Israels kjønnsapartheid

Jeg holdt innledning til førpremieren på den israelske filmen Libanon på Gimle kino i februar. Mens jeg forteller hvilken enorm og aggressiv krigsmakt Israel har blitt med sine 4000 stridsvogner, 120 F16-fly og hundretusener vernepliktige, hører jeg rop fra salen. Mens jeg forteller at USA daglig overfører 50 millioner kroner for å opprettholde den israelske «forsvarsstyrkens» undertrykking av palestinere, ropes det fremdeles høylytt. Jeg må be dem være stille eller forlate salen. Tre voksne går ut, men kommer inn igjen etterpå og ber meg bli med utenfor. Kvinnen rundt 60 år sier strengt fra at jeg ikke kan si noe slikt i en kinosal. Hun var jøde og hadde bodd i Norge i 30 år. Hun ba meg skamme meg over å overse jødenes lidelser. Hun truet meg med: «Vi har navnet ditt. Jeg vil ta aksjon på dette.» Hun går inn i salen igjen, der regissør og tidligere israelsk stridsvognsoldat Samuel Maoz forteller om Israels overdrevent aggressive krigføring i Libanon i 1982. Han retter spesielt oppmerksomhet mot de mentale traumene landet påfører sine unge menn og kvinner.

NOEN DAGER SENERE løper jeg rundt på filmfestival i Berlin og ser filmer fra Midtøsten. Jeg berøres av den fredelige motstanden mot Israels bygging av «sikkerhetsmuren» på Vestbredden i Julia Bachas dokumentar Budrus. Her ser vi palestinske kvinner bryte gjennom soldatrekkene og legge seg foran bulldoserne som river opp de eldgamle oliventrærne de har livnært seg av i generasjoner. Her vises også unge jødiske aktivister som kom til Vestbredden for å støtte palestinernes rett til sitt eget land. Denne flere måneder lange protestaksjonen førte til at israelske myndigheter trakk grensen et stykke tilbake, framfor å kolonisere det palestinske området.

Filmen Still Alive in Gaza tar for seg tiden etter israelernes invasjon av Gaza for et drøyt år siden. Deretter ser jeg Shtikat Haarchions A Film Unfinished med gjenfunne, restaurerte filmopptak nazistene gjorde i Warszawa-gettoen. Filmen viser nærbilder av lutmagre, fillete jøder innestengt uten mat, medisiner eller framtid (noe de ennå ikke vet). Gettoen minner meg om dagens undertrykkelse og gettoifisering av Gaza.

Dagen etter tar den israelske regissøren Tomer Heymann¹ tak i meg, og gir meg tre andre dokumentarfilmer. Han forteller at han, selvfølgelig, hver helg reiser inn på Vestbredden og demonstrerer sammen med palestinerne mot regjeringens aggressive opprettelse av «sikkerhetsmuren» som innskrenker det palestinske territoriet – han var med i Budrus, men også andre landsbyer langs grensen.

EN NY OG STERK kritikk fra en jødisk israeler av sitt eget lands undertrykking, ble i Berlin vist av 48 år gamle Anat Yuta Zurias dokumentar Black Bus. I filmen kritiserer hun det undertrykkende mannsmiljøet i Israels store ultraortodokse (harediske) sektorer – først og fremst i Jerusalem. Her må kvinnene stimle seg sammen i den bakerste tredjedelen på bussene, de skal ikke være til sjenanse for mennene.

Disse sortkledde mennene med den markante hatten, sidelokkene og Toraen konstant i hånden, overser kvinnene fullstendig. Ikke nok med det, de er lært opp til å avsky kvinner. Derfor ser de helst vekk på gata. De ultraortodokse ektemennene benytter gjerne en spesiell duk med et hull i når regelen om samleie to ganger i måneden må gjennomføres. Som en av kvinnene i filmen påpeker: «Tror han at jeg er hans toalett?» De ultraortodokse har regler og påbud for det meste, for hvem som klær av seg, dusjer først osv.

Kjønnsdiskrimineringen er blitt verre med tiden. En ortodoks i filmen refererer blant annet til den verdenskjente rabbiner Moshe Feinstein («Rav Moshe») som bakmann for den strengere segregeringen det siste tiåret. Ikke bare i nevnte busser, men også i enkelte butikker, der det har blitt innført forskjellige åpningstider for menn og kvinner. Dessuten snakkes det om å henvise kvinner og menn til hvert sitt fortau. Enkelte mannlige leger undersøker ikke piker. I dette miljøet har ikke kvinner reell ytringsfrihet, og førerkort kommer ikke på tale, fordi «de kan stikke av.»

I Black Bus følger Zuria to unge kvinner som brøt ut av miljøet: Bloggeren Sarah Einfeld skrev anonymt sarkastiske og avslørende historier på internett om undertrykkelsen hun opplevde som mor og «husholderske». Hun ble en kultfigur, men ble oppdaget og kastet på gata.

Fotografen Shulamit Weinfeld fotograferte dette kvinneundertrykkende miljøet i skjul, men ble også oppdaget av sin familie og endte også hjemløs. Disse to kvinnelige protagonistene fikk store psykiske problemer etter at de ble utstøtt, og de forsøkte å ta sine egne liv. Vi ser at armen til Sarah er merket av kutt etter selvmordsforsøket. Shulamit havnet bevisstløs på sykehus. Der fant regissøren henne og overtalte henne til å fortelle sin historie, og fortsette fotograferingen.

