Snikende statskupp i Paraguay

I sentrum av Paraguays hovedstad Asunción, i nummer 710 av calle Chile, inneklemt mellom to høye kontorbygg, ligger en heller uanselig énetasjes bygning i kolonistil med gitter foran vinduene. Foran inngangen henger et lite gyllent skilt: «Museo de la memoria» (Minnenes museum). Inne gir utallige fotografier innblikk i «blyårene», perioden under det høyreekstreme regimet til general Alfredo Stroessner (1954–1989), et av det mest brutale diktaturene noensinne på kontinentet.

I labyrinten av mørke saler finner man også det gamle kontoret til den amerikanske obersten Robert K. Thierry, som kom hit for å «lære opp» Stroessners håndlangere i torturens mange finesser. En av de mest beryktede teknikkene var la pileta, et badekar fylt med ekskrementer som regimemotstanderne, gjerne kommunister, ble dyppet nedi inntil de ga opp all motstand.

Innerst i patioen ligger to celler som ble benyttet av torturistene. Her kan man se badekarene og instrumenter som ble brukt til å gi de mest «gjenstridige» elektrisk støt. Museet som ble åpnet i 2006 holder til i lokalene til det som var den fryktede tekniske høyskolen, hvor minst 10 000 ofre var innom. «Til sammen ble jeg arrestert hele nitten ganger,» forteller 88-åringen Waldimiro Valois Cabañas, som er her på «pilegrimsferd». «Av alle fengslene jeg har opplevd, var dette stedet det verste. Jeg ser politifullmektig Alejandro Schreiber levende for meg ennå, en skikkelig nazist!» Cabañas er en rakrygget og verdig eldre mann. Han har kommet til museet også for å søke økonomisk kompensasjon. «Jeg har notert alle opplysningene som finnes om meg og min bror for å søke staten om erstatning. Men jeg har ingen høye forhåpninger. Folk vil helst bare glemme slike som oss – diktaturets ofre. I dagens Paraguay blir vi et forstyrrende element fordi vi minner dem om skammen fra fortiden.»

DET ER BARE tjue år siden Stroessner-regimet falt. Men når man spaserer rundt i Asunción, virker det som om diktaturet aldri har eksistert. Utenom dette beskjedne lille museet, finnes det ingen minnetavler, ingen støtter reist til ære for de 19 862 fangene eller de 18 772 personene som ble utsatt for tortur.¹ En stor del av dagens politikere har bakgrunn i det gamle regimet, og her gjelder taushetens lov. Mediene er også svært forsiktige i sin omtale av denne dystre perioden i landets historie.

I drosjen som kjører i sikksakk gjennom den øredøvende trafikken i Asuncións micro-centro peker Cabañas ut politistasjonene underveis. «Dette var veletablerte forhørs- og tortursentraler. I dag virker disse stedene så normale at jeg iblant spør meg selv om det helvetet vi opplevde ikke bare var en vond drøm.»

I dag er Paraguay et demokrati, men landet lider av hukommelsestap. Foran forrige valg var folk flest lut lei etter flere tiår med vanstell, korrupsjon og autoritært styre (Stroessners parti Colorado dominerte landet fullstendig i 61 år). 20. april 2008 satte derfor 40,8 prosent av velgerne sin lit til «de fattiges biskop», Fernando Lugo. Lugo er kjent for sitt sosiale engasjement. Han hører ikke hjemme i oligarkenes indre sirkler og rullebladet hans er fritt for økonomiske skandaler.² Valgresultatet kom som et politisk og symbolsk jordskjelv i et land som aldri hadde opplevd å bli styrt av et demokratisk venstreparti.

I den nærmeste kretsen rundt Lugo understrekes det at selv om landets fortid er «sjenerende», så er den viktigste oppgaven nå å konsentrere seg om landets økonomi. Paraguay er et av de fattigste landene i Latin-Amerika, og man ser ingen tegn til at hjulene skal komme i gang igjen. Presidenten har dessuten et «svært begrenset» eller «nesten ikke-eksisterende» handlingsrom. Riktignok fikk landets nye regjering arrestert den 87-årige Sabino Montanaro, som var innenriksminister i diktaturregimet. Da den aldrende Montanaro selvsikkert vendte tilbake fra sitt eksil i Honduras i mai i fjor, ble han straks innkalt til avhør og plassert i varetekt i Tacumbú-fengslet like utenfor Asunción. Hans bevegelser mellom fengslet og militærsykehuset (han er alvorlig syk) har blitt fulgt med stor interesse av en befolkning som er overveldet over denne overraskende utviklingen, som inntil nylig hadde vært utenkelig: Tenke seg, en av de som personifiserte stronista-skrekkveldet til Stroessner stilles for retten!

