen. Hans nye film, Thank You Very Mads Gilbert, ble presentert som «work-in-progress» på Tromsø internasjonale filmfestival i januar. Filmen du vil se på NRK til høsten framstiller Gilberts liv i tre akter: hans dramatiske barndom og oppvekst, deretter utdannelsen til lege, politiske aktivitet (deriblant 16 år i fylkestinget for RV og Rødt) og hans sterke engasjement på sykehuset i Tromsø. Tredje akt handler, ifølge regissør Jensen, om Gilberts internasjonale innsats.

Jensen har fulgt ham i Norden, USA, Israel, Vestbredden og ikke minst på tilbaketuren til Gaza i fjor høst – måneder etter han og Erik Fosses verdensberømte innsats under Israels brutale invasjon i Gaza for ett år siden. Filmklippene jeg har fått se viser en intelligent, erfaren lege i aksjon, men også en modig og følsom humanist.

Mads Gilbert tilhører en liten minoritet av engasjerte mennesker i Norge. Han har verken forfalt til A4-tilværelsens ordnede velbehag eller blitt oppslukt av forbrukersamfunnets underholdning, design og sanselige tilfredsstillelser. Ei heller tilhører han sangkoret som evig synger sin velmenende humanisme uten å handle.

Gilbert er det materiale filmer lages av. Selv spurte jeg ham bare for sent, da jeg satt med ham over en kaffe den formiddagen han syklet hjem til meg i Oslo med det nevnte Gaza-klippet jeg ba ham låne meg. Vi hadde også møttes kvelden før i en doktorgradsmiddag der han benyttet anledningen til å holde en brennende tale om viktigheten av traumeberedskap ved ulykker. Det gjenstår å se om flere enn sykehuset i Tromsø innfører dette støtteapparatet, selv om de nikket smilende, middagens prominente ledere fra flere av Norges psykologiorienterte institusjoner.

Hvor mange er det som har dette engasjerte og politiske genet til Gilbert? Hva med meg selv? Holder det bare å skrive om Gaza og Gilbert, sende penger hit og dit? I skrivende øyeblikk er han på rundereise til 16 universiteter i Canada og USA for å fremme Gazas sak. Jeg er heller ikke oppe før klokken seks om morgenen, som Gilbert. Mens han aksjonerer glødende, kan min tekst faktisk ende opp som de fleste avisinnlegg: «Nå må noen gjøre noe med denne saken!» Ja, hva med meg selv? Eksempelvis forfulgte billedhuggeren Bård Breivik meg rundt på en bursdag blant kulturelle i Oslo: Fem ganger insisterte han på at jeg dagen etter skulle reise tilbake til Haiti nå etter jordskjelvet! At det ville forandre meg, røre meg langt inn i ryggmargen!

FOR DET HANDLER om å bli nok rørt av andres lidelser, bli beveget, og så bevege på seg. Men fremdeles sitter jeg her. Jeg er ikke profesjonell nok til slike katastrofereiser – ennå.

Jeg ser via nevnte film og nyheter opptak av resultatene etter at Israel gikk løs på Gazas sivilbefolkning. Jeg kjenner bitterhet, raseri og er indignert over at Vesten «tillater» Israel å gjøre dette. For informasjon var det nok av om man lette: 800 journalister var i Gaza, minst 100 arbeidet for aviser, tv og byråer. Al-Jazeera og den iranske nyhetskanalen Press TV var konstant til stede med satellittforbindelse. Men dessverre har «krigen mot terror» ført til at vestlige medier følger Israel i at man ikke må høre på disse muslimene.

