Web 2.0 kjennetegnes av tre trekk: Det er lett å bruke, det legger til rette for et sosialt aspekt, og brukere kan laste opp eget innhold uavhengig av format (bilder, video, tekst). Alt dreier seg om å gi brukerne gratis produksjons- og publiseringsplattformer. Fokuset på hvordan man skal tjene penger på gratis brukergenerert innhold kom etter at IT-boblen sprakk. Da denne boblen var på sitt høyeste var all oppmerksomheten rettet mot e-handel. Brukerne var først og fremst potensielle kunder. De måtte overtales til å kjøpe varer og tjenester på nett. Dette var «den nye økonomien».
I 1998 ble den kule kyberverdenen av nerder, kunstnere, designere og gründere over natta overkjørt av «dresser» – ledere og regnskapsfolk på jakt etter pengene som strømmet inn fra banker, pensjonsfond og risikofond. Med dette plutselige inntoget av næringslivstyper fikk kyberkulturen et slag i ansiktet og mistet sin avantgardeposisjon for godt. I et overraskende hendelsesforløp forlot de overhypa dotcom-gründerne scenen like fort da IT-bobla og «den nye økonomien» sprakk to år seinere. Web 2.0 må forstås i denne konteksten: I en tid da IT-sektoren overtar medieindustrien, er kulten rundt «fri» og «åpen» ikke annet enn en ironisk hevn på e-handelvanviddet.
Etter 11. september fant Silicon Valley en forynget inspirasjon i to prosjekter: vitaliteten i det nystartede søkemotorselskapet Google (som lykkes å unngå børsnotering i mange år), og en bloggscene i rask utvikling, samlet rundt selvpubliseringsplattformer som Blogger.com, Blogspot og LiveJournal.
Både Googles søkealgoritme og Dave Winers RSS-feed (teknologien som ligger til grunn for bloggutbredelsen) går tilbake til 1997–1998, men de klarte å unngå dotcom-vanviddet og bli kjerneparet i web 2.0-bølgen. Mens blogging inkarnerte et nonprofit, bemektigende aspekt med personlig dialog sentrert rundt en lenke, utviklet Google teknikker for å snylte på andres innhold, også kjente som å «organisere all informasjon i verden». Superprogrammet viste seg å være kontekstuell reklame. Det som selges er indirekte informasjon, ikke direkte tjenester. Google oppdaget raskt at man kunne tjene penger på den frie informasjonen som flyter rundt på nettet. Den spektakulære veksten i brukergenerert innhold har blitt drevet av IT-industrien, ikke mediesektoren. Profitt skapes ikke lenger på produksjonsplanet, men gjennom kontroll av distribusjonskanalene. Apple, Amazon, eBay og Google er de største vinnerne her.
LA OSS SE på nylig kritikk av web 2.0. Jeg vil utelate begrunnede bekymringer for privatlivets fred som danah boyd og andre har kommet med, hovedsakelig fordi de allerede har fått mye oppmerksomhet. Andrew Keens The Cult of the Amateur (2007)1 anses som en av de første kritikkene av trossystemet i web 2.0. Hva skjer når uvitenhet blandes med egoisme, dårlig smak og pøbelvelde?» spør Keen. «Apekatten tar over.» Når alle kringkaster, er det ingen som lytter. I denne tilstanden av «digital darwinisme» overlever bare de høyeste og staeste stemmene. Web 2.0 «tømmer rekkene for kulturelle portvoktere».
Om Keen kan leses som et grettent og misunnelig svar fra den gamle medieklassen, er ikke dette tilfellet med Nicholas Carrs The Big Switch (2008),2 som analyserer framveksten av nettskyen (cloud computing). Ifølge Carr signaliserer denne sentraliserte infrastrukturen slutten på den autonome datamaskinen som en node i et nettverk. Det siste kapittelet, «iGod», viser en «nevrologisk vending» i nettkritikken. Med utgangspunkt i observasjonen at Googles intensjon alltid har vært gjøre sin virksomhet til kunstig intelligens, «en kunstig hjerne som er smartere enn din hjerne» (Google-grunnlegger Sergey Brin), retter Carr oppmerksomheten mot den menneskelige kognisjonens framtid: «Mediet er ikke bare budskapet. Mediet er også sinnet. Det former hva vi ser og hvordan vi ser det.» I nettets fokus på fart blir vi dets nevroner: «Jo flere lenker vi klikker på, sider vi besøker, og overføringer vi utfører, desto mer intelligens skaper nettet, desto mer økonomisk verdi får det, og desto mer avkastning gir det.»
