Feilslått malariautrydding

Metoden for å fjerne malariaen i en landsby eller by er enkel: Gjøre innbyggerne mindre utsatt for mygg, behandle hver smittet med kurerende medisiner og forhindre spredning av nye parasitter gjennom å behandle reisende som har malaria. Denne metoden gjør det mulig å utrydde malariaen for godt. I teorien.

For dette fungerer bare hvis det kun er mennesker som er smittebærere. Kampen er på forhånd tapt hvis malaria – i likhet med gulfeber, kolera og influensa – besitter et hemmelig reservoar som gjør at sykdommen kan gjemme seg i blodet til ville dyr, som er utenfor rekkevidde for enhver medisinsk inngripen.

En fransk-gabonesisk spesialistgruppe har nylig funnet indikasjoner for at malariaparasitten, plasmodium, ikke er begrenset til mennesker og mygg, slik man lenge har trodd. Gjennom nye metoder har forskerne klart å følge parasittene og funnet den varianten som er farligst for mennesker, plasmodium falciparum, i kroppen til gorillaer i Kamerun og Gabon.¹ Andre forskergrupper har også funnet denne parasitten hos dvergsjimpanser og sjimpanser. Siden 1930-tallet har legevitenskapen ment at dette patogenet bare var til stede hos kvinner og menn.

I tillegg til dette kommer en rekke konvergerende fenomener, i Vietnam og Malaysia, som indikerer at enkelte malariaparasitter, som man inntil nå bare trodd fantes hos aper, også kan finnes i menneskeblodet.² Dermed har det blitt påvist, 130 år etter oppdagelsen av falciparum, et mulig reservoar i det ville som kan få klokkene til å ringe for ideen om totalutrydding av denne sykdommen som hvert år rammer 250 millioner mennesker og dreper én million av dem – i all hovedsak afrikanske barn.

PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-tallet oppdaget den britiske militærlegen Ronald Ross og den italienske zoologen Giovanni Grassi at malariaparasittene ble overført via mygg. Siden den gang har drømmen om å utrydde sykdommen hjemsøkt ambisiøse filantroper, helsepolitikere og myndigheter. Høsten 2007 uttrykte Bill og Melinda Gates, som gjennom deres søkkrike stiftelse bestemmer verden helseprioriteringer vel så mye som Verdens helseorganisasjon (WHO), at de ville fjerne malariaen fra planetens overflate, en ambisjon som deles av WHO og FN-partnerskapet Roll Back Malaria. Midlene til disse prosjektene gikk fra 100 millioner dollar i 1998 til én milliard i 2008.

Siden slutten av 1990-tallet har Gates-stiftelsen gitt 150 millioner til forskning på vaksiner. Et titalls eksperimentelle vaksiner har kommet ut av laboratoriene. Den som har kommet lengst i de kliniske testene, Mosquirix, reduserer malariatilfellene med 65 prosent. Oljeselskaper som ExxonMobil, som rammes av sykdommen på olje- og gassfeltene i Vest-Afrika, finansierer avansert genforskning. Selv risikokapitalister som tidligere Microsoft-sjef Nathan Myhrvold viser interesse for feltet.

Under en konferanse i regi av nonprofittorganisasjonen TED (Technology Entertainement Design) i februar 2010, avdekket Myhrvold sin superteknologiske løsning: et lasersystem à la Star Wars som på avstand skal «skyte» hunnmygg som bærer malaria. Alle håper på å vinne den store gullmedaljen for en mirakelkur.

Men om påvisningen av et dyrereservoar legger dødt ethvert håp om utrydding, kan den paradoksalt nok bidra til at flere blir kvitt plagen. For utrydding er på flere måter det diametralt motsatte av begrensning. Fokus på utrydding gjør at man bruker mesteparten av ressursene i regioner der det virker lettest å få til – det vil si i områder der helsebehovene er minst. Men når en helsebyråkrat vil begrense sykdommen er han nødt til å bruke størstedelen av de tilgjengelige ressursene i de områdene som har størst behov.

HVIS UTRYDDINGSKAMPANJENE er dømt til å mislykkes, vil dermed den enorme kapitalen og prestisjen som er investert i regioner med minst behov, være brukt til ingen nytte. Det var nettopp dette som skjedde da 90 land satte seg denne målsetningen for femti år siden og fulgte strategien som var lagt av det amerikanske utenriksdepartementet og WHO.

Etter å ha brukt en sum tilsvarende ni milliarder i dagens dollar, har kampanjen et magert resultat å vise til: Malariaen har blitt nedkjempet på en håndfull øyer fra Karibia til La Réunion, og i de rikeste landene. Samtidig er to milliarder innbyggere i de fattigste delen av verden overlatt til en endemisk malaria som er vanskelig å holde i sjakk. Ifølge WHO-legen Tibor Lepes har dette mislykkede utryddingsprogrammet vært «en av de groveste feilene som noensinne har blitt begått på folkehelsefeltet».³

Utvilsomt ville utrydding av malaria ha bedret betraktelig helsen til flere millioner mennesker. Hypotesen om dyrereservoarer er ennå ikke fullstendig bekreftet og mer forskning må til for å få oversikt over konsekvensene. Likevel kan man forbedre folkehelsen betydelig, hvis man distanserer seg fra denne vakre drømmen og innser at man må lære å leve med denne sykdommen på ubestemt tid. Mens utrydding krever brutale inngrep i en kort periode for å bryte overføringssyklusen, krever begrensning av malariaen en langvarige og tålmodig kamp for å redusere malariamyggens nærvær i menneskets omgivelser.

For å få til dette på kort sikt trengs det myggnett og billige behandlingsformer. På lang sikt må veier utbedres, sanitærsystem må styrkes og myggbekjempelsen må bli en integrert del i utformingen av bosteder. Hvis man klarer dette, vil det ikke bety noe hvor mange ville arter – aper eller andre dyr – som er malariabærere, for menneskeheten vil ha blitt kvitt den.

Oversatt R.N.

Fotnoter:
1 Franck Prugnolle (red.) «African great apes are natural hosts of multiple related malaria species, including Plasmodium falciparum », Proceedings of the National Academy of Science (PNAS), Washington, 19. januar 2010.

2 Peter Van den Eede (red.), «Plasmodium knowlesi malaria in Vietnam: some clarifications», Malaria Journal, 2010. www.malariajournal.com.

3 Gordon Harrison, Mosquitoes, Malaria and Man: A History of the Hostilities Since 1880, E. P. Dutton, New York, 1978, s. 296.