Jeg ser filmopptak med små barn som mangler kroppsdeler, kjøttrester som henger løst etter bombene som har revet dem i filler. Jeg ser engstelige barneøyne inne på Shifa-sykehuset – der ligger de med åpne kjøttsår og gusten hud. Jeg tenker på Gilberts tekstmelding om situasjonen, som ble sendt rundt i Norge. Nå ser jeg virkeligheten han omtalte, også de døde, og de tungt utmattede ansiktsuttrykkene. Jeg ser den sorgfulle eldre mannens kropp som går med en plastpose og plukker opp kroppsdeler etter et bombenedslag. Den nakne foten, kjøttslintrene som ligger rundt ligner et slakteri.
Jeg oppdager plutselig at jeg lenge har stirret med åpen munn. Dette er Gaza by, slik den beskrives i Fosse og Gilberts bok Øyne i Gaza. De er vitner til hva som var et lenge planlagt angrep: I januar 2009 brukte Israel retorisk de innesperrede og undertryktes ubetydelige rakettreaksjoner til å påpeke hvor «farlige» de er, for så å kynisk trykke dem massivt enda lenger ned, og ytterligere traumatisere dem for livstid. Som fredsprisvinner og president Shimon Peres sa om de okkuperte: «Å gi folket et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel.» De drepte like godt 1415 mennesker, hvorav 84 prosent sivile og mange kvinner (216) og barn (319).

Leser du boka får du mange detaljerte vitneskildringer fra medisinsk hold. Krigskirurgi fra virkeligheten. Hvordan metallrør kan lede ut blod og luft fra skadde bukhuler, så ikke lunge og hjerte sammenpresses. Hvordan elastiske bandasjer er bedre ved amputasjon enn sammensnøring. Hvordan man skjærer vekk øynene fra et sønderknust gutteansikt. Hvordan man i krig inndeler pasientene i ulike kategorier. Hvordan småkaotiske stressreaksjoner også får leger til å gjøre feil. Eller beskrivelser av hvordan skyting med DIME-sprengstoff – med en lokalt treffsikker begrenset eksplosjon – skader barn i hode og bryst, selv om de er ment å blåse underkroppen av voksne. Og om de små riskornaktige plastfragmentene de plukker ut av døende barnekropper til ingen nytte.

De er engasjerte «fagfolk» med tiår bak seg på lignende steder. Men Fosse og Gilbert tenker også høyt med leseren: De mener de utgjorde en dråpe i havet, da Shifa-sykehuset «har over 400 leger i forskjellige spesialiteter, og hadde uten tvil klart det kliniske arbeidet, inklusiv kirurgi, anestesi og intensivmedisin, uten oss.» Vel, de gjorde en enorm innsats, reddet mange liv, forsøkte å holde motet oppe rundt seg. Men aller viktigst, de fortalte verden hva de så.

Hva de i det lengste trodde var uheldige splintskader (såkalt collateral damage), var egentlig kaldblodige soldatskudd mot barn. Barn på et tak, som leker på trygg avstand fra gata, blir skutt og drept av ett av de mange førerløse flyende – Israel er verdens ledende produsent av «droner». Fra fjerne bunkerser styrer israelske dronepiloter flyene med varmesøkende eller kamerastyrte treff-sikre raketter. Dronene tar avansert nok også en runde over plassen for å filme skaden – dette er ikke som vanlige bombefly som bare ser røyk bak seg. Fra bunkersen viser veggen dekket av skjermer til og med ansiktene til hvem de skyter på, om det er barn eller en skolegård av dem. På kritiske spørsmål fra Der Spiegel svarte de israelske myndighetene at det jo bare var Hamas-barn. Fra der barna lekte, ble det angivelig skutt hjemmelagde raketter mot Israel, Hamas’ hjelpeløse «forsvar». Men israelerne vet godt at Hamas’ rakettramper bringes rundt på biler, og har forlengst forlatt åstedet.

GILBERT FORTELLER at Gaza var verre enn Vest-Beirut, hvor han tilbrakte elleve uker sommeren 1982. Gaza er tettere befolket, det er færre steder å søke ly. De israelske våpnene er mer ødeleggende enn for 27 år siden, og en yngre sivilbefolkning fører til flere skadde barn. På den lille landstripen av et innegjerdet fengsel med halvannen million innbyggere er faktisk 45 prosent under 14 år!