I sitt berømte essay fra 2008 «Does Google make us stupid?» What does the Internet do to our brains?» tar Carr argumentet et par steg videre og argumenterer for at konstant bytting av vinduer, faner og nettsteder, samt frenetisk bruk av søkemotorer vil gjøre oss dummere. Er det i siste instans individenes ansvar å kontrollere deres nettbruk slik at de ikke på lang sikt skader deres kognitive evner?
I en detaljert redegjørelse av den påfølgende debatten henviser Wikipedia til Sven Birkerts studie fra 1994, The Gutenberg Elegies: The Fate of Reading in the Electronic Age, og arbeidene til utviklingspsykologen Maryanne Wolf, som påpekte bortfallet av evnen til «dyplesing». Dyktige nettbrukere synes å miste evnen til å lese og nyte tykke romaner og lengre essay, sier hun.
CARR OG ANDRE er gode til å utnytte den angloamerikanske besettelsen på alt som har å gjøre med sinnet, hjernen og bevisstheten, som vitenskapsjournalistikken ikke virker å få nok av. En grundig økonomisk (for ikke å si marxistisk) analyse av Google og det frie og åpne komplekset er «seriøst ukult». Det virker som om kulturkritikerne vil måtte synge i takt med kyberverdenens motsvar til biologisten Daniel Dennett (løselig samlet på nettstedet edge.org) for å få formidlet sine bekymringer.
Påvirkningen på hjernen er et element som har blitt plukket opp av Frankfurter Allgemeines redaktør og Edge-medlem Frank Schirrmacher i boka Payback.3 Der Carrs innfallsvinkel til den hvite manns tap av multitasking-evner har et anstrøk av amerikansk IT-businessekspert og «østkystintellektuell», setter Schirrmacher debatten inn i en europeisk kontekst med en aldrende middelklasse som drives av defensiv frykt for islamsk fundamentalisme og asiatisk hypermodernitet.
I likhet med Carr leter Schirrmacher etter bevis i en menneskehjerne som ikke lenger klarer å holde tritt med iPhone, Twitter og Facebook på toppen av all den informasjonen som allerede strømmer fra tv, radio og skriftpresse. Vi er permanent på alerten, og må underkaste oss logikken om konstant tilgjengelighet og absolutt fart. Schirrmacher snakker om «jeg-utmattelse». De fleste tyske bloggerne var negative til Payback. Bortsett fra et par faktafeil, var de mest opptatt av Schirrmachers implisitte antidigitale kulturpessimisme (noe han benekter) og interessekonflikten mellom hans roller som avisutgiver og som kritiker av tidsånden. Uansett hvilken kulturelle medie-agenda, Schirrmachers rop vil være med oss i lang tid framover. Hvilken plass vil vi gi til digitalt utstyr og programmer i hverdagen? Vil internett beseire sansene våre og diktere vår verdensanskuelse? Eller vil vi ha viljen og forsynet til å beherske verktøyene?
DEN SISTE TITTELEN i en voksende bokhylle er virtuell virkelighet-pioner Jaron Laniers You Are Not a Gadget.4 Boka spør: «Hva skjer når vi slutter å forme teknologien og teknologien begynner å forme oss?» På lignende vis som Andrew Keen, forsvarer Lanier individet med å peke på fordummingseffekten av «massenes visdom».