I filmen hører vi kvinner oppvokst i ortodokse miljøer, tvile på om deres foreldre noen gang har elsket dem, fordi de var mest opptatt av ytre ritualer og utseende. Og at de ble presset inn i arrangerte ekteskap. En venninne av Sarah forteller at hun aldri kan huske å ha blitt omfavnet av sin mor: «Det har alltid vært noe mekanisk over familien,» sier hun.

Vi ser moderne kledde Shulamit rope til ortodokse kvinner hun fotograferer: «Hva er dere redde for!» Vi hører henne kommentere overfor regissøren hva hun anser som typisk underkuede kvinneskikkelser når hun fanger dem inn i kameralinsen. I dokumentaren følger vi også Shulamits forsøk på å gå inn foran i bussen – hun blir strengt sendt til bakre inngang. Dette etterfølges av en krangel på bussen der hun går modig foran mens hun blir kalt hore av mennene som ber henne fjerne seg. Samtidig forsøker faktisk en moderne jøde med løpesedler å fortelle de ortodokse at segregeringen er ulovlig – han blir heftig avvist: «Vet du ikke at i Toraen sitter mennene øverst i templet, og kvinnene nederst?» Senere ser vi Shulamits fotografier av de rasende ortodokse mennene havne på internett og Facebook.

Regissør Zuria er også en modig kvinne som stadig utsetter seg for fare ved å utfordre jødiske tabuer. Etter visningen i Berlin forteller hun at det var umulig å trenge inn i de ultraortodokse miljøene – hun var nødt til å få tak i et par utbrytere. På mitt spørsmål om hvordan de klarte å filme alle situasjonene på gateplan, forsikret hun meg om at de brukte skjult kamera. Når de filmet mer synlig, måtte de alltid flytte seg etter tjue minutter for å unngå bråk fra de ofte femti menneskene som stimlet sammen og skrek etter dem.

KJØNNSMESSIG APARTHEID er jo ikke noe nytt. Kvinner har lenge blitt undertrykt i religioners navn, men man skulle tro Israel var et viktig vestlig brohode i den arabiske delen av verden. De segregerte bussene gir assosiasjoner til tidligere tider i Sør-Afrika og USAs sørstater. Det er ikke et begrenset fenomen heller, ettersom ultraortodokse jøder utgjør mellom 600 000 og 800 000 mennesker i Israel – rundt en fjerdepart av Israels jødiske befolkning, eller nesten halvparten av Jerusalems. Og de stemmer stort sett på høyresiden.

La meg her nevne at det blant verdens nærmere 13 millioner jøder finnes to andre hovedretninger. Den liberale (eller reformvennlige) jødedommen – som hovedsaklig befinner seg i USA med 1,3 millioner medlemmer – har et liberalt syn på kvinner. De kan være rabbinere, sitte sammen med menn i synagogen og synge med dem i koret.²

Enda mer oppløftende er den rekonstruksjonistiske jødedommen basert på prinsipperklæringer fra rabbiner Mordecai Kaplans bøker.³ Der betraktes jødedommen som et resultat av den menneskelige utviklingen, dvs uten guddommelig innblanding. Som i vestlig eksistensialisme, omdefineres Gud her som summen av de naturlige kreftene og prosessene som lar menneskeheten oppnå selvrealisering og moralsk framgang. Jødene anses heller ikke som et utvalgt folk.

De ultraortodokse skal på sin side nettopp bevare jødedommens «renhet» ved å holde kvinnene unna. Grunnen er at disse Tora-lesende mennene venter på at Messias skal komme tilbake. De rekonstruksjonistiske jødene praktiserer derimot full likestilling som ett grunnprinsipp – kvinner kan lese Toraen, lede gudstjenesten, utdanne seg til og praktisere som rabbiner, og selvfølgelig sitte sammen med menn.

Dessverre viser verdens liberale og rekonstruksjonistiske jøder liten interesse for å flytte til Israel. Dermed forblir store deler av Israels dominerende jødiske samfunn lukket og intolerant. Når vil de – i motsetning til kvinnen som skrek og bar seg i Oslo – lytte ydmykt for å forstå den massive internasjonale kritikken av deres interne og eksterne kolonisering, framfor å ty til følelser eller angrep når de blir kritisert?

INTERESSANT NOK forteller regissør Zuria i Berlin at protester mot segregering på bussene ble ført helt til høyesterett, og avstedkom en regjeringsoppnevnt komité som erklærte at praksisen bryter israelsk lov. Men regjeringens transportminister avsatte komiteen…

Filmen og hovedpersonene har blitt møtt med flammende kritikk i Israel. Det ortodokse fellesskapet forsøker også å ta fra Sarah hennes to barna, selv om hennes mann ikke vil ha dem. Men de to kvinnene er ikke lenger hjemløse, og uttrykker lykke over å være fri. Filmen vant faktisk også pris på Haifa filmfestival. Og på godt og vondt har den fått kultstatus i det ortodokse miljøet – selv om de ikke har lov til å se TV …

© norske LMD. truls@dokumentar.no

Fotnoter:
1 Se http://www.heymann-films.com

2 De liberale stiller det åpent hvilket morsmål gudstjenesten holdes på (utenom hebraisk), lar den enkelte avgjøre hvilke ritualer de vil følge, er tolerante overfor andre religioner, og anser ikke omskjæring eller to jødiske foreldre som krav for å være jøde.

3 Særlig The Meaning of God in Modern Jewish Religion (1937) og Judaism as a Civilization (1934).