Avglobaliser finanssektoren

I tråd med de falske debatters evige logikk er de mange kommentarene om krisen i Hellas påpasselige med å sørge for et vanntett skille mellom de (ufarlige) spørsmålene som må stilles og de (plagsomme) spørsmålene som ikke må stilles. Dette gjelder særlig de ulike måtene å finansiere offentlige budsjettunderskudd. EU-traktatene gjør sitt beste for å forby dette spørsmålet, finansieringen skal utelukkende skje via kapitalmarkedene under de internasjonale investorenes formynderi. Et kjapt blikk på skadene etter de greske budsjettenes møte med obligasjonsmarkedene burde imidlertid skape et ønske om å utforske andre og langt mindre katastrofale løsninger, for eksempel monetær finansiering av underskuddene (dvs å låne fra sentralbanken).

Dette kunne også gi et insentiv til å reflektere over tilfellet Japan, et landet som er like forgjelda som det er fraværende i fortellingene om statsgjeldskrisene. For om det gjøres et stort nummer ut av den greske gjelda, er landets utestående gjeld (270 milliarder euro, dvs 113 prosent av BNP i 2009 som antas å stige til 130 prosent i 2010) fortsatt beskjeden sammenlignet med Japan, som nådde 200 prosent av BNP i 2010 – en ubestridt rekord for et OECD-land. Hvordan kan det ha seg at landet med størst offentlig gjeld, som tilsynelatende skulle hatt den dårligste betalingsevnen (hvis man legger til grunn gjeld i forhold til BNP), nærmest fullstendig overses av de internasjonale investorene? (…)