I Wikipedia undertrykkes unike stemmer til fordel for et pøbelvelde. Dette knuser også kreativiteten. Lanier spør hvorfor de to siste tiårene ikke har frambrakt noen nye musikkstiler og subkulturer, og legger skylden på det sterke retro-fokuset i samtidens remix-dominerte musikkultur. Fri kultur reduserer ikke bare artistenes inntekter, den tar også motet fra musikere som vil eksperimentere med nye lydbilder. Demokratiseringen av digitale verktøy har ikke ført til supermusikere. Lanier ser snarere «mønsterutmattelse», et fenomen der en kultur går tom for variasjoner over tradisjonelle formler og blir mindre kreativ: «Vi tar ikke en blund før stormen. I stedet har vi gått inn i en vedvarende søvnighet og jeg har begynt å tro at vi bare kan unnslippe gjennom å drepe bolet.»
Thierry Chervel fra det tyske nettmagasinet Perlentaucher skriver: «Ifølge Schirrmacher sliper nettet ned hjernen og han vil gjenvinne kontrollen. Men det er ikke lenger mulig. Revolusjonen spiser sine barn, fedre og uvenner.»5 Hvis du ikke vil havne i klagemodus, ender du opp med å hylle «slutten på kontrollen». Diskusjonen vil til slutt gå over til å dreie seg hvem som har ansvar for nettet. Nett- og samfunnsdebatten burde handle om nettverkarkitekturens politikk og estetikk, og ikke «medikaliseres». Så i stedet for å gjenta hjernefraksjonens påstander, vil jeg gjerne se på noen tendenser som fortjener like mye oppmerksomhet. Snarere enn å kartlegge den mentale påvirkningen og undre om noe kan gjøres for å temme nettets innflytelse, eller nok en gang drøfte skjebnen til nyhets- og utgiverindustrien, la oss heller se nærmere på den nye kulturelle logikken (eksempelvis «søket»). La oss grave oss ned i Wikipedias kunnskapsproduksjon og studere de politiske kreftene som opererer på utsiden av hovedstrømsstrukturene. La oss se på nye former for kontroll.
DET HAR FUNNET sted et grunnleggende skifte fra det statiske arkivet til «strømmen» og «elva». Protobloggeren Dave Winer fremmer det på Scripting News6 og Nicholas Carr skriver skeptiske bemerkninger om det i sin bloggserie The Real Time Chronicles.7 Trenden viser seg også i metaforer som Google Wave. Twitter er det synligste symptomet på denne overgangstendensen. Hvem responderer på gårsdagens henvisninger?
Historien er noe man må bli kvitt. Silicon Valley gjør seg klar til å kolonialisere sanntiden, bortenfor den statiske nett-siden som fortsatt har i seg en referanse til avisformatet. Brukere føler ikke lenger noe behov for å lagre informasjon og «nettskyen» legger til rette for denne frigjøringen. Hvis vi lagrer filene våre på Google eller andre steder, kan vi bli kvitt den klønete alt-mulig-datamaskinen. Bort med det grå kontormøblet. Nettet har blitt flyktige omgivelser som vi bærer med oss, i huden. Enkelte har til og med sagt adjø til selv ideen om «søket» fordi det er en altfor tidskrevende aktivitet som ofte gir utilfredsstillende resultater.
Det kan være i dette øyeblikket Googles imperium begynner å rakne. Og det er grunnen til at Google ønsker å være i forkant av det den franske fartsfilosofen Paul Virilio beskrev for en evighet siden: Når nyhetsankere bruker Twitter for å holde seg oppdatert, er direkte tv-sendinger blitt for trege. På tross av alle berettigede oppmodninger om «langsom kommunikasjon», beveger markedet seg i motsatt retning. Snart har folk kanskje ikke lenger tid til å helle over en fil fra en støvete database. I likhet med finanssektoren utforsker medieindustrien mulighetene for å maksimere merverdi ved å utnytte noe millisekunders forskjell. Men i motsetning til hedgefondene er dette en teknologi som er tilgjengelig for alle. Profitten vil bare øke hvis kolonialiseringen av sanntiden gjennomføres på planetært nivå.