«DET ER SELVFØLGELIG en stor nyhet, men hva med alle de andre? Ingen av de med militært ansvar under diktaturtiden har måttet stå til rette for sine forbrytelser. Til nå har kun fem politimenn og deres nærmeste overordnede, Pastor Coronel, blitt dømt til fengsel. Mens dommere i både Chile og Argentina jobber i riktig retning, råder det her hos oss full straffefrihet!» Jussprofessor Carlos Portillo satt som en av de ni medlemmene i Kommisjonen for sannhet og rettferd fra 2003 til 2008. Dette utvalget ble «bevisst tidd i hjel av pressen og politikere», forklarer han med en oppgitt mine. Kunne det ha gått annerledes?

Den patriotiske alliansen for forandring (APC), som førte Lugo til makten, er en løs koalisjon bestående av åtte politiske partier, hvorav visepresident Federico Francos liberale parti PLRA (Partido Liberal Radical Auténtico) er det største. De politiske lederne i denne grupperingen, Partido Colorados historiske rival, har dessuten vært og er ennå innblandet i utallige korrupsjonsskandaler. «Hvordan skal han [Lugo] under disse forholdene få gjennomført sitt viktigste valgløfte, nemlig jordreformen?» spør Jorge Torres, kommentator i dagsavisen ABC Color.

Denne reformen har Paraguay, som er et stort landbruksland (kvegdrift og jordbruksproduksjon utgjør 30 prosent av landets BNP), allerede utsatt en rekke ganger. Ved presidentens kontor opplyses det at én prosent av «latifundistene» (de store godseierne) eier 77 prosent av jorda, mens 200 000 bønder venter med undertrykt raseri på at det skal vedtas en omfordeling. I tillegg har omlag 100 000 «jordløse», som først hadde trukket inn til forstedene rundt de store byene (Asunción, Ciudad del Este), siden 2004 emigrert til USA eller Spania.

Tomas Zayas, lederen av Det nasjonale sentralforbundet for bonde- og urfolksorganisasjoner (CNOCIP), prøver aktivt å bekjempe denne «blodige urettferdigheten». Han oppmuntrer stadig de «jordløse» til å okkupere store «uproduktive» eiendommer, til tross for at de risikerer (dette skjer også ofte) å bli banket opp av politiet eller private militsstyrker betalt av jordeierne.

Selv lyktes Zayas med det i 1989 i Alto Paraná, ikke langt fra grensen til Brasil. I kolonien «El Triunfo» jobber det i dag 170 familier under hans ledelse fordelt på 762 hektar jord som de har kjempet til seg. Her har de nok jord til å klare seg, selv om det blir småtterier å regne sammenlignet med de flere titusen hektar store naboeiendommene. På disse dyrkes det genmodifisert soya, og de fleste jordbrukerne er brasilianere.

«Vi representerer et unntak,» sier Tomas Zayas. «De fleste jordbruksfellesskapene bukker under i konkurransen mot de store produksjonsanleggene. Vi trenger en reell jordreform, ellers vil denne brutale utviklingen utarme hele det rurale Paraguay.» Genmodifisert soya blir dyrket på totalt over 2,7 millioner hektar. Den krever svært liten arbeidskraft – bare én péon (jordbruksarbeider) per 500 hektar. Og bare en ørliten del av den årlige omsetningen på vel én milliard dollar havner i statskassa.

JORDEN BØR ALTSÅ fordeles bedre, men hvordan? Staten har ikke penger til å kjøpe tilbake jordeiendommene. Riktignok kunne den kanskje «kreve dem tilbake», siden store deler av disse eiendommene ble gitt bort under diktaturet, på ulovlig og heller tilfeldig vis, til høyere offiserer eller andre venner av regimet. I Paraguay kalles dette tierras mal habidas, jord som noen har fått på uriktig vis. I dette administrative kaoset kan kanskje samme eiendom ha flere skjøter. For de mange forurettede bøndene er eneste mulighet for å bli hørt å gå rettens vei, men ved domstolene hoper eiendomstvistene seg opp. «Her treffer vi selve nerven i systemet, nemlig den dømmende makt,» sier Mirta Barreto. Lederen for Senter for rurale studier og tjenester (CSER)³ er oppbrakt. «Dommerne er ultrakorrupte og forsvarer derfor godseiernes interesser. Slik systemet fungerer i dag, er det nytteløst å prøve å vinne en strid om eiendomsrett.»

Denne juridiske floken utgjør en av de største hindringene for den reformvennlige presidenten. Uten dommernes samarbeid, vil jordreformen forbli en ønskedrøm. Det samme gjelder enhver grunnlovsendring som kunne gitt president Lugo større spillerom. Utfordringen blir ikke mindre av at de ni dommerne i landets høyesterett har erklært at de ikke lar seg avsette før de har fylt 75 år. «Det er som et permanent statskupp,» sier en indignert vestlig diplomat stasjonert i Asunción. «Hvordan skal vi få til strukturelle endringer når de som må gi sin vurdering er rene produkter av det tidligere regimet og innbitte motstandere av forandring?»

