Vi som elsket byen

En gang på begynnelsen av 90-tallet sveipet en besynderlig bevegelse innover landet. En ny ideologi ble født etter at de gamle visstnok hadde gitt opp i mangel av historiske motsetninger. Denne ideologien innført ublygt et helt nytt verdisystem, med grunntanken om at «urbant» var et verdibegrep snarere enn et deskriptivt adjektiv. Selv om få tok denne «urbanismen» på fullt alvor, klarte den tidvis å sette dagsorden i et land blottet for dens store begjærsobjekt: Storbyen.

Det er enkelt å se på denne ideologiens oppkomst som et resultatet av at konkurransen mellom to politiske trossystemer forsvant på 90-tallet. Den seirende part sto konkurranseløs tilbake, med sin bærende idé om at konkurranse er roten til alt godt. Dermed måte den skape andre mer lokale konkurrerende utopier. I stedet for en universell politisk tro på bedring av livsvilkår, kunne man estetisere tilstandene i den seinkapitalistiske byen, sosiale, økonomiske og økologiske problemer kunne gis et positivt innhold som uttrykk for byens mangfold. Eksempelvis slik datidens norske byideolog skriver i boka med den tidstypiske tittelen EcstaCity (1997):

«I stedet for å bli en ideologi må urbanismen være et hjelpemiddel for storbyens innbyggere. I globaliseringens tidsalder må de akseptere å være en minoritet blant metropolens mange minoriteter. […] Påvirket av globaliseringen vil arbeidssituasjonen også endres radikalt. Arbeidsplassen vil gi stadig mindre trygghet og identitet. Lønnsarbeiderne med fast stilling vil erstattes av free-lancere, deltidsarbeidere og med prosjektarbeiding. Lønnsarbeiderne må bli sin egen arbeidsgiver. Storbymennesket må derfor bli ’empowered’. […] Urbanismen må gjøre globaliseringen forståelig slik at storbymennesket kan bli en produsent av byen og sine omgivelser og ikke bare en passiv forbruker. Bare slik kan det enkelte mennesket tre ut av massen og bli et individ blant det globale samfunns mange homogeniserende og nivellerende strukturer.»¹

På tross av egenbenektelsen av sin ideologiske karakter, gir sitatet en tilnærmet perfekt ideologi for det postfordistiske produksjonsregimet der verdiskapning ikke lenger knyttes til vareproduksjon, men en immateriell produksjon som underkaster seg alle aspekter av det sosiale livet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

DEN MODERNE BYEN har sin opprinnelse i den kapitalistiske produksjonens konsentrasjon av arbeidskraft, kapital og kunnskap. Industribyenes framvekst på 1800- og 1900-tallet var uløselig knyttet til arbeiderklassen som ble innkvartert i arbeiderstrøkene, som i dag utgjør store deler av de moderne byene.

Den nye postfordistiske, idealiserte storbyen er ikke lenger et bosted for arbeidere, men selve åstedet sosial produksjon, der innbyggernes interaksjon er det som skal selges. Gentrifiseringens logikk er – i likhet med fordums tiders kapitalister – basert snylting på andres (sosiale) produksjon. Eksempelvis ved at boligprisene i mindre grad bestemmes av kvalitetene på boligens innside, og mer av alt det allmenne som skapes i nabolaget og byen. Men de som produserer det allmenne, som skaper verdien, er ikke nødvendigvis de som nyter godt av det. Det allmenne approprieres stadig mer gjennom privatisering og ekskludering, slik vi har sett stadig mer «opprenskning» av bybildet i Skandinavia, eksempelvis med rivingen av Ungdomshuset i København.

De siste årenes store byutvikling i Oslo viser tendensen mot en byproduksjon som ikke først og fremst er beregnet på innbyggerne. Bjørvika-utbyggingen legitimeres med konkurranse med andre storbyer, slik alle andre hovedsteder i verden ønsker å tiltrekke seg riktige mennesker. Arkitektonisk sett fjernes sikten ut av byen, som sperres inne av en vegg av høyhus med den sedvanlige globaliseringsarkitekturen basert på store glassflater som gir en illusjon av innsyn og gjennomsiktighet. Det arkitektoniske uttrykket levner ingen tvil om hva og hvem bydelen blir bygget ut for, i likhet med den enorme mengden mer eller mindre identiske prosjekter verden over.

INGEN SNAKKER LENGER eksplisitt om urbanisme som et verdisystem eller «empowerment», fordi den er blitt allestedsnærværende som byens mål om å produsere seg selv i konkurranse med andre byer, et mål alle må underkaste seg.

En gang i tiden fantes det en tro på en frigjørende byutvikling – selv Le Corbusier trodde bomaskinene hans ville være frigjørende. I dag er byen blitt for viktig for sånt. På den ene siden er boligpriser bevisst skrudd opp for «å skape større oppslutning om kapitalismen», slik tidligere amerikansk sentralbanksjef Alan Greenspan innrømmet.² På den andre siden skal innbyggerne gå opp i det urbane skuespillsamfunnet for å tiltrekke seg utenlandske turister og kapital.

I dagens utvikling mot en global totalurbanisering, er spørsmålet om kampen om byen er tapt, eller om det er mulig å ta den tilbake som et sted der produksjonen av det allmenne ikke lar seg innfange.