Hva er forbrytelsen Gazas barn har begått for å bli straffet så nådeløst? Jo, deres foreldre stemte på Hamas – et demokratisk valgt politisk parti som sanket stemmene til de fattige og studentene. Organisasjonens lederskap var dominert av akademikere. Eksempelvis bygget læreren Ahmed Yassin da han ledet Hamas opp skoler og igangsatte humanitære prosjekter for fattige. En lege i Gazas øyne sier det slik: «Hamas kontrollerer Gaza nå, og det er trygt. Du aner ikke hvordan det var her i 2004 og 2005. Det var fullstendig lovløst. Folk ble utsatt for grove ran og turte ikke gå til politiet for å anmelde det, da de ble banket opp. […] Men Vesten straffet oss. Hvorfor kunne ikke Hamas få en sjanse?»²

Gilbert velger en enkelthendelse der en bror finner søsteren så vidt levende i bomberuinene som er talende: «Det er utvilsomt et sterkt folk. Fire døgn levende begravd. Det er slike fortellinger som går verden rundt etter jordskjelv. Gaza er ikke offer for en naturkatastrofe, men for et hundre prosent menneskeskapt jordskjelv, en nøye planlagt, brutalt gjennomført katastrofe av uante dimensjoner.»³

Kan du se for deg president Obama uttale at de nå vil gi massiv nødhjelp … til Gaza? I stedet gir USA hver dag 50 millioner kroner i våpenstøtte til Israels «defensive» militære formål.⁴ Dette har skapt Israels styrke på minst 4000 stridsvogner, en enorm marine og flystyrke. Forsvar? Palestinerne har ikke noe slikt.

FNs sikkerhetsråd – som faktisk ble påvirket av rapportene fra Fosse og Gilbert – vedtok mens krigen pågikk enda en resolusjon, men USA avholdt seg fra å stemme. Dermed var det fremdeles fritt fram. For Israel har allerede brutt et trettitalls resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, og hundre fra FNs generalforsamling.

Det spekuleres også i at annen storpolitisk Israelsk motivasjon er naturgassforekomsten til en verdi av 30 milliarder kroner, som ligger 30-40 kilometer utenfor Gazas kyst – dvs stort sett innenfor deres nautiske område. Men Israel skyter som kjent på alle fartøyer som beveger seg mer enn fem kilometer ut fra land. Dette er et drivverdig gassfelt som skulle gitt Gaza syv milliarder kroner i gevinst i avtalen med Israel og The British Gas Group – en avtale som nesten var på plass i 2007.5

VERDENSOPINIONEN ER viktigste virkemiddel, Gaza vil aldri klare det selv. Det har Gilbert og hans like forstått.
Bare USA kan stoppe Israel i framtiden. Noen side-uttalelser fra Obama-administrasjonen indikerer også at de er noe lei av Israel. I filmen Thank you very Mads Gilbert ser vi Gilbert i Chicago holde ett av sine mange engasjerte USA-foredrag. Salen bestående av mange palestinere, men spesielt mange kvinner – er alle alvorlige, konsentrerte. De ser bilder fra Shifa-sykehuset, hører lyden av dronene. Er det kvinnene som må stoppe krigen? Er det Michelle Obama Gilbert må bevege for at hun skal overtale presidenten til å si at «nok er nok!» og krav stans i overføringene til Israel?

Et annet press er at stadig flere bevisste mennesker, slik som de norske advokatene i fjor,⁶ kan anmelde Israels toppledelse for krigsforbrytelser. Om disse israelerne etterhvert risikerer å bli fengslet om de setter sin fot rundt i Vesten, er løpet kjørt.

Dokumentarfilm er som nevnt også et viktig virkemiddel for å bevege. Eksempelvis spanske Alberto Arce og Mohammad Rujailahs film To Shot an Elephant (2009) – en film fra innsiden, fra ambulansene under angrepet mot Gaza. Tittelen stammer fra George Orwells anklagende essay mot all autoritær kolonialistisk politikk. Filmen viser at israelske soldater stikk i strid med internasjonale konvensjoner skyter mot ambulansene for å drepe. I en scene i filmen tar en far overveldet av sorg avskjed med sin seks år gamle døde datter i det gulgrønne lyset på sykehuset. Noe mer hjerteskjærende finner man sjelden – spesielt for oss som har døtre i samme alder.