Ta for eksempel Google Wave, som smelter sammen e-post, lynmeldinger, wiki og sosiale nettverk. Wave integrerer feeds fra Facebook, Twitter og andre nettverk til én virkelig direktehendel-se på skjermen. Det er et metanettverktøy for sanntidskommunikasjon. Fra Waves «dashbord» ser det ut som om du sitter på en elvebredd og stirrer på strømmen. Det er ikke lenger nødvendig å gå til datamaskinen med et spørsmål og dykke ned i arkivet. Internettet som et hele blir sanntid i et forsøk på å komme nærmere rotet og kompleksiteten i den virkelig eksisterende sosiale verden.
Men et skritt fram betyr to tilbake, utseendemessig. Bare se på Twitter, som ligner ascii-epost og SMS-meldinger anno 2001. Hvor bevisst er denne visuelle effekten? Den råe html-stilen er ikke nødvendigvis en teknisk imperfeksjon, men viser snarere den ufullendte karakteren til det evige nået vi er fanget i. Det er simpelthen ikke tid til å nyte langsomme medier. Tilbake i Toscana-modus er det behagelig å legge seg tilbake og lytte til den analoge stillheten, men det er forbeholdt kvalitetsøyeblikk.
PACEMAKEREN I sanntidsnettet er «mikroblogging», men vi kan også se på nettsamfunn og deres trang til å trekke så mye sanntidsdata ut av brukerne som mulig: «Hva gjør du?» Gi oss et bilde av deg selv. «Hva tenker du på?». Vis dine impulser. Frenetisk oppdaterte blogger er del av denne tilbøyeligheten, så vel som hyppig oppdaterte nyhetssider.
Den teknologiske drivkraften bak dette er den konstante utviklingen til RSS-feedene, som gjør det mulig å få umiddelbare oppdateringer om hva som skjer andre steder på nettet. Utbredelsen av mobiltelefoner spiller en viktig birolle i «mobiliseringen» av datamaskinen din, av ditt -sosiale nettverk, kamera, lydutstyr og eventuelt også tv-en din. Miniatyriseringen av maskinvare i kombinasjon med trådløs kommunikasjon gjør det mulig for teknologien å bli en usynlig del av hverdagen. Web 2.0-applikasjoner følger opp trenden og forsøker å trekke ut verdi av hver eneste situasjon vi befinner oss i. Maskinen vil konstant vite hva vi tenker, hvilke valg vi gjør, hvor vi går, hvem vi snakker til.
Det finnes ikke noe bevis for at verden blir mer virtuell. Kyberprofetene tok feil. Det virtuelle blir mer virkelig. Det ønsker å trenge inn i og kartlegge våre virkelige liv og sosiale relasjoner. Vi oppmuntres ikke lenger til å spille en rolle, men tvinges til å være «oss selv» (noe som på ingen måte er mindre teatralsk eller kunstig). Vi logger oss konstant inn, oppretter profiler for å presentere «oss selv» på den globale markedsplassen for arbeid, vennskap og kjærlighet. Vi kan ha mange lidenskaper, men bare én bekreftet ID.
Tillit er glidemiddelet for den globale kapitalismen og sikkerhetsstaten, tillit kreves av begge parter i enhver transaksjon eller utveksling. I alle overgangsriter må autoritetene stole på oss før de lar våre kropper og informasjon slippe gjennom. Den gamle ideen om at det virtuelle er til for å frigjøre deg fra ditt gamle selv, har kollapset. Det dreier seg nå om selvledelse og teknoforming: Hvordan forme selvet i sanntidens flyt?