Særlig overraskende er dette iallfall ikke, for til forskjell fra de andre tidligere diktaturene i Sør-Amerika (Brasil, Argentina, Uruguay) har ikke Paraguay foretatt et virkelig oppgjør med fortiden. Kuppmakeren som i 1989 styrtet Stroessner, general Andrés Rodriguez, var ingen ringere enn hans egen svigersønn. Bak en fasade av demokrati innførte han et like autoritært styre, som dessuten var sterkt involvert i smugling og narkotikahandel. Og Partido Colorado ble sittende ved makten. Samme hva de påfølgende presidentene het (Juan Carlos Wasmosy, Raúl Cubas Grau, Oscar Nicanor), ble det samme klientilistiske systemet videreført, med bifall fra dommere, advokater, senatorer, parlamentsmedlemmer og statstjenestemenn.

Nesten hver eneste dag øser denne samlingen trosfrender, nært knyttet til partiet Colorado eller til PLRA, av sin kritikk mot Lugo gjennom en ofte konservativt forankret presse. En dag blir den tidligere biskopen kritisert for sitt gode forhold til medlemslandene i ALBA (Venezuela, Bolivia, Ecuador, Cuba, Nicaragua m. fl.)⁴ og anklaget for populisme à la Hugo Chávez. Dagen etter går anklagen på at han står i ledtog med geriljaen som bortførte kvegoppdretteren Fidel Zavala i oktober 2009, en kidnapping som utløste store reaksjoner i alle lag av folket.

DISSE ANGREPENE drev presidenten til å avsette landets øverste militære ledere 6. november, på bakgrunn av rykter om statskupp. Kanskje ikke helt ubegrunnet, for over Paraguay hviler skyggen av Honduras, hvor president Manuel Zelaya ble avsatt etter et statskupp i juni i fjor. Under arbeidet med å få gjennomført reformpolitikken må Lugo hanskes med parlamentet. Her har han ikke lenger noen støtte siden PLRA har gått i opposisjon sammen med høyresiden og høyreekstremistene.⁵ Det øves press fra alle kanter for å få avsluttet hans mandatperiode eller få ham avsatt. Påskuddene er mange. Visepresident Franco (PLRA) benytter enhver anledning til å gjøre det klart at han er «rede til å styre landet».

«Endringsmotstanderne har all makt på sin side, de holder landet i et jerngrep,» konstaterer den kjente musikkprodusenten og journalisten Augusto Barreto, som gjennom nett-tv-kanalen telediez.com avslører elitens maktmisbruk og korrupsjon. Femtiåringen er en modig mann. 20. november 1995 drepte fire leiemordere hans far som hadde dristet seg til å avsløre general Rodriguez som narkotikasmugler. «Det mest utrolige,» betror han oss, «er hvor ubekymret det tidligere diktaturets verste representanter sprader omkring. Som Martin Chiola, den hardbarkede Colorado-senatoren og general Stroessners nære venn. Eller Diógenes Martinez, torturisten som senere ble utnevnt til utenriksminister og riksadvokat!»

Her i sentrum av hovedstaden finner vi også en av disse typiske hvite bygningene med søyleganger, som ofte tilhører en oligark. Den huser kontoret til senator Alfredo Stroessner, sønnesønn av diktatoren som døde i eksil i Brasil i 2006. Han er kraftig bygd og smiler forførerisk, mannen som har pekt seg ut som et av talentene i Partido Colorado. Han fordømmer «menneskerettighetsbruddene» under bestefaren, men har ingen problemer med å vedkjenne seg sitt opphav. Overalt hvor «Goli» går, møtes han med respekt, når det ikke klappes.

Stroessners etterkommer u-t-nyt-ter mistroen folk kan ha mot ham, han som har trukket vinnerloddet i livet, som arving til familiens holdingselskap (finans, byggevirksomhet, kvegoppdrett, transport), samt en del av bestefarens formue, anslått til 900 millioner dollar. Den selvsikre unge Stroessner har allerede erklært seg som kandidat til presidentvalget i 2013, og vil neppe ha noen problemer med å finansiere valgkampanjen. Han omtaler seg allerede som «forandringens mann».

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Tall utarbeidet av Kommisjonen for sannhet og rettferd og offentliggjort ved utgangen av 2008. Rapporten anslår antallet direkte indirekte ofre for regimet (bortføringer, utenomrettslige henrettelser, innesperring, tortur, voldtekt og politisk eksil) til 128 076.

2 Valgdeltakelsen ved dette valget i én omgang hvor det sto om simpelt flertall, lå på 65 prosent.

3 Organisasjonen CSER gir juridisk hjelp til bønder, urinnvånere og kvinner i saker som gjelder eiendomsrett, menneskerettigheter og sosiale rettigheter.

4 Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra America–Tratado de Comercio de los Pueblos (ALBA–TCP), organisasjon for økonomisk og politisk samarbeid mellom sosialistiske stater i Sør-Amerika, opprettet i 2005, etter et initiativ av Venezuelas president Hugo Chávez. Overs. anm.

5 I nasjonalforsamlingens to kamre kan Lugo bare støtte seg til tre av 48 senatorer, og to av totalt 80 folkevalgte.