Fred, frihet og alt gratis

Da sosialistregimene i østblokken falt for tjue år siden, ble det meste av de tidligere regimenes tankegods fortrengt til (den midlertidig avsluttede) historiens skraphaug, men et sentralt begrep ble vedvart, nemlig «overgang». Overgangen fra sosialisme til kommunisme (dvs. fra partistaten til det frie eiendomsløse og klasseløse samfunnet) som var den ideologiske eksistensberettigelsen med den «eksisterende sosialismen», sto i sentrum for partikongressene, debattene, lærebøkene og det var det langsiktige (offisielle) siktemålet for alle flerårsplanene. «Overgang» var det tomme sentrum som forankret den offisielle ideologien og propagandaen og ga den en snev av ytre koherens.¹

Forunderlig nok ble et tilsvarende overgangsbegrep gjort til kjernen i den ideologiske retorikken som oversvømte østblokken etter 1989. Det dreide seg nå om en «overgang til demokrati» (les markedskapitalisme), der innbyggerne i de tidligere autoritære regimene fikk et sett velkjente metaforer å forholde seg til: «utdanning til demokrati, klasserom for demokrati, demokratiske eksamener, demokratisk modning, demokratiske barnesykdommer.»² Der sosialiststatene hadde snakket om å forme nye mennesker, skulle «kommunismens barn» — som i opptakten til østblokkens fall var blitt overøst komplimenter for sin modige og voksne motstand mot de totalitære regimene — nå formes, oppdras, til nye demokratiske subjekter.

Eksempelet viser hvordan «transitologi» utgjør et kjerneelement i fraværet av reelle endringer, det vil si hvordan endringene i gradsforskjell som skal lede til vesensforskjell, utsettes til nær framtid og gir en utopisk horisont for politikkens daglige retningsløse hestehandel. Obamas slagord om «endring vi kan tro på» gir her påfallende mye mening ved at troen på endring framheves foran selve endringene. I denne forstand var kritikken av mangelen på konkret innhold i Obamas politikk feilslått, fordi dens mål var tro og ikke endring – når han så bega seg inn på reelle endringer (av USAs helsesystem) forsvant også troselementet.

Transitologien snylter ideologisk på tilblivelsen, på følelsen av at ting beveger seg, endrer seg, mot noe nytt og spennende, bedre, at noe er i bevegelse som gir løfter om nye erfaringer. Men «transitologien» fungerer ikke bare som en tildekning av tingenes stillstand eller forverring, men også som en tilsløring av reelle «overganger».

FILOSOFEN PAOLO VIRNO argumenterer for at det i Vesten på 1980- og 1990-tallet fant sted en overgang fra «kapitalismens sosialisme» — med det omfattende velferdsfokuset på produksjonen som ble innført som «et svar på Oktoberrevolusjonen og krisen i 1929»³ der «det privatkapitalistisk industri ble forlatt på basis av selve det kapitalistiske systemet»⁴ — til «kapitalismens kommunisme». I sistnevnte har den kapitalistiske produksjonen nå nettopp flyttet fokuset over på det som var kommunismens mål: avskaffe av det skandaløse lønnsarbeidet, fjerning av statens makt og beslutningsmonopol og «valoriseringen av alt som gjør et individs liv unikt».

Kapitalens kommunisme er i ferd med å bli langt mer enn retorikk om selvrealisering i arbeid og benektelse av arbeidets materielle betingelser og drivkrefter. Det er mer enn erkjennelsen av hvordan privat kapital kapitaliserer stadig mer på det allmenne – på språk, sosialitet, affekter.

Siden internetts spede begynnelse har det hele tiden utviklet seg gjennom en delingskultur, med deling av kode, innhold og filer. Dette har skjedd til den store forargelse for immaterielleiendommens forkjempere og profitører, som forsøker å få i stand hemmelige internasjonale avtaler for å sikre sine privilegier uten å forholde seg til folkemeningen (se artikkel på side 30). Men disse aktørene har gradvis blitt utfordret av klassekolleger. I slutten av februar gikk Google til et nytt steg i kampen for retten til å katalogisere all verdens kunnskap, og åpne for en løsere eiendomsrett.

Rettssaken mellom Google og forskjellige grupper (forlag, Amazon, Microsoft, Yahoo!) om nettgigantens planer om å skape verdens største digitale bibliotek, vil utvilsomt skape presedens på nett. Google synes sammen med en mengde andre tekniske leverandører å fremme ideen om at alle skal bidra etter evne for å sørge for fri tilgang til kunnskap og ytringsfrihet, men at bare mellomleddene skal sitte igjen med kontrollen og pengene.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Se «The Postcommunist Condition», Radical Philosophy, januar/februar 2010.

2 Boris Buden, «Children of postcommunism», Radical Philosophy, januar/februar 2010

3 Paulo Virno,, s. 110.

4 Karl Marx,, sitert fra Virno, se over.

(…)