Samtidskunsten er revolusjonær. Derfor er de som ikke liker den reaksjonære. Enten med vitende og vilje eller uten å være klar over det (altså nyreaksjonære). Slike merkelapper festes i dag systematisk på de som fortsatt våger å stille spørsmålstegn ved enkelte verk eller praksiser i samtidskunsten. Med tanke på faren for å bli mistenkt for populisme, inkompetanse eller idioti, er det ikke overraskende at mange velger å holde sine innvendinger for seg selv. Foretrekker du å være reaksjonær eller revolusjonær? Støtter du modernismen eller den akademiske kunsten?
Denne framgangsmåten som punkterer enhver debatt før den har begynt, er bemerkelsesverdig effektiv og fortjener definitivt å få sine drivkrefter og hensikter belyst. For om den like mye utfoldes i en viss type kunstdiskurs som i en viss type kunst som er uløselig knyttet til denne diskursen, er den også operativ i et større politisk-retorisk felt. Kunstfeltet som granskes her vil dermed i det følgende tjene som «modell» for å belyse hva som står på spill. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
