Totalurbaniseringen av verden

For første gang i menneskehetens historie bor det flere mennesker i byer enn på landsbygda. Mer enn 3,3 milliarder mennesker bor i planetens byer, 500 millioner av dem i megapoler med mer enn 10 millioner innbyggere eller storbyer med mer enn 5 millioner innbyggere. Ifølge FNs framskrivninger vil urbaniseringen øke betraktelig i løpet av de neste tiårene. Den vil nå 59,7 prosent i 2030 og 69,9 prosent i 2050. De gamle og nye bysentrene vil absorbere mesteparten av den kommende befolkningsveksten.¹

Denne endringen vil i første omgang påvirke de folkerike fattige og framvoksende regionene. De allerede sterkt urbaniserte i-landene vil bare oppleve en svak vekst i bybefolkning, fra 74 prosent i dag til rundt 85 prosent ved midten av århundret, og dermed presse byutvidelsen til grensen for hva som er mulig. Det samme gjelder for Latin-Amerika, som er unntaket blant de framvoksende regioner på grunn av en tidlige urbanisering på begynnelsen av 1900-tallet. Men her dreier det seg om en annen type urbanisering enn i de rike landene.

Afrika og Asia vil oppleve – og opplever allerede – drastiske endringer. Den afrikanske bybefolkningen har mer enn tidoblet seg siden 1950 (fra 33 til 373 millioner). Den vil være 1,2 milliarder i 2050, rundt 63 prosent av kontinentets innbyggere. Asias bybefolkning, som var på 237 millioner i midten av forrige århundre og nærmere seg 1,65 milliarder i dag, vil doble seg til 3,5 milliarder. Mer enn halvparten av inderne vil leve i byer, i likhet med nær tre fjerdedeler av kineserne og fire femtedeler av indonesierne.

Kort fortalt er hele verden i ferd med «å bli en by» – slik historikeren Lewis Mumford forutså.² Eller snarere en konstellasjon av ofte enorme byområder som danner knutepunkter i den globale økonomien. Den ekstensive urbaniseringen i fattige og fremadstigende regioner revolusjonerer være- og levemåtene til en stor del av menneskeheten, og den arbeider stadig raskere. Som både årsak og virkning til folkeforflytningene den intensiverer, skaper den nye sosiale lagdelinger og forsterker menneskets forvandling av plantens økosystem.

FOR VIRKELIG Å gripe fenomenets omfang, må vi se det i et langt historisk perspektiv. Masseurbaniseringen kan ikke skilles fra «den antropocene tidsalder» – den geologiske tidsalderen som ble innledet med den industrielle revolusjon, som med sin intense bruk av fossile energikilder har skapt omfattende endringer av omgivelsene.

Før dette bruddet hadde det økonomiske og sosial livet i flere årtusener blitt dominert av det sakte tempoet i de tradisjonelle økonomiene, i landsbyene og i de første byene som hadde et «symbiotisk forhold til naturmiljøet».³ Samfunnene hadde riktignok en lokal påvirkning på naturen, men den var ikke kraftig nok til å true balansen i økosystemet. Fra jordbruksrevolusjonen i den yngre steinalderen, som åpnet for permanent bosetting og befolkningskonsentrasjon, og fram til 1800-tallet var verdens bybefolkning nokså begrenset. Ifølge beregningene til historikeren Paul Bairoch, som har justert opp tidligere estimater, varierte den mellom 9 og 14 prosent, alt etter region og epoke.⁴

Riktignok ble det etablert store byer i løpet av denne svært langt førindustrielle perioden: Babylon, Roma, Konstantinopel, Bagdad, Xi’an, Beijing, Hangzhou og Nanjing. Enkelte av disse byene var sentrum for imperier og hadde opp mot flere hundretusen innbyggere. Rundt år 1300 hadde Beijing 500–600 000 innbyggere.⁵ I middelalderen opplevde Europa det Bairoch kaller en «byeksplosjon», da det oppsto et nettverk av handelsbyer og bystater med over 20 000 innbyggere. Men dette førte verken til grunnleggende endringer i balansen mellom by og land eller omveltning av de sosiale relasjonene.

