Den tyske fengselslovens bakvendte historie

16. mars 1976 utgjør en nøkkeletappe i tysk fengselshistorie. Denne dagen ble det for første gang vedtatt en føderal lov (Strafvollzugsgesetz) som erstattet de eksisterende lokale reglene og avtalene mellom delstatene. Fraværet av en lovgiving i ordets rette betydning – noe som hadde blitt beklaget helt siden Weimar-republikkens aborterte prosjekter og selv i den keiserlige straffeloven fra 1871 – virket uholdbart også for de mest konservative juristene. Imperativet om reelle endringer i fengselssystemet ble mer presserende med de sosiale protestene i ’68, som forsterket kritikken av disse repressive institusjonenes arkaiske og arbitrære karakter og rettet søkelyset mot den skjulte uverdigheten i fengslene.¹

DENNE HELHETLIGE reformen erkjente innesperringens skadelige virkninger og staket ut en tredelt målsetning. Først kvantitativt: mindre fengsling og mer bruk av andre straffeformer enn frihetsberøvelse (alt fra betinget dom til økonomiske sanksjoner). Deretter kvalitativt: gjøre fengselsinstitusjonen til et sted for resosialiseringen, i motsetning til en nøytraliserende, hevngjerrig og bøtende isolering. Lovens intensjoner gjenopplivet den gamle myten om «det gode fengsel» som ikke bare straffet, men også utdannet, pleiet og rehabiliterte. Loven hadde også en geografisk målsetning, i tråd med den gamle føderale problemstillingen: Den skulle garantere lik behandling for alle siktede i alle delstatene.

Den loven vant respekt hos progressive jurister fordi den innførte et prinsipp om resosialisering. Det er her det de endelige formålet med fengselsstraffen, og er hevet over prinsippet om å beskytte samfunnet. Lovteksten presiserte tre prinsipper som skulle sikre endring i straffemodellen. Harmonisering: Vilkårene innenfor murene skal ligne så langt som mulig på de utenfor. Motvekt: De skadelige virkningene av innesperringen må motvirkes. Integrasjon: Fengselsstraffen må rette seg mot målet om tilbakeføring til samfunnet.

Denne overhalingen bærer merket til «Den store koalisjonen» fra 1966 til 1969 mellom kristeligdemokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD). Fra synsvinkelen til den framherskende liberale humanismen virket det innholdet klart mer ambisiøst enn senere lover i andre land. Det ble forsterket av at den ble fulgt opp med «åpne» og «halvåpne» institusjoner, som myket opp innesperringsregimet. Det ble også opprettet en sosio-terapeutisk infrastruktur, med spesialister som skulle skal redusere antallet innsatte, som ble betraktet som pasienter.

Loven hadde ikke desto mindre en rekke tvetydigheter og gråsoner, blant annet denne medikaliseringen av straffen som skulle være en motvekt til patologiseringen av avvik.² Den sa dessuten ikke noe om varetekstfengsling og behandling av mindreårige, to felt som er underlagt utdaterte og omstridte lover. Betalingen for obligatorisk arbeid i fengselet er fortsatt latterlig lavt (rundt fem prosent av minimumslønn!). Men juridisk sett er Strafvollzugsgesetz en av tidenes mest progressive lover. Kristeligdemokratene lot seg imidlertid ikke lure. Fra midten av 1980-tallet har de forsøkt å reversere framskrittene ved å sette sikkerhet i sentrum.

EN DOBBEL SKJEBNENS ironi kjennetegner den siste utviklingen innen tysk fengselslovgivning. Den store koalisjonen mellom CDU og SPD (2005–2009) ble fanget i en middelmådig historisk felle, og klarte ikke å få fakkelen videre fra sin forgjenger. Etter føderasjonsreformen i 2006 er loven fra 1976 faktisk ikke lenger det høyeste juridiske referansepunktet. Reformen ga makten på fengselsområdet tilbake til delstatene (länder) som allerede hadde ansvar for lovutøvelsen.

Siden har den juridiske situasjonen vært uavklart. I de fleste delstatene gjelder fortsatt den føderale loven, men tre länder har allerede vedtatt egne lover. Denne politiske beslutningen har beseiret en massiv opposisjon på området. Fagforeninger, organisasjoner som kjemper for de innsattes rettigheter, forsvarsadvokater har dannet en bred front mot denne framskrittsfiendtlige reformen og til forsvar for en føderal lovgivning. I strid med regjeringens løfter om konkurranse og kunnskapsutveksling, spår de en forverring av fengselsforholdene som følge av skadelig konkurranse, økte geografiske forskjeller, utvisking av idealet om resosialisering, og budsjettkutt som vil gå utover sosiale oppfølgingstiltak.