Selvet som presenteres her, er postkosmetisk. Idealet er verken å bli den Andre eller et bedre menneske. Mehrmensch, ikke Übermensch. Den perfekt polerte personligheten mangler empati og er regelrett skremmende. Det er bare et tidsspørsmål før superpersoner, kjendiser, avslører sine svakheter. Å bli bedre innebærer å avsløre hvem du er. Sosiale medier inviterer brukere til å «administrere» deres altfor menneskelige sider langt utover å skjule eller vise kontroversielle aspekter. Våre profiler forblir kalde og ufullendte hvis vi ikke avdekker noen private aspekter. Hvis ikke tas vi for å være roboter, anonyme medlemmer av en døende 1900-talls massekultur. I Cold Intimacies sier Eva Illouz det slik: «Det er så å si umulig å skille rasjonaliseringen og kommersialiseringen av selvet fra selvets evne til å forme og hjelpe seg selv og engasjere seg i beslutninger og kommunikasjon med andre.»8
Hvert minutt av livet konverteres til «arbeid», eller i det minste tilgjengelighet, gjennom en ekstern kraft. Dette er triumfen til biopolitiske fortolkninger av informasjonskapitalismen. Samtidig tilegner vi oss og inkorporerer teknologi i våre privatliv, et rom for personlig hygge, for å skape øyeblikk for oss selv. Hvordan balanserer vi de to? Det virker som en illusjon å sette opp farten og bremse samtidig, men det er nøyaktig slik folk lever livene sine. Vi kan outsource én av de to og forholde oss til enten kjappe eller langsomme oppgaver, alt etter personlighet, evner og smak.
HVOR HAR DET blitt av den rasjonelle og velbalanserte «nettborgeren»? Det virker som om nettet har blitt en resonansboks for ekstreme meninger. Er web 2.0 i ferd med å komme ut av kontroll? Ved første øyekast var ideen om nettborgeren på midten av 90-tallet et svar på den første bølgen av nettbrukere. Nettborgeren modererer, demper opphetede debatter, og framfor alt svarer nettborgeren på en vennlig, ikke-undertrykkende måte. Nettborgeren representerer ikke Loven, ingen autoritet, og handler som en personlig rådgiver, en guide i et nytt univers. Brukerne skulle selv ta samfunnsansvar – det var ikke noe krav om statlig regulering og begrepet ble eksplisitt utformet for å holde lovgivere unna nettet.
Helt til 1990-tallet, på slutten av nettets akademiske fase, ble det antatt at alle brukerne kjente til reglene (som også ble kalt nettikette) og ville følge dem. (På usenet derimot fantes det ikke «nettborgere», bare pervoer.) Selvfølgelig var dette ikke alltid slik. Når dårlig oppførsel ble oppdaget, kunne individet overtales til å slutte å spamme, mobbe, osv. Dette var ikke lenger mulig etter 1995, da nettet åpnet seg for det allmenne publikum. På grunn av den raske veksten til World Wide Web, med nettlesere som gjorde det langt lettere å bruke, kunne ikke lenger atferdskodeksen som IT-ingeniører og forskere hadde utviklet over tid, overføres fra den ene brukeren til den andre.
På denne tiden ble nettet sett på som et globalt medium som vanskelig lot seg kontrollere gjennom nasjonale lover. Det var kanskje noe sant i det. Kyberrommet var ute av kontroll, men på en snill og uskyldig måte. Bildet av myndighetene som hadde plassert en spesialenhet i nabokontoret til den bayerske statsministeren for å kontrollere den bayerske delen av nettet, var et betryggende men også noe desperat bilde. På denne tiden lo vi godt av dette forutsigbare tyske tiltaket.
11. september og dotcom-krakket stoppet latteren. Over et tiår seinere finnes det side opp og side ned med lover, egne departementer og store arsenal av programvare for å overvåke det som nå kalles det nasjonale nettet. I etterkant er det lett å avvise troen på den rasjonelle «nettborgeren» som en libertariansk gestalt, en skikkelse som tilhører den nyliberale dereguleringens tidsalder. Men problemstillingene nettborgeren var et svar på, har ikke forsvunnet, men vokst radikalt.
I dag ville vi muligens inkludert dem i programmer på grunnskolen og i generelle opplysningskampanjer. Identitetstyveri er en alvorlig sak. Nettmobbing blant barn skjer og foreldre og lærere må vite hvordan de skal identifisere og forholde seg til det. Som på midten av 90-tallet står vi fortsatt overfor problemet med «massifisering». Antallet brukere og intensiteten i nettbruket er enormt. Men det som muligens har endret seg, er at mange ikke lenger tror at nettsamfunnet kan takle disse problemene alene. Nettet har penetrert samfunnet i så stor grad at de har blitt to sider av samme sak.