I 1780 fantes det mindre enn hundre byer med mer enn 100 000 innbyggere, altså kan man ikke snakke om en urban dominans, verken i Europa eller andre steder. Den førkapitalistiske sosiale reproduksjonen hvilte framfor alt på landbruket, et ruralt fundament bestemte rammen for samfunnet.

Det er først med den industrielle revolusjon at et «nytt symbiotisk forhold mellom urbanisering og industrialisering»⁶ gjør seg gjeldende. Industrialiseringen krevde konsentrasjon av arbeidskraft og kapital og drev fram en endring i arbeidsdelingen og en urbanisering uten sidestykke. Fra i underkant av 20 prosent i 1750, et allerede høyt tall for epoken, steg bybefolkningen i Storbritannia til 80 prosent i løpet av halvannet århundre. I snitt ble innbyggertallet i de nyindustrialiserte regionene (med unntak av Japan) tidoblet fra 1800 til 1914, da den var på 212 millioner. Denne veksten var tre ganger høyere enn befolkningsveksten, og økte bybefolkningens andel fra 10 prosent til 35 i 1914.

Ettersom industrien dengang absorberte nesten halvparten av arbeidsplassene i byen, ble denne utviklingen opprettholdt av en regelmessig produktivitetsvekst i landbruket. Volden i denne endringen bør ikke tildekkes (beviset er arbeids- og livsbetingelsene til voksne og barn i arbeiderklassen i andre halvdel av århundret), men dette var også ledd i en sakte utvikling mot en generell forbedring av levestandard, noe 1900-tallet vitner om.

DE KOLONIALISERTE regionene i verden har derimot ikke samme erfaring med byveksten. Sammen med Vestens territoriale ekspansjon innførte den industrielle revolusjon en internasjonal arbeidsdeling der langdistansehandel fikk en stadig mer sentral rolle. I sin beskrivelse av denne første globaliseringen skriver Karl Marx i 1848: «De urgamle nasjonale industriene […] blir fortrengt av nye industrier [som bearbeider] råstoffer som hører til i de fjerneste soner, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i hjemlandet, men likeså i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behovene som ble tilfredsstilt av hjemmeproduksjonen, trer nye behov fram som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstilt. I stedet for den gamle lokale og nasjonale selvtilstrekkelighet og avsondrethet trer det fram et allsidig samkvem, en allsidig avhengighet nasjonene imellom.»⁷

Men denne asymmetriske avhengigheten, strukturert rundt skjeve relasjoner mellom sentrum og periferi, endret økonomien og landskapet i de kolonialiserte eller avhengige regionene. Den tvangsmessige innlemming i verdensmarkedet brøt de tradisjonelle båndene mellom by og land, og tilsidesatte interne handelsstrømmer. Verdensmarkedet privilegerte eksport av råvarer (bomull, sukker, opium, korn, metaller). Restriksjonene som ble pålagt av koloniale handelspakter førte til en mer eller mindre markert tilbakegang for proto-industriell aktivitet i India, Kina og andre steder. Eksempelvis opplevde India, som var verdens største tekstilprodusent før 1750, en kraftig avindustrialisering i denne perioden.

Derfor var urbaniseringen samlet sett relativt svak. Men verdenshandelens nye struktur skapte en demografisk inflasjon i kystbyene, som ble lagre for råvarer på vei til verdensmarkedet. Den økonomiske «avkontinentialiseringen» av Afrika sør for Sahara til fordel for kysten, befolkningsveksten i Mumbai, Kolkata og Chennai og befolkningsnedgangen i innlandsbyer i India på midten av 1800-tallet vitner om dette, i likhet med forvandlingen av de nordafrikanske kystbyene under fransk kolonistyre.
Den raske urbaniseringen i disse verdensdelene på 1900-tallet, særlig etter 1950, har i all hovedsak skjedd uten en reell utvikling, med unntak av de store byområdene i de nyindustrialiserte landene i Øst-Asia (Seoul, Taipei, Singapore, Hongkong, og mer nylig Shanghai og Beijing). Dessuten er den kaotiske urbaniseringen i tidligere kolonier resultat av interne økonomiske og sosiale skjevheter, som ofte er arvet fra kolonitidens samfunnsstrukturer og forsterket av de globale markedskreftene.