Det må flere tydelige vitneserklæringer til. Faktisk forsøker tretti israelske menneskerettighetsorganisasjonene å dokumentere uhyrlige overgrep mot palestinere. Og stadig nye kritiske filmer lages av og om tidligere israelske soldater – Vals med Bashir, To See If I Am Smiling, Z32 og Venezia-vinneren Libanon (kommer på kino i april).

Det haster nå at også Jensen gir verden filmen om Gilbert og hans materiale. Vi må gjerne se Gaza gjennom en emosjonelt karakterstyrt dokumentar, og bli som Gilbert – beveget. Det er ikke uten grunn at muslimske drosjesjåfører i New York gjenkjenner ham og sier: «Doctor Gilbert, no pay».

DESSVERRE FOR DE undertrykte palestinerne har makteliter, kongelige og andre pengesterke ofte «nytte» av å holde muslimene og deres oljeforekomster i sjakk. De er som oftest lite interessert i å høre hva som egentlig skjer. Eksempelvis er det ikke rart at dronning Sonja overhodet ikke kjente til avisen Le Monde diplomatique, etter seks år i Norge. Og så lenge medier og politikere spiller den samme visen om de farlige «fiendene» for å forsterke egen posisjon og makt, vil dessverre brorparten av Vestens innbyggere tro at Hamas og palestinerne er terrorister – og tro at Israel bare driver «selvforsvar».

Makten opprettholder seg selv. Israel lar den utfolde seg uhindret og åpenlyst, og avslører hvor stygg den er. For du gir ikke Gaza en lærepenge ved slik en overdreven maktutøvelse. Det skjønner enhver psykolog. I stedet vokser det frem traumatiserte generasjoner og nye selvmordskandidater – slikt skjer når barn stirrer på hjernemassen til sin drepte mor eller far.

Israelernes egne unge soldater styres på sin side av politisk propaganda og harde kommandoer. Eksempelvis lar disse soldatene i Gaza en far stille seg opp med sine tre barn fra sju år og nedover, for så å skyte guttungen på kloss hold med 10 skudd i brystet – mens de ler, før de også skyter den yngre datteren. Beskjeden var klar fra øverste hold, de var alle å anse som «terrorister». Dette kan de gjøre fordi de har dehumanisert motstanderen, slik man kaller dem for «jøder» (andre verdenskrig), «gulinger» (Vietnam) «kakerlakker» (Rwanda) eller nå «terrorister».

Israels herjinger må stoppes. Ikke bare skyter de militære rett på ambulanser, bomber humanitære FN-bygninger, og soldatene på bakkeplan driver uhyrlig nedslaktning – selv om Israelske «undersøkelser» påstår at de utføres med høy moral. Det er nå i Israel slik Gilbert beskriver utbredt og vanlig at soldater går rundt med påtrykte T-skjorter, som eksempelvis følgende:⁷ «Ett skudd, to drept» på et bilde av en gravid palestinsk kvinne; «Jo mindre, desto verre» om en liten gutt med rifle i stridsvognens trådsikte; eller bildet der et drept lite barn ligger med palestinsk flagg i hånden, en teddybjørn og den gråtende moren sittende ved siden – og T-skjortens tekst: «Best å bruke Durex.»

© Norske LMD. truls@dokumentar.no

^Fotnoter:
1Se også http://www.citizenvoices.gg.ca/en/themes/art_matters/arts. Temaet var «How do the arts sustain local communities». Jeg valgte noe så lokalt som Gaza.

2 Se over, s. 218 og 42.

3 Se Øyne i Gaza, side 170. Gyldendal Forlag, 2009.

4 Se Israeli-weapons.com & Globalsecurity.org.

5 Se over, s. 226.

6 Ibid s. 279. 22.4.09 anmeldte Harald Stabell og fem andre advokater toppledelsen i regjering og forsvar for krigsforbrytelser til den norske statsadvokaten for internasjonale forbrytelser.

7 Se over, s. 277.