Kritikerne påpeker at en slik situasjon, sammen med andre (særlig den stadige utvidelsen av politimyndighet), vil true rettstatens prinsipper og fundamenter. Forverringen av situasjonen bak murene er faktisk privatiseringstilhengernes hovedargument. Enkelte kristeligdemokrater forener et konservativt syn på straff (strenge tiltak mot mindreårige) med en administrativ nyliberalisme. Blant disse er den tidligere supermarkedsjefen Wolfgang Bosbach som inntil nylig var visepresident for den konservative fraksjonen i Bundestag, og den tidligere justisministeren i delstaten Hessen, Christean Wagner, som gjorde seg kjent som en varm tilhenger av å bruke elektroniske armbånd for å få langtidsarbeidsledige på rett spor!
I flere delstater (spesielt Bayern, Hesse og Baden-Württemberg) har de styrende ikke nølt med å legge vekt på fengselets bøtende funksjon, og samtidig diskreditert målet om resosialisering som usikker om ikke illusorisk (ideen om de uhelbredelige dukker opp igjen) på grunn av befolkningssammensetningen i fengslene. Dette var bakgrunnen for at Wagner ble justisminister i Hessen, for å lage det hardeste strafferegimet i Tyskland.³

Denne retoriske inflasjonen, som begynte midt på 1990-tallet, er ikke bare valgkampstrategi. Den går hånd i hånd med økt fokus på sikkerhet, som viser seg i utvidet bruk av forvaring og til tider drastisk reduksjon av mulighetene for åpen soning. En rekke observatører påpeker forverringen av strukturelle problemer: en fangebefolkning bestående av stadig flere ressurssvake, og stadig flere sinnslidende, større spenninger bak murene. Selvmord og avsløringer om vold og drap i fengslene har preget nyhetsbildet i Tyskland den siste tiden.

ETTER GJENFORENINGEN i 1990 har kritikken av situasjonen i fengslene økt kontinuerlig, ikke bare på venstresiden. Selv det moderate Die Zeit har regelmessig tatt opp den usunne tilstanden. Magasinet har knyttet den opp mot en delvis tilbakevending til tiden før straffereformen, som har blitt gjort mulig av utviskingen av de politiske skillelinjer på området til fordel for en om rikets sikkerhet. Die Zeit har sett nærmere på den strenge straffeutmålingen, som den konservative dommerstanden og de politiske elitene favoriserer, og bekymrer seg for at det slås for hardt ned på avvikende atferd og at man for ofte tyr til dyre og langvarig fengselsstraffer.⁴

Det sås tvil om hele den strafferettslige tenkningen og særlig fengslingens økonomiske aspekt. Tyskland har gitt seg i kast med den mest omfattende fengselsutbyggingen i landets historie. Med åpenbare paradokser: Da den konservative justisministeren i Niedersachsen annonserte at delstatsregjeringen ville stenge ti fengsler, protesterte sosialdemokratene! Gåten ble fort avklart: Et stort fengsel skulle erstatte disse små enhetene i 2012.⁵ Selv om fangeinflasjonen fortsatt er begrenset, på tross av en tydelig økning etter gjenforeningen, stilles det ikke lenger spørsmål om hvor grensen går for andel innsatte i befolkningen i sin helhet, for ikke å snakke om en større refleksjon over straffens formål.

De juridiske forordningene har forlengs tømte fengselsspørsmålet for mening, særlig fordi det er kunstig avskåret fra større sosiale og politiske tema. Fattigdommens fravær i den offentlige debatten i Tyskland åpner for en begrenset framstilling med fokus på avviket mellom regler og realiteter.⁶ De juridiske debattene risikerer å bli formålsløse hvis de mister av syne ikke bare den sosiale lagdelingen men også seleksjonsmekanismene i straffemaskineriet. Fengselsspørsmålet er like mye knyttet til Hartz-reformen (2003–2005), som fjernet sosiale sikkerhetsnett og institusjonaliserte fattigdom for å skape «fleksibilitet» i arbeidsmarkedet, som de strafferettslige endringene. Det vil si, man kan ikke overse det sentrale spørsmålet om hvem som havner i fengsel og hvorfor. Nærmere bestemt, spørsmålet om hvilke måter samtiden forvalter ulovlighetene som Michel Foucault en gang i tiden gjorde til kjernen i sin analyse av fengselsvesenet.

I januar 2007 ble den tidligere Volkswagen-direktøren Peter Hartz, ideologen bak reformen som bærer hans navn, dømt i en omfattende korrupsjonssak. Han unnslapp imidlertid soning i fengsel.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 J...rg Requate, Der Kampf um die Demokratisierung der Justiz. Richter, Politik und ...ffentlichkeit in der Bundesrepublik, Campus, Frankfurt am Main, 2008.

2 Spesielt Michel Foucault, Dits et Ecrits, bind 2, Gallimard, Paris, 2001, s. 1513.

3 Sitert fra Peter Scherer, «Hessen fordert Wende zu mehr Härte beim Strafvollzug», Welt.de, 25. februar 2003.

4 Se for eksempel Sabine Rückert «Ab in den Knast», Die Zeit, Hamburg, 24. mai 2006.

5 Michael Quasthoff, «Busemann schließt kleine Knäste», Taz.de, 9. august 2009.

6 Louis Chauvel og Franz Schultheis, «Le sens d'une dénégation: l'oubli des classes sociales en Allemagne et en France» (Meningen med en fornektelse: glemselen av sosiale klasser Tyskland og Frankrike), Mouvements, nr. 26, Paris, 2003.