I EN TID MED global resesjon, økende nasjonalisme, etniske spenninger og kollektiv besettelse på «det islamske spørsmålet», har kommentarkulturen i web 2.0 blitt en stor bekymring for reguleringsorganer og politiet. Blogger, forum og nettsamfunn inviterer brukere til å legge igjen korte beskjeder. Det er særlig de unge som reagerer impulsivt på (nyhets-)hendelser, og legger ut drapstrusler mot politikere og kjendiser uten å innse hva de gjør. Profesjonell overvåkning av kommentarfelt er blitt en alvorlig sak. Her er noen eksempler fra Nederland:
Marokko.nl må daglig kontrollere 50 000 kommentarer, nettutgaven av den høyreorienterte avisen De Telegraaf mottar 15 000 kommentarer daglig på deres utvalgte nyhetssaker. Populistblogger som Geen Stijl oppfordrer brukerne til å komme med ekstreme kommentarer – en taktikk som har gitt nettstedet mye oppmerksomhet. Mens noen nettsteder har interne regler om å slette rasistiske bemerkninger, drapstrusler og injurierende innhold, oppmuntrer andre brukerne til å gjøre dette under dekke av ytringsfrihet.
Dagens programvare lar brukerne legge igjen korte utsagn, ofte uten at andre har mulighet til å svare. Web 2.0 ble ikke utformet for debatt. Det «uformelle skrekkveldet» på innsiden av de «innmurte hagene» (som Facebook) er blitt et stadig større problem. Hvis nettet blir sanntid, blir det mindre tid til refleksjon og mer teknologi som åpner for impulsiv plapring. Denne utviklingen vil invitere myndighetene til å blande seg mer inn i massesamtalene på nettet. Vil utforming (brukergrensesnitt) være en løsning?
Bots (nettroboter) spiller en stadig viktigere rolle i den automatiserte kontrollen av større nettsider. Men bots arbeider bare i bakgrunnen, med sitt usynlige arbeid for de rådende maktene. Hvordan kan brukerne gjenvinne kontrollen og navigere gjennom komplekse tråder? Burde de slippe løs sine egne bots og designverktøy for å gjenvinne sin «personlig informasjonsautonomi», slik David d’Heilly en gang formulerte det?
WEB 2.0 KAN ses på som en spesifikk ideologi for Silicon Valley, men også bare som den andre fasen i nettets utvikling. Om kontrollen over innholdet kanskje har forsvunnet, vokser kontrollen innenfor nasjonalstaten. På grunn av vekst i antall brukere (nå 1,7 milliarder) har fokuset gått fra det globale potensialet til lokale, regionale og nasjonale utvekslinger. De fleste samtalene foregår ikke lenger på engelsk, og mange de nye teknologiene er geosensitive. Kjensgjerningen at 42,6 prosent av nettbrukerne befinner seg i Asia sier det meste. Bare 25 prosent av innholdet på nettet er i dag på engelsk.
Slik statistikk viser det sanne web 2.0. Det folk bryr seg mest om er det som skjer i deres nære omgivelser – og det er ingenting galt med det. Dette ble spådd på 90-tallet, det tok bare litt tid. Bakteppet for «det nasjonal nettet» er utviklingen av stadig mer sofistikerte verktøy for å overvåke nasjonale IP-adresser. Disse teknologiene kan brukes i to retninger: til å blokkere brukere utenfor landet fra for eksempel å se nasjonale tv-kanaler på nett eller å besøke offentlige biblioteker (slik som i Norge og i Australia); og til å forhindre statsborgere fra å oppsøke utenlandske nettsteder (beboere på fastlands-Kina kan for eksempel ikke besøke YouTube og Facebook). Kina skal også eksportere sin brannmurteknologi til Sri Lanka, som ønsker å bruke den til å blokkere de «usømmelige nettstedene» til tamiltigre i eksil.