Strømmen fra landsbygda til byene, tilskyndet av fattigdommen på landsbygda, har i Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og Sør-Asia skapt enorme byområder. Disse områdene er i konstant demografisk og romlig vekst, og de opplever massearbeidsledighet, slumbyer, sviktende infrastruktur og urovekkende miljøproblemer (Lagos, Dakar, Mexico by, Caracas, Kolkata, Dhaka, Djakarta, Manila). I disse byområdene lever lommer av enorme rikdom ved siden av massiv fattigdom, noe som globalt skaper en «slumplanet».⁸

Riktignok er storbyene i de rike landene, som sosiologen Manuel Castells har vist, også delte byer, der «Sør» inkorporeres i «Nord». Disse sterkt sosialt segmenterte byene konsentrerer en stor masse av reservearbeidere og ekskluderte, som ofte kommer fra tidligere koloniland.⁹ Men den sosiale ulikheten i de såkalte verdensbyene, der rikdom, kultur, kunnskap og ekspertise samles (som i New York, Los Angeles, London og Tokyo), kan likevel ikke sammenlignes med de «globaliserte» byområdene i den tredje verden.

I URBANISERINGEN uttrykkes industrialiseringens og globaliseringens spenninger og motsetninger. Dette bemerket allerede Henri Lefebvre da han skrev: «som industrialiseringens mål og mening, formes bysamfunnet på leting etter seg selv.»¹⁰ Urbaniseringen er et irreversibelt fenomen som setter spørsmålstegn ved vår evne til å produsere fellesgoder, og da særlig utdanning, kultur, helse og et sunt miljø for hele befolkninger, noe som er hovedvilkåret for en bærekraftig utvikling som sikrer et kollektivt velvære og dermed utvidede individuelle friheter.

Dannelsen av de store sentrene i de industrialiserte landene ved forrige århundreskifte avstedkom en mengde refleksjoner. For å løse samfunnsproblemet med slumbyene i Victoria-tiden, foreslo progressive byplanleggere desentralisering gjennom nye mer eller mindre «levelige» bokonstellasjoner, som skulle gjøre det enklere å administrere massene – i dagens Kina og India ser nasjonale og regionale myndigheter i denne retning. Senere forestilte blant andre Mumford seg at storbyene kunne avlastes med en regional og lokal byplanlegging basert på lokale ressurser og korte forsyningskjeder, der målet var økologisk balanse (det man nå kaller «bærekraftig byutvikling»). Disse intellektuelle anstrengelsene ledet ikke fram.

På 1970- og 1980-tallet blomstret ideen om en byutvikling sentrert rundt «lokalsamfunn», det vil si at innbyggerne skulle ta ansvar for sitt livsrom («community design»).¹¹ I dag er spørsmålet om borgernes vilkår for å tilegne seg og forme byrommene stadig åpent og ett av århundrets store utfordringer.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 «World Urbanisation Prospects, the 2007 Revision Population Database», FNs befolkningsavdeling (UNPD). http://esa.un.org/unup.

2 Lewis Mumford, The City in History: Its Origins, Its Transformations, and Its Prospects, arcourt Brace International, New York, 1986 [1961].

3 Mumford, se over.

4 Paul Bairoch, De Jéricho à Mexico : villes et économie dans l'histoire (Fra Jeriko til Mexico: byer og økonomi i historien), Gallimard, Paris, 1985.

5 Tertius Chandler, Four Thousand Years of Urban Growth, Edwin Mellen, Lewiston, 1987.

6 Edward W. Soja, Postmetropolis: Critical Studies of Cities and Regions, Blackwell, Oxford, 2000.

7 Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane, 1998.

8 Mike Davis, Planet of Slums, Verso, London, 2006.

9 Manuel Castells, The Informational City: Information, Technology, Economic Restructuring and the Urban-Regional Process (Blackwell, Cambridge, 1989) og Dual City: Restructuring New York (Russell Sage Foundation, New York, 1991).

10 Sitert fra Rémi Hess, Henri Lefebvre et l'aventure du siècle (Henri Lefebvre og århundrets eventyr), Métailié, Paris, 1988, s. 276.

11 Peter Hall, Cities of Tomorrow, Blackwell, Oxford, 1996.