Nettets massive spredning har først skjedd de siste 5-10 årene. Obamas valgkamp var et landmerke i denne prosessen. Representasjon og deltakelse er her utslitte begreper. «Demokratisering» betyr at selskaper og politikere har et mål og inviterer andre til å bidra til å nå det. I denne tiden med storkonsern, store NGO-er og store offentlige organer, er det altfor lett å bruke web 2.0-strategier som del av en større kommunikasjonsstrategi. Virkelig åpen-kunnskap-for-alle finnes fortsatt ikke overalt – og web 2.0-rådgiveren har fortsatt en rolle å spille. Men web 2.0 er ikke lenger et vinnertips. Mye er allerede kjent om nettdemografi, krav til brukervennlighet og hvilke applikasjoner som bør brukes i bestemte kontekster –man bruker ikke MySpace til å nå pensjonister, det er velkjent at yngre folk ikke er begeistret for Twitter (det er simpelthen ikke deres greie).
DETTE ER OVENFRA-ned-betraktninger. Det er mye mer interessant å stille spørsmålet om «nettborger 2.0». Hvordan vil folk selv begynne å bruke disse verktøyene nedenfra-opp? Vil aktivister begynne å bruke egne web 2.0-verktøy? Husk at nettsamfunn ikke oppsto i en setting av sosiale bevegelser, de ble utviklet som svar på krasjet til e-handelsbølgen på slutten av 90-tallet, som ikke hadde noen idé om hva brukerne lette etter på nettet. I stedet for kun å se på dem som forbrukere av varer og tjenester, presses web 2.0-brukerne til å produsere så mye data som mulig. Profiler abstraheres fra såkalt «brukergenerert innhold» som deretter selges til annonsører for bruk i direktemarkedsføring. Men brukerne erfarer ikke direkte web 2.0s parasittnatur.
Fra en politisk synsvinkel er framveksten av det nasjonale nettet tvetydig. Designmessig dreier det seg om lokalisering av skrifttyper, merkevarer og kontekster. Mens kommunikasjon på morsmålet, og tastatur og domenenavn på lokale alfabeter, kan ses som frigjørende, og nødvendig for å få ombord de resterende åtti prosentene av verdens befolkning som ennå ikke bruker internett, er den nye digitale inngjerdingen også en direkte trussel mot den frie og åpne utvekslingene internett en gang tilbød.
Som en likegyldig tilskuer er det ikke lett å se for seg internett som et revolusjonært verktøy. Det inngår i den grønne New Deal, men driver ikke selv fram reformene. Autoritære regimer, som Iran, bruker stadig mer nettet til å slå ned på opposisjonen. Imot alle spådommer er den kinesiske brannmuren bemerkelsesverdig effektiv i å holde ute fiendtlig innhold, samtidig som den overvåker den interne befolkningen i et omfang uten sidestykke i historien.
Denne brannmuren beviser at makten for tiden ikke er absolutt, men dynamisk. Det dreier seg om å kontrollere hovedstrømmen i befolkningen. Det er fortsatt få dissidenter med egne proxy-servere som unngår Muren, fordi de klarer ikke å spre «memene» sine inn til andre sosiale settinger. Den eneste måten å utfordre denne administrative framgangsmåten er å organisere. Samfunnsendring dreier seg ikke lenger om en teknokrig mellom filter og anti-filter, men om å «organisere nettverk» som er i stand til å sette hendelser i bevegelse.
Artikkelen har vært publisert på engelsk i Eurozine (www.eurozine.com)
© Geert Lovink/Eurozine.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Andrew Keen, The Cult of the Amateur, Nicholas Brealey Publishing, London, 2007.
2 Nicholas Carr, The Big Switch, W.W. Norton & Company, New York, 2008.
3 Frank Schirrmacher, Payback, Blessing Verlag, München, 2009.
4 Jaron Lanier, You Are Not a Gadget, Alfred A. Knopf, New York, 2010.
5 Thierry Chervel, «Fantasie über die Zukunft des Schreibens», www.perlentaucher.de.
6 Dave Winer, Scripting News, www.scripting.com.
7 Nicholas Carr, The Real Time Chronicle, www.roughtype.com.
8 Eva Illouz, Cold Intimacies: The Making of Emotional Capitalism, Polity Press, Cambridge, 2007.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
